Jeg har råket på en forkjølelse, eller den har råket på meg kanskje. Uansett, det ser ut som om vi skal tilbringe et par dager isammens.
Det er vel bare å innse at jeg ikke akkurat er som skapt for å være syk. Hodet skjønner nemlig ikke konseptet, så hver gang jeg blir marodersjaberhansen, og kroppen må være rolig, forlanger hodet akkurat samme input/output-flyt som før. Det nekter å innse fakta. Kroppen gidder ikke masingen til hodet, og midt i mellom sitter jo jeg og må høre på hodet som gnåler og "skal vi ikke finne på noe snart? Hallo? Hei! Kanskje det har hendt noe morsomt på intenett siden i går! Eller? Skal vi strikke litt? To rette og to vrang!! Eller vi kan lese i alle avisene eller et blad kanskje, skru på tven!" og kroppen bare "åh, pess off."
Hanhvisnavneimånevnes må jo ikke nevnes fordi han ikke vil omblogges. Det blir allikevel vanskelig å komme til poenget her uten, men la oss si at jeg har en god venn som nærmest humrer litt av meg når jeg ligger helt, helt uvirksom på sofaen. Ettersom det ikke er et hverdagslig skue.
Jeg kan ikke bli sint, for jeg husker så godt fra da jeg var liten, de gangene min lille søster var syk. Solebanet var en sånn unge som hadde et turtall på 19000 hele tia, med lysdpor. Hun var tidvis helt selvdrevet, det var som å bo med en liten virvelvind med bollekinn og en stendig indre dialog som ble spilt ut i lyd og bilde, med kanalskifte hvert femte minutt.
Men når hun var syk. Da lå hun helt, helt i ro i saccosekken, blank i øynene og bitteliten og bare stirret. Ikke en lyd, ikke en bevegelse. Det var en lise. Det var som å ha kommet til sitt virkelige hjem.
På et tidspunkt fikk mamma seg en blå sofa, som Solveig hadde som første mål på prioriteringslista å få hoppet litt i. Det var en ny rottingsofa, så det var ikke lov med hopping, og mamma måtte passe på at Solveig aldri var alene i stua. Men så fikk Solveig i seg en forkjølelse igjen, og dermed storslappen. Da fikk hun ligge i sofaen. Der lå hun, helt, helt i ro, var bitteliten og stirret inn i luften med blanke øyne. Det er på dette tidspunkt min mor går bort til Solebanet, setter seg foran henne og sier "Solveig, nu kan du få hoppe i sofaen om du vil." Solveig klarer ikke å svare engang, men to tårer spretter fram og renner sakte nedover bollekinnene.
Den der tror jeg mamma har litt dårlig samvittighet for den dag i dag.
4 kommentarer:
jeg tror IKKE hun har dårlig samvittighet for det, jeg tror hun latrer seg hver gang hun kommer på utspekulert hun var mot femåringen sin. så skriver hun en sarkastisk mail til meg om det.
har hun skrevet en sarkastisk mail om det? Hva stod det?
hun har ikke det. men hun kunne ha gjort det.
du har nok tatt mer skade av den episoden enn du er klar over selv.
Legg inn en kommentar