Jeg akter dagen enda jeg, det bør man jo strengt tatt. Så mye annet sysler jeg ikke med, jeg leser faglitteratur som har dynget seg opp, men det viser seg at hjernen min er ødelagt av for mye internett og tv-spill, så jeg kan ikke lengre konsentrere meg. Da hjelper det ikke å være den som leser fortest i verden. Når man tenker på noe helt annet mens man leser det, mener jeg.
Men jeg gir ikke opp riktig enda, jeg skal være hjemme og lese til macverket er ferdig på reperasjonen sin. Und dann ferksted time!
Det er vår her. Det er mulig alle bergensere synes dette er vinter, men det er bart her og der på veiene, omtrent sånn som det er på syttendemai hjemme, så jeg har vårfølelsen og det er den beste følelsen av alle. Den ligner litt på på-vei-til-fest-følelsen. Som er den aller beste følelsen av alle.
Jeg håper det blir litt sånn norsk søringevår også, med andre ord sommer, før vi flytter hjem første juni. Men jeg tar det jeg får altså.
I går sto jeg en halv time i vinduet, til og fra, for å se på en bil som var mest en buss og som sto oppi en snehaug men som sjåføren ville ha til å være på veien. Det de gjør da, her, er at de setter seg inn i bilen, og så trykker de gassen helt inn. Så sier bilen VVVVVVVVVVVVRRRRRRRRRRRRNNNNNN og så spruter det sne rundt hjulene som spinner rundt i full fart. Jeg vet ikke hva de tror spader er til, kanskje de tror det er et slags salatbestikk til hagefester der hele nabolaget er invitert. Han her som satt i bilen, han ga seg ikke. Kanskje han ikke hadde noen til å hjelpe, kanskje han ikke hadde noe spade.
Jeg satt og leste da han begynte (James Clifford, the Predicament of Culture). Først holdt han bare gassen inne. Lenge. Det er en ganske insisterende lyd, men jeg har lært meg å kjenne den igjen så jeg ble sittende og lese, sånn som det var meningen at jeg skulle. Men så trykket han gassen inn i støt, sånn VRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN VVRRNN og det var en såpass interessant fortelling at jeg måtte bort å se. Så fikk jeg en halvtimes forestilling med en mann som forsøkte å få en buss ut av en snedunge kun ved hjelp av å trykke inn gassen i forskjellige rytmiske sekvenser, samt rugging på overkroppen. Stakkars. Enten var han et nepskrell, eller så følte han seg veldig dum der han holdt på. men det var kjekt å se på, omtrent som å se på an gravemaskin, av en eller annen grunn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar