fingre, tastatur, folk, tekst.

I dag var første gangen på jeg vet ikke hvor lenge at det ble merkbart varmere når jeg kom utenfra og inn på verkstedkontoret. Jeg har skiftet ut av vennikakoski-kostymet og skal straks gå ut og stable pinner på verkstedet. Jeg og Are Fanfare er ikke så mye samtidig på kontoret lengre, men han legger igjen små spor til meg i form av epler eller kjeks på pulten min, jeg legger igjen små spor i form av å spise disse. Jeg har verkstedplass ut mai, det er sinnsykt kjekt.
Snart jobbe, først blogge.

Det å oppdatere har endret seg litt fra starten av, det er jo nesten fem år siden den gang så det skulle da bare mangle. (nok et uforståelig uttrykk.) I begynnelsen var det et gjeng rundt Ol som blogget litt til hverandre, jeg tror mest fordi det var gøy å skrive i en sånn upretensiøs form. Og vi kommenterte til hverandre. På det som var skrevet, ikke sånn "det var fint", mer sånn "Bever! Jeg ville heller hatt en vennlig oter!" De fleste av disse har falt fra, det er bare fruen igjen, som ikke blogger så mye selv men som alltid gleder meg når hun kommenterer. Det blir litt sånn A Blast From the Past!, og så er det hyggelig i seg selv, hun er jo en av gammelbloggerne.
Da jeg flyttet fra Kirkenes, var det en periode der det var kirkenesere som kommenterte mest. Margrethe, Solvor, Niklas Gjørmefot, Gry, Kajeksa...sånne som ville tatt vennikakoskikommentaren uten å blunke. De hadde gjerne egne diskusjoner i kommentatorfeltet, helt uavhengog av hva jeg hadde blogget om. Jeg kunne skrive om fugler, deres flygedyktighet og utviklingen av flyvemaskinen, og alle 16 kommentarene handlet om overforsvømmelsen på Kajsa sitt kjøkken. Og det var storveis. Da følte jeg at bloggen levde sitt eget liv.
Nå vet jeg ofte ikke helt hvem det er som kommenterer, ofte er det jo ingen, kretsen rundt Påskeharen var lenge de som var flinkest, nå har de jo twillingtwist i Påskehuset, Bergljotta holder stand, men jeg blir like glad for kommentarer fra de jeg ikke kjenner selv. Jeg føler at det er viktig å si det, altså.
Én gang, i den tidligste bloggeperioden, kommenterte jeg på en blogg som tilhørte en kompis av en kompis. Han hadde skrevet noe om Posten og der følte jeg jo at jeg hadde noe å komme med, min mangeårige vendetta med denne etaten lagt til grunn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men alle kommentarene under min kommentar var sånn " Hæ?! Hvem er hun der frk Figenschou!?" " Hvem er hun der som driver og kommenterer i bloggen din, klaus?!" og jeg skjønte at jeg hadde tråkket i en form for salat, som helt uten forvarsel var skjøvet inn under foten min- her var det bare meningen at bestekompiser skulle kommentere. Likevel var bloggen åpen for alle lesere, og kommentatorfeltet også åpent. Så egentlig var det jo bloggeren som ikke hadde helt snøring, men jeg fikk oppgaven med å føle meg som idiot. Drit.

I det siste har jeg oppdaget at folk jeg ikke aner hvem er linker til bloggen min. Det synes jeg er helt fantastisk. Folk liker bloggen min! Håh! Ukjente liker bloggen min!
Og det til tross for at jeg verken er så flink til å linke eller kommentere selv. Jeg kommenterer sjelden, og linker helt inkonsekvent litt hit og dit, men har ingen imponerende linkeliste, i motsetning til f.eks Tenkerbell som har en misunnelsesverdig fantastisk en.
Ikke kommer jeg vel helle til å bli noe flinkere, jeg holder litt igjen på linkingen, sånn fra gammelt av tror jeg. Jeg føler at jeg må ha en slags relasjon med den andre bloggeren før jeg kan begynne å dele forlinkninger i hytt og pinse. (Ja, det er ikke sånn det fungerer, jeg vet, men likevel.)
Og så synes jeg enda at det er litt vanskelig å bruke betegnelsen blogge. Oppdatere eller å holde informert...jeg føler jeg er mer der. "Bloggingen" er tross alt bare en videreføring fra den gangen jeg skrev lange lange fellesmailer til kirkenesgjenget, hver gang jeg dro lengre enn til Nætamø.

Men det er kjekt dette. Det er jo det.