verktøy, og program, for den som lurer, men verktøy, først og fremst

Jeg begynner å bli litt sliten av denne julen nå.
Men så lenge man har oversikt, i det minste.

I går var jeg litt hos min mor og var visst ikke til særlig hjelp, så dro jeg til mannens familie og sydde sengeklær til dukkesengen jeg har snekret.
(Nå skulle jeg egentlig vært hjemme hos min mor og pyntet, men det gjør de selv, så da kan jeg være her hos kjæresten, her er det grøt klokken fire. Åtte er det pinnekjøtt hos min mor, så er jeg og søstersen der til julaften ettermiddag, da åpner vi pakker og så drar vi på kirkegården, det gleder jeg meg til, der har vi overlevering med min far, så blir vi med ham hjem og åpner gaver og spiser pinnekjøtt, (kaffe hos pappas venninde går ut) og sover der til første dagen, da er det brunsj hos min mor, og senere på dagen opplegg hos svigers, og jeg tror jeg sover der, for der er det pinnekjøtt andredagen. Fra tredjedagen roer det seg litt, men jeg tror jeg vet om iallefall to familiemiddager til som skal avsegstyres.)

Men sying altså. Mannens mor har en staselig symaskin. Jeg pleier vanligvis å sy på ødelagte symaskiner kjøpt fra søplesalget til sømlinja på den videregående skolen her.
Ordentlig verktøy er gode saker.
Men en ting slo meg. Plutselig skjønte jeg hvorfor menn har sånn en uvilje mot å sy. Både for hånd og på maskin.
Nå er det kjempelenge siden jeg har sydd, og før sydde jeg jo litt. Ikke at jeg var hverken særlig flink eller nøyaktig, men jeg holdt nå på. Og i det siste, de siste årene egentlig, har jeg holdt mest på med stål og tre.
Derfor var det litt med stål-og-tre-logikken min at jeg gikk igang med stoffstykkene mine. Stoff etter tre er en gledelig overgang, tenker man først, det er mykt og bøyelig og gir etter for en saks og nålen glir rett igjennom, og det som er til overs kan brettes vekk, det virker så utrolig føyelig. Tenker man fornøyd. Først.
Men man kan jo ikke drive å brette ting innunder og klippe i vei og sy over brettene, og tenke at Nei dette er undersiden, den er det ingen som ser (evt Her maler jeg bare over).
Stoff har sin egen helt ufrakommelige logikk, og man må forholde seg like strengt til stoff som til stål. Og det glemmer man litt i starten, i gleden over føyeligheten i materialet.
Så jeg plundret litt. Før jeg kom inn i det igjen.

I mellomtiden tenkte jeg på mange menn jeg kjenner og deres uvilje mot å sette igang med nål og tråd, som jeg har fnyst sånn over før.
Jeg har kanskje ikke helt innsett at all kunnskap er kunnskap.