Ok, jeg trekker meg med en gang, det er ikke en ren bergensertest, men det innså jeg ikke før jeg hadde skrevet overskriften. Det er en slags....snøfri oppvekst -test. Den er forsåvidt veldig lik søringetesten. Søringetesten begrenser "søringer" til rene byfiser, altså ikke bare alle som snakker noe som ligner østlandsmål.
Søringetesten er sånn: du treffer noen på fjellet. Han hilser. Han er vanlig. Alt er som det skal. Eller: Du treffer noen på fjellet: han hilser ikke. Det er en søring.
Det kan forsåvidt godt være i skogen også, det MÅ ikke være fjell. Men det må være ute. Altså på tur. På fjellet, for eksempel.
Bergensertesten er veldig lik, selv om den ikke bare siler ut bergensere, som jeg innså for noen setninger siden, så unike er de tross alt ikke, men testen er et filter for hvordan stedet ditt vanligvis ser ut. Nå er det masse masse sne i Bergen, i bergensmålestokk. Det gjør at alle fortau er enveiskjørt, det er bare tråkket opp en smal sti midt på, full av pulversne så det er som å gå i ei sandrenne. De brøyter ikke fortauene her.
Uansett, å møte noen i denne renna, fordrer litt samhandling, den ene må nemlig opp på skavlen for at den andre skal komme seg videre.
Og, dette er jo vant kost for snefolk, vel brøytes fortauene hos oss, men stier og snarveier er det nok av i litt mer rurale strøk, så vi ser folk i øynene og smiler i det vi stiger opp på kanten, eller ut i djupsneen. Om mennesket som slippes forbi, bare strener rakt videre uten å gjengjelde blikket, har vedkommende hatt en tilnærmet snefri oppvekst.
Ikke nødvendigvis en oppvekst med skarre-R, det er så, men sannsynligvis en snefri oppvekst, og sannsynligvis også en urban en.
Det føler jeg meg rimelig sikker på.
Tillegg:
Da jeg hadde skrevet og publisert denne teksten, gikk jeg hjem. På enveisfortauet, i snerenna.
Jeg møtte en mann. Han gikk nede på veien, han, ikke oppå fortauet. På fortauet, i snerenna, gikk nemlig hunden han hadde i bånd. Jeg lurte på om han skulle kalle hunden til seg, eller dra i båndet, men det gjorde han ikke. Jeg måtte klyve ut av snerenna for at den svære svarte hunden hans skulle få passere. Jeg så ikke hunden i øynene, nikket ikke, mannen så ikke på meg, strente bare forbi.
Plassert.
5 kommentarer:
Ja, denne er jeg absolutt med på. Men den appliseres (som du påpekte) akkurat like fint på søringer. De er pussig smileløse de også, til og med når jeg har hele støvletten full av snø og de kan spasere tørrskodd videre i sine lave upraktiske sko!
Ja, underlig er det, men vi er nok offer for sånn kultursjokk.
Også kansje en aldri så liten kulturkræsj...?
I kveld skal jeg ut og da skal jeg (og fernet`n) bedrive utstrakt høflighetskurs overfor søringene. Hvis du leser i VG i morgen at en bitteliten finnmarking har fått sinnene i kok i Tønsberg, er det meg!
Snakkas:)
Er ikke dette litt Nordnorge-nazi?
joh! og bygdenazi og!
Legg inn en kommentar