Jeg bærer og bærer meg

I dag har jeg vært flere runder på skolen for å bære hjem aluminiumsstøp og pinner og arbeidstøy og flere runder skal det bli. Problemet er egentlig mest møblene jeg har laget, ikke vil jeg kaste dem, og ikke har jeg plass til dem. Uansett hvor grasiøst man snur seg dunker man bort i et bord eller en stol eller en lampeskjerm eller en knaggrekke som det på ingen måte er plass til.

Og så har jeg funnet ut at jeg slettes ikke kommer hjem fredag, men torsdag. Det er godt det er noen i husholdningen her som har styr på datoene.
Jeg kommer bare hjem og snur før vi legger oss på hjul i de finske skoger, men jeg hadde tenkt å klemme inn et møte med fr mor og hr stefar og hr far.

Mamma driver og kommuniserer med meg via sms. Det er fint, hun får meg til å føle meg som et orakel. Hun spør sånn, hvor var det redwoodtrærne var, hva betyr allegro, hva var den hunden som var så fin som jeg likte så godt slags rase, hva er det det heter igjen den musikktingen som alle går med i ørene, hva slags program var det som var svart i starten men å kom han mannen med de store øynene, og lignende. I følge huskjæresten stiller jeg spørsmål omtrent i samme ordelag, en masse impliserte greier som jeg regner med at tilhøreren har styr på.
Og de har de jo ærlig talt oftest, de må bare klage litt over uortodoks spørsmålsstilling likevel. Bortsett fra slekta, de svarer med en gang.
Jeg tror det var Per som spurte tante Jorunn hva loiloiene hadde som ikke het støvsuger.
Og tante skjønte jo at det var sneskuter han mente.