Verktøy

Jeg tenkte litt på det, her om dagen, da jeg klappa sammen macen med fyrverkeriskjermen, heiv den i ranselen og skyndte meg hjem gjennom sneen for å ta backup, at det samme og noe helt annet skjedde for åtte år siden.
Da sto jeg på et av øvingsrommene på Rauland, der jeg studerte folkemusikk, jeg hadde spilletime, fele, jeg tror jeg spilte en bånsull fra Numedal, på Maj si fele, som hun skulle selge og som jeg hadde fått låne, og som jeg hadde forelsket meg sånn i, da den plutselig lagde en lyd selv, uten meg, og så sto jeg der med felehalsen i hånda, og det hadde jeg jo forsåvidt gjort øyeblikket før også, men øyeblikket før var halsen festet til felekroppen, og nå var den laus. Ikke laus, den var av.
Både jeg og felelæreren min sto musestille, som om fela hadde planer om å løse seg opp i flere faktorer. Og også fordi det var blitt helt blankt i hodet mitt. Eller, derfor sto jeg i ro, men det var kanskje blitt litt blankt i hodet på læreren min og. Jeg holdt felekroppen fast under haka og tviholdt på det som nå strengt tatt bare var en pinne som stakk ut. Stolen falt i gulvet. Strengestolen. Felelæreren min tok forsiktig tak i felekroppen og sa at nå måtte vi være forsiktige så ikke pinnen falt. Pinnen som er inni felekroppen og som står der og holder lokket og bunnen i spenn, ut fra hverandre. Strengene slang og var det eneste som holdt kroppen sammens med kroppen. (jeg snakker om fela her, men det er vel ikke nødvendig å presisere. Jeg tenkte bare jeg ville nevne det sånn at ingen skal tro at dette var en følelse i samme gate som blankt hode. Den løse halsen var noe helt konkret, felemessig.)
Åh, hjelp hjelp hjelp.
"Spring opp til An Margit og få henne til å ringe Odd Osmund, jeg tror han er i bygda akkurat nå" sa læreren min og jeg sprang opp på kontoret til verdens bese kontordame gjennom tidene, hun som alltid får presang og konjakk og fruktkurv av hvert kull som slutter på Rauland. " Ja, han er uppe på hytta til Svalastog" sa An Margit, og ringte for sikkerhets skyld og hørte om han var inne, den omreisende felemakeren, som tilfeldigvis var i Rauland med verksted på hytta til Svalastog når Maj si fele sprakk. Så tegna hun kart til meg, jeg skjønte hvor det var, det var bortover mot Raulandsgrend, men fint mulig å gå dit på tyve minutter, og om vinteren gitt det dessuten fint å gå over jordene så dette skulle gå greit, fort.
Jeg sprang ned på øvingsrommet igjen og henta fela mi, eller Maj si fele, men fela mi, som læreren min hadde pakket ned i feleskrinet, heiv på meg jakka og jeg aner ikke hvorfor jeg hadde sånn hastverk, nå var den jo ødelagt, men jeg hadde stress i kroppen og ville komme meg til felemakeren NÅ, så jeg la i vei over jordene, og jeg var nesten litt på gråten, men senere en gang ødela jeg fløyta mi, og da gråt jeg på ordentelig, denne gangen var det bare nesten, og det var jo også det at nå hadde jeg hatt så utrolig flaks at felemakeren var i bygda noen dager.
Jeg så nok likevel litt betuttet ut da jeg banket på, og da han pakket opp fela mi, for han begynte å forklare om ei hardingfele som hadde hengt på en vegg og havnet bak en steikovn og blitt knust, og den hadde blitt helt fin, se på den nå, og jeg måtte jo le litt, for hvem har fela si hengende i steikefettet! Og han skulle nok klare å få fiksa fela mi også, ikke trengte det å bli så dyrt heller, eller ta så lang tid, og god tur tilbake til skolen, dette ordner seg, og hadde jeg nok klær på meg og jeg frøys vel ikke?

Jeg hadde feleknekket i kroppen i flere dager, og ble egentlig litt uvenner med den fela etter det. Liksom litt redd den. Så da Maj fant ut at den måtte skaves kjøpte jeg meg ny fele i Ungarn. Som har oppført seg bra, strengene ligger kanskje litt høyt over halsen, men det er ikke noe jeg har tenkt å bruke penger på og jeg vet heller ikke på hvilke hytter felemakerne bor i her i Bergen.

Da jeg ødela fløyta, to år senere, var det ikke noe den fant på selv, det var fullt og helholdent min feil. Jeg gidder ikke engang si hva jeg gjorde, det var så teit. Det var bare å kjøpe ny. Jeg sendte den likevel til en fløytemaker, hun fiksa den så godt hun kunne, men den samme ble den selvsagt aldri. Det er likevel greit å ha ei reservefløyte, på samme måte som jeg nå blogger på PCen min.
Jeg tar den frem når det er lenge siden jeg har spilt, så kan jeg skylde på fløyta når det ikke høres ut helt som det skal.

Men aldri noensinne har vel noen i en datamaskinbutikk sagt at dette skal vi nok fikse, det ordner seg, og er du ikke litt tynkledd i den sure vinden!