Pinneredning

Det er litt drit med all sneen for en kontainerrotte. Ikke kan man se hva som er oppi og ikke får man tak i det som man ikke ser hva er.
Men i går så jeg en lang rund pinne liggende på veien, jeg tror kanskje den har vært brukt til å støtte opp et tre, men så ble bådde pinnen (stauren egentlig) og treet brøytet ned likevel.
I går hadde jeg ikke plass i armene til å ta den med, men det var ikke så langt fra verkstedet at jeg så den, så i dag da jeg trengte litt luft gikk jeg for å forsøke å finne den.
På veien bort til pinnefinneplassen traff jeg på intet mindre enn fem biler fra Bydrift, som orget med sitt på forskjellige standplasser.
Nå er jo pinnefinning ikke akkurat tyveri, men kanskje litt tyveri likevel, iallefall i det tenkte scenariet at Bydrift har folk som går langs gangstiene og leter etter nedbrøyta staur. Det tror jeg ikke de gjør, men om nå jeg kom vandrende med min nyfunne pinne, er det ikke sikkert alle automatisk ville skjønt at dette var noe jeg hadde funnet i en snefonn. Jeg kunne jo dessuten bare stablet den opp mot et tre som ikke var nedbrøyta. Så jeg måtte altså finne en omvei tilbake på verkstedet, en uten så mange ...fortyvende øyne.
Hvilket betød at jeg måtte bære stauren ganske langt, og måtte håpe på at det ikke var så mye hundepiss på den, litt må man vel regne med, men det var tross alt en trykkimpregnert staur og sånne er ikke så vanskelige å få rein, verre med jakka mi da som jeg dreiv og gnaur staur og maur i mot. Ikke maur. Det er vinter.

Rett ved verkstedet måtte jeg stå oppe i trappa og lure litt, en Bydriftsbil dreiv og kjørte fram og tilbake med snø til en annen bydriftsbil (de brøyter fortauer!) og jeg måtte i beste tv-spillstil kaste meg fram og løpe over gaten med staur på slep akkurat når den var rundt svingen, men før den kom tilbake. Hah!

Nå har jeg trykkimpregnert staur, tre orepinner og en juletrefot (ikke sånn fot, ikke skoen, men selve foten. Eller hælen) som skal bli bord.
Staurepinnen må bare tørke litt, så blir det fres. Stas. Fres