Eple

I dag, da jeg var på butikken og kjøpte kaffe, kom jeg til å gå forbi fruktdisken. Frukt er sunt. Der lå det en haug med grønne epler og funklet, og oppå toppen lå det et grønngrønt vakkert eple og skinte og DUFTET og nærmest svevde. Jeg har jo lomma full av gryn for tiden, så jeg tok det med meg. Det er så lenge siden jeg har spist eple (fordi jeg ikke tåler det) at det nærmest var magisk å atter stå med et eple i hendene. Jeg hadde vel riktignok en slags alarm i bakhodet gående, jeg VET jo at jeg ikke tåler epler, men jeg tenkte at nå var det så lenge siden jeg hadde spist et at det kom sikkert til å gå bra. Iallefall om jeg spiste det i bittesmå biter. Og IALLEFALL om jeg tok en allergitablett først. Men jeg har jo blitt litt momkalfatret i det siste, de har gitt pulten min til en fransk utvekslingsstudent, så jeg har måttet flytte til Willem sin pult, endel ting ble borte eller hjemtatt i flyttingen, så jeg kunne ikke finne noen allergitabletter. Men nå hadde jeg jo kjøpt det, og det er jo så lenge siden jeg har spist epler at det kunne jo ikke være noen fare, ikke om jeg spiste langsomt hvertfall.
Og nå har jeg spist kanskje tre tygger. Og nei det var slettes ikke lurt. Det verste er at selv etter den første tyggen da det begynnte å brenne og klø inni hodet, tok jeg to til. Ikke bare en nemlig, men to. Kanskje fire faktisk. Og jeg sitter her og tenker på å spise litt til. Men det må jeg ikke gjøre. Ikke ikke.