ZZZZzzzzz

Alle synes jo det er kjempeinterresant å høre om andres drømmer så her versegod:
Jeg drømte at det nesten ikke var noen mennesker igjen, omtrent alle hadde blitt gale og så hadde de dødd. De hadde ikke vært syke så lenge før de døde, kanskje en uke eller en måned. Det var så mange som hadde dødd at vi som hadde overlevd ikke kjente hverandre. Ingen hadde familie eller venner eller bekjente, i store byer var det bare noen få mennesker igjen. Men jeg hadde en bekjent.
I en handlegate var det kanskje bare en butikk som hadde åpent. Og penger var fortsatt greia. Men vi hadde jo ikke så mange, for bankvesnet hadde brutt sammen. Vi hadde bare de pengene vi hadde hatt på oss da galskapen hadde brutt ut. Jeg syntes det var litt rart at vi ikke bare forsynte oss i butikkene, men jeg tror det var noen som hadde tatt kontroll over ressursene, eller i allefall begynt med det.
Det var vanskelig å få tak i mat. Det var jo forholdsvis store mengder mat rundtomkring, for vi var jo så få igjen, men det var vanskelig å få tak i den.
Ettersom vi var så få igjen snakket man med alle, det var omtrent som når man møter folk på fjellet. Jeg fikk hjelp av en gutt til å finne ut om fisken jeg hadde fått tak i var fersk. Med hans hjelp fant jeg ut at den faktisk var levende. Og så spurte jeg han om han trodde den mengden med folk jeg så utenfor vinduet var spøkelser. Jeg trodde kanskje de var det, for det var så få igjen at det var vanskelig å få til noe menneskemengde å snakke om. Han sa at det var de nok, og da skjønte jeg at hun jenta som satt i trappa og leste ei bok nok også var et spøkelse.
Da jeg våknet lurte jeg på hvordan vi hadde gjort det med alle atomkraftverkene.