Jeg kan ikke helt huske om jeg nevnte det, men jeg har jo fått en sånn recidency i Berlin. Sa jeg det?
For dere som er så heldige at dere kan holde dere unna kunst&design, er en recidency i dette tilfellet en bolig som noen stiller til disposisjon for meg, mot at jeg gjør et prosjekt. (Ikke overnatting mot husvask). Noen ganger stiller de med lønn og, og reise, det gjør de ikke her, men leilighet i Berlin i 5-6 uker og materialer. Jeg er veldig fornøyd med at jeg fikk det (jeg må ha skrevet om det før?) siden det var 80 søkere, og jeg altså skal ha utstillingsåpning i Berlin 22/9, og det er så kult å si.
Om jeg nå kommer inn på skole går Berlin ut. Men det er sånn 260 søkere på åtte plasser så sjansen er ikke så stor. Jeg gidder ikke søke på de skolene som er enkle å komme inn på, om de ikke er gode i tillegg, og det er de ikke. Akkurat nå kjenner jeg at jeg har mer lyst på Berlin enn skole, men jeg er jo ikke dummihode, jeg skjønner jo at man må velge 2 år på skole fremfor halvannen måned i Berlin, om valget nå plutselig skulle bli et valg. Jeg innser at sjansen ikke er så stor for det.
Men Berliiiin. Åh. Prosjekt. Utstilling!
Nei nå er jeg ganske sikker på at jeg må ha skrevet dette før, men jeg karer ikke finne det i arkivet. Beklager at jeg ikke kommer med noe nytt.
Men som mamma så ofte poengterer, hun leser ikke ALT jeg skriver så da gjør det kanskje ikke noe, hvis de fleste gjør som min mor.
Påvirkninger, 3 stk
Avogtil hører jeg på nyheter på tegnspråk. Nettopp. Det hender bare når TVen står på fordi ingen har skrudd den av, vi gjør begge noe annet og tenker ikke på TVen.
Før så jeg litt på, jeg har en nesten døv tremenning og øvde meg av den grunn på tegn. Tegn-og-tale virket overkommelig som selvstudium, tegnspråk ikke. Nå er jo Nyheter på tegnspråk nettopp på tegnspråk, men jeg pleide å se på for å se om jeg kjente igjen tegn.
Uansett. Det gjør jeg ikke lengre. Den eneste befatningen jeg har med dette programmet nå er bakgrunnsmusikken. Som de av en eller annen grunn har.
Og det er den jeg vil frem til. Å høre på bakgrunnsmusikken til Nyheter på tegnspråk er som å bli døv. Den er som å bli blind i ørene. Den eksisterer på et ikkeeksisterende nivå, den er musikk uten å være musikk, den er en slags tilintetgjørelse av lyd. Som sinustoner i en akkordprogresjon som ikke rører seg av flekken.
Der har de truffet bra.
Interiør. Når noen sier det ordet, eller jeg leser det, blir det brått som om jeg ikke har fått en dråpe kaffe på seks uker. Og jeg vil bare ligge på en strand en plass. Nå ble det sånn igjen, fordi jeg skrev det selv. Åååh.
Coop og Meny er to butikker som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Når Morten sier Vi går på Coop, aner jeg ikke hvor vi skal. Jeg blir akutt forvirret, det er som å måtte avgjøre hva som er høyre og venstre i løpet av et minisekund, med hurtigblinking og føflekker og alle huskeregler man har spart på, uten å klare det. Jeg har laget meg huskeregler for Meny og Coop og (menYYYYY, bYYYYstasjonen) men de virker ikke, jeg husker ikke huskereglene før etter at jeg har klart å plassere butikken. Så når Morten sier Vi fær på Coop å handle, blir det svart og ubehagelig inne i hodet mitt.
Men så!
Så fant vi ut av vi istedet skal kalle dem den grønne og den røde butikken, og da ble jeg så glad! For da vet jeg hva vi prater om og slipper å gå inn i en akuttforvirring hver gang vi skal ha dagligvarer! Åh! Rød og grønt er fargene på handlekurvene deres, og posene.
Eh, og sikkert logoen også da, når jeg tenker meg om.
Så om jeg nå klarer å unngå ordet "interiør" og passer på at TVen ikke blir stående uavskrudd, blir det deilig framover.
Før så jeg litt på, jeg har en nesten døv tremenning og øvde meg av den grunn på tegn. Tegn-og-tale virket overkommelig som selvstudium, tegnspråk ikke. Nå er jo Nyheter på tegnspråk nettopp på tegnspråk, men jeg pleide å se på for å se om jeg kjente igjen tegn.
Uansett. Det gjør jeg ikke lengre. Den eneste befatningen jeg har med dette programmet nå er bakgrunnsmusikken. Som de av en eller annen grunn har.
Og det er den jeg vil frem til. Å høre på bakgrunnsmusikken til Nyheter på tegnspråk er som å bli døv. Den er som å bli blind i ørene. Den eksisterer på et ikkeeksisterende nivå, den er musikk uten å være musikk, den er en slags tilintetgjørelse av lyd. Som sinustoner i en akkordprogresjon som ikke rører seg av flekken.
Der har de truffet bra.
Interiør. Når noen sier det ordet, eller jeg leser det, blir det brått som om jeg ikke har fått en dråpe kaffe på seks uker. Og jeg vil bare ligge på en strand en plass. Nå ble det sånn igjen, fordi jeg skrev det selv. Åååh.
Coop og Meny er to butikker som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Når Morten sier Vi går på Coop, aner jeg ikke hvor vi skal. Jeg blir akutt forvirret, det er som å måtte avgjøre hva som er høyre og venstre i løpet av et minisekund, med hurtigblinking og føflekker og alle huskeregler man har spart på, uten å klare det. Jeg har laget meg huskeregler for Meny og Coop og (menYYYYY, bYYYYstasjonen) men de virker ikke, jeg husker ikke huskereglene før etter at jeg har klart å plassere butikken. Så når Morten sier Vi fær på Coop å handle, blir det svart og ubehagelig inne i hodet mitt.
Men så!
Så fant vi ut av vi istedet skal kalle dem den grønne og den røde butikken, og da ble jeg så glad! For da vet jeg hva vi prater om og slipper å gå inn i en akuttforvirring hver gang vi skal ha dagligvarer! Åh! Rød og grønt er fargene på handlekurvene deres, og posene.
Eh, og sikkert logoen også da, når jeg tenker meg om.
Så om jeg nå klarer å unngå ordet "interiør" og passer på at TVen ikke blir stående uavskrudd, blir det deilig framover.
morgenstund har formiddagssmak
Jeg venter på posten. Jeg må sende noen papirer til Lånekassen, men først må jeg få dem fra nav, og det har jeg forsåvidt gjort, men nå har posten drevet og sendt disse papirene fra Kirkenes til Bergen i halvannen uke. Dessuten har postmannen satt opp gule lapper i oppgangen om at hvis det står barnevogner der, så får vi post. Jeg tror hun mener ingen post, men hun har avsluttet lappen med ELLERS POST!, skjønt det er jo ikke så opprivende. Kanskje derfor småbarnsforeldrene har latt barnevognene stå.
Men jeg vet ikke om jeg ikke får post på grunn av ELLERS!, eller på grunn av posten generelt.
Hvis den ikke kommer i dag må jeg forfatte en mail til lånekassen, der jeg forklarer hvorfor jeg ikke har ettersendt dokumenter på en troverdig måte men helst ikke går i detaljer om konflikten ute i gangen, for det blir litt sånn hunden-spiste-leksene, det kan bli komplisert og jeg håper jeg slipper.
I morgen blir Solemiapia 23. Hun gruer seg for hun kan ikke helt se hva hun har oppnådd i livet i løpet av denne tiden, på den ene siden skjønner jeg hva hun mener siden hun titt og ofte oppfører seg som en annen femtenåring, på den andre siden synes jeg hun har oppnådd bra mye og gått sine egne veier for å komme dit hun er, og er tøff og fin og super så det holder. På den tredje siden (hvilken form er det egentlig vi omtaler i denne talemåten?) skjønner jeg ikke helt hva det er man skal oppnå, og det er ubehagelig at hun kommer med sånne uttalelser for jeg er jo snart 32 og hva har jeg da oppnådd, hvis hun ikke har oppnådd noe, hva er det vi måler? og jeg hadde ikke tenkt å begynne å bale med de der tankene så jeg er litt misfornøyd med problemoppsettet.
Jeg tror ikke det man har unnagjort er så viktig, men at man stadig holder på å unnagjøre.
Nå ser jeg postbilen.
Nå kommer postdamen mot huset.
Nå går det i døra, og nå låser hun opp postkassene så det gjaller i veggene.
Nå snakker hun med noen i oppgangen. Hva sier de? Noe med problem. Faen vet, sa hun? De krangler om barnevognene, men skjønner hverandres problemer, så de blir ikke enige, ikke stikk av med posten nå!
Hm. Kan jeg gå ut og se etter post sånn som jeg er kledd, i dobbelt langermet ullundertøy, som en annen polsterninja?
Hurra navpost! Da kan jeg ikle meg enda litt mer ull og gå bort på jobb!
Men jeg vet ikke om jeg ikke får post på grunn av ELLERS!, eller på grunn av posten generelt.
Hvis den ikke kommer i dag må jeg forfatte en mail til lånekassen, der jeg forklarer hvorfor jeg ikke har ettersendt dokumenter på en troverdig måte men helst ikke går i detaljer om konflikten ute i gangen, for det blir litt sånn hunden-spiste-leksene, det kan bli komplisert og jeg håper jeg slipper.
I morgen blir Solemiapia 23. Hun gruer seg for hun kan ikke helt se hva hun har oppnådd i livet i løpet av denne tiden, på den ene siden skjønner jeg hva hun mener siden hun titt og ofte oppfører seg som en annen femtenåring, på den andre siden synes jeg hun har oppnådd bra mye og gått sine egne veier for å komme dit hun er, og er tøff og fin og super så det holder. På den tredje siden (hvilken form er det egentlig vi omtaler i denne talemåten?) skjønner jeg ikke helt hva det er man skal oppnå, og det er ubehagelig at hun kommer med sånne uttalelser for jeg er jo snart 32 og hva har jeg da oppnådd, hvis hun ikke har oppnådd noe, hva er det vi måler? og jeg hadde ikke tenkt å begynne å bale med de der tankene så jeg er litt misfornøyd med problemoppsettet.
Jeg tror ikke det man har unnagjort er så viktig, men at man stadig holder på å unnagjøre.
Nå ser jeg postbilen.
Nå kommer postdamen mot huset.
Nå går det i døra, og nå låser hun opp postkassene så det gjaller i veggene.
Nå snakker hun med noen i oppgangen. Hva sier de? Noe med problem. Faen vet, sa hun? De krangler om barnevognene, men skjønner hverandres problemer, så de blir ikke enige, ikke stikk av med posten nå!
Hm. Kan jeg gå ut og se etter post sånn som jeg er kledd, i dobbelt langermet ullundertøy, som en annen polsterninja?
Hurra navpost! Da kan jeg ikle meg enda litt mer ull og gå bort på jobb!
bali
jeg har varmedress. det har blitt kuldegrader igjen. jeg skal ikke si at jeg ikke fryser.
her er et bilde av fontenen i parken, den fryser og.
snart skal jeg jobbe, først skal jeg blogge
I går kjøpte jeg varmedress, i dag er det varmegrader. Jaja, så lenge det funker legger ikke jeg meg opp i detaljene.
Alle fortau er av is med med vann på, så der kan man ikke gå. Og istappene driver og kaster seg ned av hustakene, så man må ikke gå ved siden av hus. Sneen har lenge holdt på med det samme, så det står store fine pinner lent inn til husvegger overalt, men dem kan man ikke ta, de betyr at man ikke må gå på fortauet for det er farlig.
Da må man gå på veien, og det er iallefall farlig, for bilene blir sure og kjører krappt og demonstrativt kjempefort akkurat der du går, man skal ikke gå på veien, for der skal bilene kjøre. Enten skal man ligge på fortauet med brukne lårhalser og en istapp kilt inni lillehjernen, og dessuten pessblaut og uten medbrakt skift, eller så skal man kjøre i et kjøretøy drevet av fossilt brensel, nemlig.
I tillegg har de planlagt at det skal fryse på, da blir det iallefall ikke glatt.
Det er ikke min avgjørelse, bare så det er sagt.
I går, da jeg var ute for å terge Luther, eller omvendt, var jeg en tur innom Norli for jeg har tilgodelapp der nemlig. Jeg elsker tilgodelapper, det er som å ha fått gratis penger.
Problemet med Norli er at hylla med tegneserier og hobbybøker er i fortrolighetskroken til de ansatte. Det er litt trangt der i utgangspunktet, og der samles de for å utveksleinformasjoner om privatlivet sitt og menn. Jeg synes det er en utrolig dårlig ordning, for jeg blir da tvunget til å høre på dette, samtidig som jeg føler meg som en sniklytter, men jeg er jo ikke interessert i deres forhold til menn som ikke vil binde seg og derfor nekter å hjelpe til med tette kjøkkenkraner, jeg er der for litteraturen sin del. Likevel blir det som om jeg har oppsøkt dem. Iallefall når det skjer mer enn to ganger. At jeg står trøkt oppi dem. For de hverken avslutter samtalen eller flytter seg.
Heller ikke min avgjørelse.
Det er ikke så mye man får bestemme, egentlig.
Alle fortau er av is med med vann på, så der kan man ikke gå. Og istappene driver og kaster seg ned av hustakene, så man må ikke gå ved siden av hus. Sneen har lenge holdt på med det samme, så det står store fine pinner lent inn til husvegger overalt, men dem kan man ikke ta, de betyr at man ikke må gå på fortauet for det er farlig.
Da må man gå på veien, og det er iallefall farlig, for bilene blir sure og kjører krappt og demonstrativt kjempefort akkurat der du går, man skal ikke gå på veien, for der skal bilene kjøre. Enten skal man ligge på fortauet med brukne lårhalser og en istapp kilt inni lillehjernen, og dessuten pessblaut og uten medbrakt skift, eller så skal man kjøre i et kjøretøy drevet av fossilt brensel, nemlig.
I tillegg har de planlagt at det skal fryse på, da blir det iallefall ikke glatt.
Det er ikke min avgjørelse, bare så det er sagt.
I går, da jeg var ute for å terge Luther, eller omvendt, var jeg en tur innom Norli for jeg har tilgodelapp der nemlig. Jeg elsker tilgodelapper, det er som å ha fått gratis penger.
Problemet med Norli er at hylla med tegneserier og hobbybøker er i fortrolighetskroken til de ansatte. Det er litt trangt der i utgangspunktet, og der samles de for å utveksleinformasjoner om privatlivet sitt og menn. Jeg synes det er en utrolig dårlig ordning, for jeg blir da tvunget til å høre på dette, samtidig som jeg føler meg som en sniklytter, men jeg er jo ikke interessert i deres forhold til menn som ikke vil binde seg og derfor nekter å hjelpe til med tette kjøkkenkraner, jeg er der for litteraturen sin del. Likevel blir det som om jeg har oppsøkt dem. Iallefall når det skjer mer enn to ganger. At jeg står trøkt oppi dem. For de hverken avslutter samtalen eller flytter seg.
Heller ikke min avgjørelse.
Det er ikke så mye man får bestemme, egentlig.
Luther betutther
I dag har jeg ikke fått gjort så mye. Eller stryk "fått", det er jo jeg som bestemmer. Dessuten er "mye" et mengdebegrep, og sånn sett en snever måte å se det på. Jeg har kjøpt varmedress, og vært på biblioteket og gransket legathåndboka. To viktige ting.
Mannen har lenge vært på meg for å få meg til å kjøpe varmedress, ettersom verkstedet ikke bidrar til normal kroppstemperatur, men jeg har vært imot, for det er så jævla uhemslig å bevege seg i kjeledress. Den henger seg fast overalt og hvor skal man har verktøyet, og når man snur seg feier man alt som lå på benken ned på gulvet. Men så må jeg jo innse at sånn som det er nå får jeg ingenting gjort. Jeg har dessuten så mange lag ull at jeg ikke kan bøye knærne, så når noe ramler ned på gulvet må det bare bli der, til det blir mildere i været. Så da. Dessuten ringte pappa i går, og var også for varmedress, så da be det 2-1 og ettersom jeg er tidvis demokratisk innstilt, og mannen betaler, ja så ok da.
Når jeg skal ha arbeidsklær, går jeg på Blåklæder. De har butikk ikke så langt fra verkstedet og en superhyggelig dame som hjelper til med å finne det man skal ha. Mannen hadde vært superstreng på at jeg måtte kjøpe en dress i riktig størrelse, noe som bidro til anskaffelsesvegringen, arbeidsklær i liten damestørrelse er ikke det enkleste å få tak i nemlig.
Og der hadde jeg anet bangt rett.
For det hadde de ikke.
Men ikke fordi de ikke hadde tenkt på å ta det inn, derimot fordi de var utsolgt. Alle mennene hadde nemlig kommet og kjøpt små varmedresser til alle konene sine (1 kone pr stk) så nå var de utsolgt på små varmedresser fra fabrikken. Jeg syntes i mitt stille sinn at alle mennene heller kunne skrudd opp varmen til alle konene, og bergensere, to minus og så løper de og kjøper varmedress! og mumle mumle, men så gikk butikkdamen i kjelleren. Bokstavelig talt, ikke at jeg psyket henne ut med mørkt og innadvendt blikk. I kjelleren hadde de nemlig noen varmedresser fra Konkurrenten, som de hadde tatt inn da fabrikken ikke lengre kunne levere. På langt nær så bra, som butikkdamen beklaget, men veldig billig siden de helst ikke ville være bekjent av å ha dem til salgs.
Og passelig. Billig, passelig og tilgjengelig, da gjør det ingenting at man ser ut som en Transformer.
Og varm. En varm Transformer.
Kvalitativt har jeg dermed fått gjort litt. Jeg tror jeg ser på dagens dønter som delvis underkjente fordi jeg gikk på salg etterpå. Og da var klokken bare to og enda kunne man ha gjort mye fornuftig. Nå skal det sies at jeg handler så lite at én butikk som jeg synes ommøbelerer så ofte, må frikjennes for ominredningsdilla fordi den viser seg å være to forskjellige butikker. I forskjellige etasjer på samme kjøpesenter. Man kan jo ikke holde imot noen at de ikke innimellom er en annen. Butikken ved siden av denne butikken som viser seg å ikke ommøbelere så ofte som jeg trodde, går heller ikke konkurs i eninga, den er også en annen butikk! Nabobutikken til butikken i den andre etasjen. Det var egentlig veldig deilig å ha oppklart det der fordi jeg har vært litt forvirret.
Og det er tilgivelig at jeg gikk på salg, for jeg trengte ny lue, den jeg har er plutselig blitt alt for stor. (Noe bekymringsverdig om man velger å se det i sammenheng med alle mine nylige videverdigheter med svensk byråkrati, men jeg er faktisk sikker på at det er lua og ikke hodet.)
Og jeg har kjøpt ny lue til tyve kroner. Likevel gjør dette luekjøpet (shopping!) at jeg selv forkaster dagens tidligere, fornuftige og nødvendige handlinger som kvantitative.
Det er litt rart. Men veldig typisk Luther, bare så det er sagt.
Mannen har lenge vært på meg for å få meg til å kjøpe varmedress, ettersom verkstedet ikke bidrar til normal kroppstemperatur, men jeg har vært imot, for det er så jævla uhemslig å bevege seg i kjeledress. Den henger seg fast overalt og hvor skal man har verktøyet, og når man snur seg feier man alt som lå på benken ned på gulvet. Men så må jeg jo innse at sånn som det er nå får jeg ingenting gjort. Jeg har dessuten så mange lag ull at jeg ikke kan bøye knærne, så når noe ramler ned på gulvet må det bare bli der, til det blir mildere i været. Så da. Dessuten ringte pappa i går, og var også for varmedress, så da be det 2-1 og ettersom jeg er tidvis demokratisk innstilt, og mannen betaler, ja så ok da.
Når jeg skal ha arbeidsklær, går jeg på Blåklæder. De har butikk ikke så langt fra verkstedet og en superhyggelig dame som hjelper til med å finne det man skal ha. Mannen hadde vært superstreng på at jeg måtte kjøpe en dress i riktig størrelse, noe som bidro til anskaffelsesvegringen, arbeidsklær i liten damestørrelse er ikke det enkleste å få tak i nemlig.
Og der hadde jeg anet bangt rett.
For det hadde de ikke.
Men ikke fordi de ikke hadde tenkt på å ta det inn, derimot fordi de var utsolgt. Alle mennene hadde nemlig kommet og kjøpt små varmedresser til alle konene sine (1 kone pr stk) så nå var de utsolgt på små varmedresser fra fabrikken. Jeg syntes i mitt stille sinn at alle mennene heller kunne skrudd opp varmen til alle konene, og bergensere, to minus og så løper de og kjøper varmedress! og mumle mumle, men så gikk butikkdamen i kjelleren. Bokstavelig talt, ikke at jeg psyket henne ut med mørkt og innadvendt blikk. I kjelleren hadde de nemlig noen varmedresser fra Konkurrenten, som de hadde tatt inn da fabrikken ikke lengre kunne levere. På langt nær så bra, som butikkdamen beklaget, men veldig billig siden de helst ikke ville være bekjent av å ha dem til salgs.
Og passelig. Billig, passelig og tilgjengelig, da gjør det ingenting at man ser ut som en Transformer.
Og varm. En varm Transformer.
Kvalitativt har jeg dermed fått gjort litt. Jeg tror jeg ser på dagens dønter som delvis underkjente fordi jeg gikk på salg etterpå. Og da var klokken bare to og enda kunne man ha gjort mye fornuftig. Nå skal det sies at jeg handler så lite at én butikk som jeg synes ommøbelerer så ofte, må frikjennes for ominredningsdilla fordi den viser seg å være to forskjellige butikker. I forskjellige etasjer på samme kjøpesenter. Man kan jo ikke holde imot noen at de ikke innimellom er en annen. Butikken ved siden av denne butikken som viser seg å ikke ommøbelere så ofte som jeg trodde, går heller ikke konkurs i eninga, den er også en annen butikk! Nabobutikken til butikken i den andre etasjen. Det var egentlig veldig deilig å ha oppklart det der fordi jeg har vært litt forvirret.
Og det er tilgivelig at jeg gikk på salg, for jeg trengte ny lue, den jeg har er plutselig blitt alt for stor. (Noe bekymringsverdig om man velger å se det i sammenheng med alle mine nylige videverdigheter med svensk byråkrati, men jeg er faktisk sikker på at det er lua og ikke hodet.)
Og jeg har kjøpt ny lue til tyve kroner. Likevel gjør dette luekjøpet (shopping!) at jeg selv forkaster dagens tidligere, fornuftige og nødvendige handlinger som kvantitative.
Det er litt rart. Men veldig typisk Luther, bare så det er sagt.
jeg studera mera neineinei ikke mer nå
Nå har jeg fått en mail fra studera igjen. Det har jo vært umulig å sende dem mailer, fordi jeg ikke har svensk personnr og man bare får fylle ut sånne skjema, men da jeg fikk tre mailer fra dem her om dagen var det også med opplysning om hvor man kan sende mail, så det var jo riktig deilig.
Jeg sendte dem en mail der jeg skrev at jeg har desverre ikke signert det der omslagsarket. Er det veldig viktig?
Jeg fikk et svar der det sto at om jeg har skrevet på anmeldningsnummeret eller personnumeret på dokumentet så kommer de til å klare å koble dem sammen med dokumentene mine.
Ja.
Nå er jo det et svar det også, om det ikke akkurat var det jeg spurte om, og skulle de nå egentlig bruke underskriften min til å koble det sammens med riktige dokumenter, så skjønner jeg ikke helt hva det er som skjer, og peronnummeret mitt kan jo ikke brukes på noe fornuftig vis i sverige, og anmeldninsnummeret, faen vet om jeg skrev det på arket, det sto iallefall ingen steder at jeg skulle gjøre det, men etter som dette var et omslagsark så kan man jo kanskje tenke seg at dette var en av opplysningene som faktisk sto på prent? Det klarer jeg ikke huske.
Navnet mitt står jo på arket, riktignok ikke i signaturs form, som tydeligvis er det man bruker til sammenkoblingsformål i Sverige.
Nå kan jeg selvsagt bare logge meg inn på mine sider og sjekke hva det egentlig er som står på omslagsarket, men jeg vet ikke om jeg tør. Dessuten er det jævla mye styr å logge seg inn, jeg må be om nytt passord hver eneste gang, ikke fordi jeg glemmer det, jeg husker det jeg, men fordi, ja fordi det er noe tøv der.
Sukk. Om anmelningsnummeret ikke sto på prent, hva er vitsen med et omslagsark da?
Nå blir det litt sånn, er jeg tjukk i hodet? Klarer jeg ikke konsentrere meg nok til å sende en søknad til samordna opptak engang?Eller er de virkelig så håpløse på studera som somsomsom man føler?
Jeg vil ikke være tjukk i hodet.
Jeg sendte dem en mail der jeg skrev at jeg har desverre ikke signert det der omslagsarket. Er det veldig viktig?
Jeg fikk et svar der det sto at om jeg har skrevet på anmeldningsnummeret eller personnumeret på dokumentet så kommer de til å klare å koble dem sammen med dokumentene mine.
Ja.
Nå er jo det et svar det også, om det ikke akkurat var det jeg spurte om, og skulle de nå egentlig bruke underskriften min til å koble det sammens med riktige dokumenter, så skjønner jeg ikke helt hva det er som skjer, og peronnummeret mitt kan jo ikke brukes på noe fornuftig vis i sverige, og anmeldninsnummeret, faen vet om jeg skrev det på arket, det sto iallefall ingen steder at jeg skulle gjøre det, men etter som dette var et omslagsark så kan man jo kanskje tenke seg at dette var en av opplysningene som faktisk sto på prent? Det klarer jeg ikke huske.
Navnet mitt står jo på arket, riktignok ikke i signaturs form, som tydeligvis er det man bruker til sammenkoblingsformål i Sverige.
Nå kan jeg selvsagt bare logge meg inn på mine sider og sjekke hva det egentlig er som står på omslagsarket, men jeg vet ikke om jeg tør. Dessuten er det jævla mye styr å logge seg inn, jeg må be om nytt passord hver eneste gang, ikke fordi jeg glemmer det, jeg husker det jeg, men fordi, ja fordi det er noe tøv der.
Sukk. Om anmelningsnummeret ikke sto på prent, hva er vitsen med et omslagsark da?
Nå blir det litt sånn, er jeg tjukk i hodet? Klarer jeg ikke konsentrere meg nok til å sende en søknad til samordna opptak engang?Eller er de virkelig så håpløse på studera som somsomsom man føler?
Jeg vil ikke være tjukk i hodet.
der det er hjertevarme er det ikke husvarme, men røyk.
Nå er det skikkelig lenge siden jeg sist så en torsk. Kanskje de synes det er for kaldt? Men jeg trodde ikke taretorsken flytta rundt etter havstrømmene, jeg trodde den var bofast.
Underlig rart.
Mannen har kontor i et annet kontorfelleskap i samme etasje som meg. Jeg pleier ikke besøke ham så mye, han vil nemlig ha kaffen i fred, men i går var jeg inne og skar til porteføljen min på den fine skjærematta de har.
De har litt bedre kontorer enn oss på mange måter.
Først måtte jeg ta av lue og skjerf. Så måtte jeg ta av meg ulljakka, og etter en stund fleecejakka. Så begynte jeg å angre på den dobbelte ullongsen, men da var jeg nesten ferdig med arbeidet og kunne gå inn til meg selv og kjøle meg ned igjen.
De har nemlig radiatorer. Det har ikke vi. Vi har bare sånn oljeovn på tau, og den må skrus av når man går hjem. Både jeg og Are blir bestandig så glad når den andre har glemt å skru den av etter endt arbeidsdag. Vi har også en vifte, men hvis man bruker den for mye går sikringene, og det er ikke automatsikringer og de er kjempehøyt opp på veggen så jeg prøver å unngå å bruke den om jeg er alene.
Det står en oljeovn på verkstedet også, men Are visste ikke helt om den var i orden, så jeg har unngått å bruke den, til i går, eller overigår, men iallefall var nå verkstedet fyllt med røyk i går, ikke mye, såpass at jeg lurte på om det var brillene som var skitne, men det var røyk, så da skrudde jeg den av igjen.
Etterpå luktet det veldig sitron. Så nå tror jeg kanskje at det ingenting hadde med meg eller ovnen å gjøre, men med en av de andre verkstedene på huset.
Men jeg trives.
Underlig rart.
Mannen har kontor i et annet kontorfelleskap i samme etasje som meg. Jeg pleier ikke besøke ham så mye, han vil nemlig ha kaffen i fred, men i går var jeg inne og skar til porteføljen min på den fine skjærematta de har.
De har litt bedre kontorer enn oss på mange måter.
Først måtte jeg ta av lue og skjerf. Så måtte jeg ta av meg ulljakka, og etter en stund fleecejakka. Så begynte jeg å angre på den dobbelte ullongsen, men da var jeg nesten ferdig med arbeidet og kunne gå inn til meg selv og kjøle meg ned igjen.
De har nemlig radiatorer. Det har ikke vi. Vi har bare sånn oljeovn på tau, og den må skrus av når man går hjem. Både jeg og Are blir bestandig så glad når den andre har glemt å skru den av etter endt arbeidsdag. Vi har også en vifte, men hvis man bruker den for mye går sikringene, og det er ikke automatsikringer og de er kjempehøyt opp på veggen så jeg prøver å unngå å bruke den om jeg er alene.
Det står en oljeovn på verkstedet også, men Are visste ikke helt om den var i orden, så jeg har unngått å bruke den, til i går, eller overigår, men iallefall var nå verkstedet fyllt med røyk i går, ikke mye, såpass at jeg lurte på om det var brillene som var skitne, men det var røyk, så da skrudde jeg den av igjen.
Etterpå luktet det veldig sitron. Så nå tror jeg kanskje at det ingenting hadde med meg eller ovnen å gjøre, men med en av de andre verkstedene på huset.
Men jeg trives.
mer fra studera
Jeg holder på med siste innspurt på porteføljen min. Jeg føler jeg svikter litt i oppløpet.
Uansett fikk jeg en mail via studera.nu i dag, for å minne meg på å sende porteføljen. Tre ganger. Det vil si, strengt tatt var den siste mailen ikke den samme, det var en mail der det sto at epostadressen i den første var feil, og med opplysninger om hva som var rett adresse.
I den første (de to første) var det en link til en side der det står hva man må huske når man skal sende porteføljen. Denne linken førte til en side som ikke eksisterte.
De må jo bare holde på. Men det fører jo ikke til noenting som godt er.
Uansett fikk jeg en mail via studera.nu i dag, for å minne meg på å sende porteføljen. Tre ganger. Det vil si, strengt tatt var den siste mailen ikke den samme, det var en mail der det sto at epostadressen i den første var feil, og med opplysninger om hva som var rett adresse.
I den første (de to første) var det en link til en side der det står hva man må huske når man skal sende porteføljen. Denne linken førte til en side som ikke eksisterte.
De må jo bare holde på. Men det fører jo ikke til noenting som godt er.
Strandsne som placeboeffekt
Jo jeg har jo sagt at det er noe galt med sneen her vest.
Jeg vet ikke hvorfor, men den er som tørt pulver. Kanskje fordi den er så utblandet med salt? Og så brøyter de jo ikke så mye på fortau og plasser der folk går, det er mest for bilene, så det er sne overalt. Og kroppen min tror det er sand, på grunn av konsistensen, så samegenet slår ikke inn, og jeg kaver. Skikkelig.
Jeg har rett og slett problemer med å komme meg framover med noe særlig fart.
Særlig når jeg har poser og ryggsekk, det er som sånne drømmer der man må løpe for å komme seg inn/ut/vekk, men ingenting skjer uansett hvor fort man tror man løper.
Nå går og går jeg, så fort jeg kan, men det blir mye bevegelse og lite framdrift.
Det er på mange måter som om jeg på vei hjem har tatt meg en tur innom Syden for å kave meg over en strand, før jeg drar hjem.
(Men på veldig mange måter er det slett ikke sånn.)
Nå hadde jeg og mannen en avtale om at vi skulle dra bort på kontoret hans og printe ut noen saker jeg trenger, men jeg sov så hardt på grunn av all balingen at han bestemte seg for å gå uten meg og bare få det gjort. Det var pent av ham. Men nå er jeg jo våken.
Jaja.
Jeg vet ikke hvorfor, men den er som tørt pulver. Kanskje fordi den er så utblandet med salt? Og så brøyter de jo ikke så mye på fortau og plasser der folk går, det er mest for bilene, så det er sne overalt. Og kroppen min tror det er sand, på grunn av konsistensen, så samegenet slår ikke inn, og jeg kaver. Skikkelig.
Jeg har rett og slett problemer med å komme meg framover med noe særlig fart.
Særlig når jeg har poser og ryggsekk, det er som sånne drømmer der man må løpe for å komme seg inn/ut/vekk, men ingenting skjer uansett hvor fort man tror man løper.
Nå går og går jeg, så fort jeg kan, men det blir mye bevegelse og lite framdrift.
Det er på mange måter som om jeg på vei hjem har tatt meg en tur innom Syden for å kave meg over en strand, før jeg drar hjem.
(Men på veldig mange måter er det slett ikke sånn.)
Nå hadde jeg og mannen en avtale om at vi skulle dra bort på kontoret hans og printe ut noen saker jeg trenger, men jeg sov så hardt på grunn av all balingen at han bestemte seg for å gå uten meg og bare få det gjort. Det var pent av ham. Men nå er jeg jo våken.
Jaja.
Sjakkatrekka pinnetiss
Når man har vært ute og funnet pinner som har hatt som oppgave å være sammens med et tre, må man se i øynene at det er en viss sjanse for at en hund har gått på do på den pinnen/ lagt igjen en beskjed til sentralen.
Nå er urin i og for seg sterilt og ikke farlig, men som møbeldesigner er det heller ikke noe mål i og for seg at møblene skal lukte tiss.
Pinnene har forsåvidt fått tørket seg, og fått varmen i seg og, uten at det lukter av noe beskjed til verken Rex eller King, men jeg fant fram vaskebøtta likevel.
Jeg har lest et sted at jifskurekrem skal være veldig bra til å vaske hagemøbler, og det er mange likheter mellom pinner generelt, trestaur spesielt og utemøbler, so I scrub.
Hvilket har resultert i at jeg har stått og inndunstet eimen av skurekrem, som er alt for sterkt og ubehagelig for en som er litt finstilt på parfymefronten, i hele dag, istedet for å stå i den ikkeeksisterende lukta av hundsms'er.
I tillegg minner skurekremlukta om dovask, så der ingen urin eksisterer, ordner hodet det sånn at det er det det lukter av.
Iallefall. Ingen tiss på pinnen lengre, men mye ubehageligere å være på verkstedet enn det har vært på lenge
Nå er urin i og for seg sterilt og ikke farlig, men som møbeldesigner er det heller ikke noe mål i og for seg at møblene skal lukte tiss.
Pinnene har forsåvidt fått tørket seg, og fått varmen i seg og, uten at det lukter av noe beskjed til verken Rex eller King, men jeg fant fram vaskebøtta likevel.
Jeg har lest et sted at jifskurekrem skal være veldig bra til å vaske hagemøbler, og det er mange likheter mellom pinner generelt, trestaur spesielt og utemøbler, so I scrub.
Hvilket har resultert i at jeg har stått og inndunstet eimen av skurekrem, som er alt for sterkt og ubehagelig for en som er litt finstilt på parfymefronten, i hele dag, istedet for å stå i den ikkeeksisterende lukta av hundsms'er.
I tillegg minner skurekremlukta om dovask, så der ingen urin eksisterer, ordner hodet det sånn at det er det det lukter av.
Iallefall. Ingen tiss på pinnen lengre, men mye ubehageligere å være på verkstedet enn det har vært på lenge
Pinneredning
Det er litt drit med all sneen for en kontainerrotte. Ikke kan man se hva som er oppi og ikke får man tak i det som man ikke ser hva er.
Men i går så jeg en lang rund pinne liggende på veien, jeg tror kanskje den har vært brukt til å støtte opp et tre, men så ble bådde pinnen (stauren egentlig) og treet brøytet ned likevel.
I går hadde jeg ikke plass i armene til å ta den med, men det var ikke så langt fra verkstedet at jeg så den, så i dag da jeg trengte litt luft gikk jeg for å forsøke å finne den.
På veien bort til pinnefinneplassen traff jeg på intet mindre enn fem biler fra Bydrift, som orget med sitt på forskjellige standplasser.
Nå er jo pinnefinning ikke akkurat tyveri, men kanskje litt tyveri likevel, iallefall i det tenkte scenariet at Bydrift har folk som går langs gangstiene og leter etter nedbrøyta staur. Det tror jeg ikke de gjør, men om nå jeg kom vandrende med min nyfunne pinne, er det ikke sikkert alle automatisk ville skjønt at dette var noe jeg hadde funnet i en snefonn. Jeg kunne jo dessuten bare stablet den opp mot et tre som ikke var nedbrøyta. Så jeg måtte altså finne en omvei tilbake på verkstedet, en uten så mange ...fortyvende øyne.
Hvilket betød at jeg måtte bære stauren ganske langt, og måtte håpe på at det ikke var så mye hundepiss på den, litt må man vel regne med, men det var tross alt en trykkimpregnert staur og sånne er ikke så vanskelige å få rein, verre med jakka mi da som jeg dreiv og gnaur staur og maur i mot. Ikke maur. Det er vinter.
Rett ved verkstedet måtte jeg stå oppe i trappa og lure litt, en Bydriftsbil dreiv og kjørte fram og tilbake med snø til en annen bydriftsbil (de brøyter fortauer!) og jeg måtte i beste tv-spillstil kaste meg fram og løpe over gaten med staur på slep akkurat når den var rundt svingen, men før den kom tilbake. Hah!
Nå har jeg trykkimpregnert staur, tre orepinner og en juletrefot (ikke sånn fot, ikke skoen, men selve foten. Eller hælen) som skal bli bord.
Staurepinnen må bare tørke litt, så blir det fres. Stas. Fres
Men i går så jeg en lang rund pinne liggende på veien, jeg tror kanskje den har vært brukt til å støtte opp et tre, men så ble bådde pinnen (stauren egentlig) og treet brøytet ned likevel.
I går hadde jeg ikke plass i armene til å ta den med, men det var ikke så langt fra verkstedet at jeg så den, så i dag da jeg trengte litt luft gikk jeg for å forsøke å finne den.
På veien bort til pinnefinneplassen traff jeg på intet mindre enn fem biler fra Bydrift, som orget med sitt på forskjellige standplasser.
Nå er jo pinnefinning ikke akkurat tyveri, men kanskje litt tyveri likevel, iallefall i det tenkte scenariet at Bydrift har folk som går langs gangstiene og leter etter nedbrøyta staur. Det tror jeg ikke de gjør, men om nå jeg kom vandrende med min nyfunne pinne, er det ikke sikkert alle automatisk ville skjønt at dette var noe jeg hadde funnet i en snefonn. Jeg kunne jo dessuten bare stablet den opp mot et tre som ikke var nedbrøyta. Så jeg måtte altså finne en omvei tilbake på verkstedet, en uten så mange ...fortyvende øyne.
Hvilket betød at jeg måtte bære stauren ganske langt, og måtte håpe på at det ikke var så mye hundepiss på den, litt må man vel regne med, men det var tross alt en trykkimpregnert staur og sånne er ikke så vanskelige å få rein, verre med jakka mi da som jeg dreiv og gnaur staur og maur i mot. Ikke maur. Det er vinter.
Rett ved verkstedet måtte jeg stå oppe i trappa og lure litt, en Bydriftsbil dreiv og kjørte fram og tilbake med snø til en annen bydriftsbil (de brøyter fortauer!) og jeg måtte i beste tv-spillstil kaste meg fram og løpe over gaten med staur på slep akkurat når den var rundt svingen, men før den kom tilbake. Hah!
Nå har jeg trykkimpregnert staur, tre orepinner og en juletrefot (ikke sånn fot, ikke skoen, men selve foten. Eller hælen) som skal bli bord.
Staurepinnen må bare tørke litt, så blir det fres. Stas. Fres
frk figenschou har trykket på NextBlog for mange ganger og har blitt ond i hodet av det
Tihi, ja nå er det en stund siden jeg blogget sist, kjempe lenge, jeg får litt dårlig samvittighet!! men det har vært sykt travelt, jeg har blant annet arrangert home party for jentene!!
Og så har jeg vært å shoppet. Her er bilde av de nyydelige glassene jeg fant på Kosta Boda, alt blir så mye festligere med hekleduk. Jeg eeelsker hekleduker, jeg får ikke nok. Heldigvis fikk jeg noen i presang av min venninne Marte. Tuuusen takk Marte!!!
Det er jo veldig viktig å spise frukt, fem om dagen det må kroppen ha!! Jeg har forsøkt å gjøre det litt lettere å huske på å spise frukt ved å stille dem opp, og så pynter det jo opp! Jeg er ganske fornøyd med resultatet.
Jeg har tenkt lenge på at vi skule ha hatt ny lampe, som får rommet til å se større ut. Jeg var på fire kjøpesentre uten å finne noen. What's wrong whith me? Under er bilde av en jeg ønsker meg, men den er kjempe vanskelig å få tak i!! Ønsker du deg noen ganger ting du ikke får tak i?
Ellers har helgen vært super avslappende. På fredag var vi ute med Martine og Tine, kjempe koselig!! Etter å ha drukket noen drinker hos meg, med festlige rosa sugerør som Martine hadde med, sugerør gjør alt morsommere!, gikk vi ut for å treffe Theo og kompisene hans, og drakk litt flere drinker, hihi. Så danset vi, og langt om lenge tok vi taxi hjem. Lørdagen lå jeg leeeenge i sengen, før jeg sto opp og spiste ristet brød og appelsinjus til frokost, nam!
Så noen episoder Lost, før jeg tok meg sammen og ryddet litt. Gjesp, rydding er kjedelig!
Søndagen var det 14 minusgrader da jeg sto opp i dag. Det fristet ikke mye å gå ut. Isteden fant jeg frem min lyseblå jumbokopp, og fylte den med rykende varm tranebærte. Mmm... deilig!
Koppene kjøpte jeg til halvpris i høst en gang, og teen fikk jeg i julegave sammen med mandler med hvit sjokolade. Mandlene var kjempe gode, kanskje et tips til de som lager godteri selv.
Om mandler med hvit sjokolade blir for hvanskelig, kan man forsøke å tørke nektariner, det er lett og så blir det jo sååå dekorativt!!!
Ikea ble det jo på oss, sjekket ut nytt soffatrekk... jeg er ikke lei det hvite, jeg er lei å vaske trekke, støvesugetrekke osv.... De har dessverre ikke det brunetrekke som jeg hadde tenkt meg, det har visst gått ut av sortimentet... lucky me!! Så vi er i tenkeboksen om det da blir grått istede, men skal det være vanlig stoff eller ull?? tenke tenke....
Nå står vaske maskinen og rumler, for syvende gangen i dag. Jeg vasker flere maskiner hver dag, det er kanskje litt mye, men jeg vil jo ikke lukte skittent!
s: vasker du flere vaskemaskiner hver dag?
Ok, det var alt for i dag, en deilig kveld til alle sammen!!!
Og så har jeg vært å shoppet. Her er bilde av de nyydelige glassene jeg fant på Kosta Boda, alt blir så mye festligere med hekleduk. Jeg eeelsker hekleduker, jeg får ikke nok. Heldigvis fikk jeg noen i presang av min venninne Marte. Tuuusen takk Marte!!!
Det er jo veldig viktig å spise frukt, fem om dagen det må kroppen ha!! Jeg har forsøkt å gjøre det litt lettere å huske på å spise frukt ved å stille dem opp, og så pynter det jo opp! Jeg er ganske fornøyd med resultatet.
Jeg har tenkt lenge på at vi skule ha hatt ny lampe, som får rommet til å se større ut. Jeg var på fire kjøpesentre uten å finne noen. What's wrong whith me? Under er bilde av en jeg ønsker meg, men den er kjempe vanskelig å få tak i!! Ønsker du deg noen ganger ting du ikke får tak i?
Ellers har helgen vært super avslappende. På fredag var vi ute med Martine og Tine, kjempe koselig!! Etter å ha drukket noen drinker hos meg, med festlige rosa sugerør som Martine hadde med, sugerør gjør alt morsommere!, gikk vi ut for å treffe Theo og kompisene hans, og drakk litt flere drinker, hihi. Så danset vi, og langt om lenge tok vi taxi hjem. Lørdagen lå jeg leeeenge i sengen, før jeg sto opp og spiste ristet brød og appelsinjus til frokost, nam!
Så noen episoder Lost, før jeg tok meg sammen og ryddet litt. Gjesp, rydding er kjedelig!
Søndagen var det 14 minusgrader da jeg sto opp i dag. Det fristet ikke mye å gå ut. Isteden fant jeg frem min lyseblå jumbokopp, og fylte den med rykende varm tranebærte. Mmm... deilig!
Koppene kjøpte jeg til halvpris i høst en gang, og teen fikk jeg i julegave sammen med mandler med hvit sjokolade. Mandlene var kjempe gode, kanskje et tips til de som lager godteri selv.
Om mandler med hvit sjokolade blir for hvanskelig, kan man forsøke å tørke nektariner, det er lett og så blir det jo sååå dekorativt!!!
Ikea ble det jo på oss, sjekket ut nytt soffatrekk... jeg er ikke lei det hvite, jeg er lei å vaske trekke, støvesugetrekke osv.... De har dessverre ikke det brunetrekke som jeg hadde tenkt meg, det har visst gått ut av sortimentet... lucky me!! Så vi er i tenkeboksen om det da blir grått istede, men skal det være vanlig stoff eller ull?? tenke tenke....
Nå står vaske maskinen og rumler, for syvende gangen i dag. Jeg vasker flere maskiner hver dag, det er kanskje litt mye, men jeg vil jo ikke lukte skittent!
s: vasker du flere vaskemaskiner hver dag?
Ok, det var alt for i dag, en deilig kveld til alle sammen!!!
Oppsummering 2009
Oppe til midtenvenstre er det en sånn knapp som heter neste blogg. Hvis man trykker på den kommer man til en tilfeldig blogspot-blog. Jeg har ikke drevet så mye med det, men trefftelleren min viser meg at det er mange som har havnet på bloggen min fordi de har gjort akkurat det. Så jeg ble litt nyskjerrig . Og oppdaget at nå kommer du til en norsk blogg når du trykker. Det var litt interessant!
Men herre jedo rias så mange uinteressante blogger det finnes der ute! Virkelig!
"Her er meg med rød lebestift" "I dag er jeg litt trist, tankene er tunge, men jeg vil ikke blogge om det" (med fullt navn og bilde, deppeblogg, jah, men ehjah, huff, det er jo bra med åpenhet om psykisk helse da) "se så fint det ble med disse serviettene til mitt nye servise!"
Og, jeg, som blogger om ingenting selv, bør vel ingenting si, men jeg synes alikevel min blogg er tusen ganger bedre enn puteroggardinerblogger, eller, selvportrett-med-photoshopfilterblogg, eller
-æh, jeg skal slutte. Folk skal få lov å være folk. Jeg er heller ingen politisk dissident som blogger fra Kina. Men jeg er tross alt frk.Figenschou, jeg skal også få lov å være folk og irritere meg over andre folk.
Det var bare så nedsående uinteressant, det folk hadde å si.
Da er det jo tusen ganger mer interessant å lese om torsken jeg har sett under nygårdsbrua, hva?
Men en god ide fikk jeg, fra en av bloggene. Først hadde jeg tenkt å si at jeg hadde blitt utfordret, men da måtte jeg jo ha sagt av hvem, og så hadde jeg sagt sånn, og nå har jeg blitt utfordret av Petra...jeg har jo ikke nevnt henne før....eh ja så jeg burde vel linket, men jeg husker ikke helt adressen, men dere kan jo google på eh petrablogg nok om det,
eller noe sånt håpløst, jeg skal likevel følge ideen på grunn av mitt enorme kommunikasjonsbehov, som på ingen måte er paret med noe innhold eller kvalitet.
Altså.
Året som gikk!
Kolon!
Avstand. Til Kirkenes og Bergen, alltid på feil plass
Bra! 2009 har vært så bra!
C som gir ti poeng i scrabble, som jeg har spilt enormt mye på nett
Dale, der var jeg på workshop og startet Skole for dissens med tre til
Evner, mine egne, som jeg har tiltro til
Fela mi stakkars har vært ganske ensom i år
Gåing, som jeg bedriver mye av. Grining og, egentlig
Høsten er den fineste årstiden og jeg fikk noen fine høstturer hjemme.
Ikke. Driver mye med det og. Særlig når jeg ser en Interiørblogg
Juksa. Har ikke fiska med juksa på flere år, så den hører ikke hjemme under 2009oppsummering
Kaldt på verkstedet, det har det vært.
Liming har det også vært endel av, men ikke brukt opp literen min med trelim enda.
M...annens egentlig navn.
Overforbruk av resurser, veldig opptatt av det, innenfor designtilnærmingen min. Jesus for en setning.
Pinner!
Q-tips. Lå en ekkel brukt qtips på et bad jeg delte mye i år. Litt mer brukt hver dag.
Rabarbralikør. Med fiken. Klarer jeg og mamma aldri å få rørt ihop.
Saviomuseet. Jobba litt der. Fin kunst. Fint.
Takknemmlig, men ikke særlig tolerant.
Uteliv. Hah. Nesten ingenting av det i fjor.
Verkstedsplass, fra oktober, en lykke.
W gir åtte poeng i Scrabble, som tar mye av tiden min når nettet er stabilt
X-files. Det er som en moderne versjon av X-files, sa Are Fanfare om en serie, så lo vi litt.
Ymmärä. Gjør jo fortsatt ikke det.
Zelda. Spirit tracks var ikke fantastisk bra da.
Æ syns at interiørblogga e fantastisk uinteressant.
Øh, jeg glemte jo å skrive om dremmelen min!
Åte. Gammellaks. I krabbeteina. Pappa sier beite. Men ikke vi innaskjærs, vi sier ikke det.
Men herre jedo rias så mange uinteressante blogger det finnes der ute! Virkelig!
"Her er meg med rød lebestift" "I dag er jeg litt trist, tankene er tunge, men jeg vil ikke blogge om det" (med fullt navn og bilde, deppeblogg, jah, men ehjah, huff, det er jo bra med åpenhet om psykisk helse da) "se så fint det ble med disse serviettene til mitt nye servise!"
Og, jeg, som blogger om ingenting selv, bør vel ingenting si, men jeg synes alikevel min blogg er tusen ganger bedre enn puteroggardinerblogger, eller, selvportrett-med-photoshopfilterblogg, eller
-æh, jeg skal slutte. Folk skal få lov å være folk. Jeg er heller ingen politisk dissident som blogger fra Kina. Men jeg er tross alt frk.Figenschou, jeg skal også få lov å være folk og irritere meg over andre folk.
Det var bare så nedsående uinteressant, det folk hadde å si.
Da er det jo tusen ganger mer interessant å lese om torsken jeg har sett under nygårdsbrua, hva?
Men en god ide fikk jeg, fra en av bloggene. Først hadde jeg tenkt å si at jeg hadde blitt utfordret, men da måtte jeg jo ha sagt av hvem, og så hadde jeg sagt sånn, og nå har jeg blitt utfordret av Petra...jeg har jo ikke nevnt henne før....eh ja så jeg burde vel linket, men jeg husker ikke helt adressen, men dere kan jo google på eh petrablogg nok om det,
eller noe sånt håpløst, jeg skal likevel følge ideen på grunn av mitt enorme kommunikasjonsbehov, som på ingen måte er paret med noe innhold eller kvalitet.
Altså.
Året som gikk!
Kolon!
Avstand. Til Kirkenes og Bergen, alltid på feil plass
Bra! 2009 har vært så bra!
C som gir ti poeng i scrabble, som jeg har spilt enormt mye på nett
Dale, der var jeg på workshop og startet Skole for dissens med tre til
Evner, mine egne, som jeg har tiltro til
Fela mi stakkars har vært ganske ensom i år
Gåing, som jeg bedriver mye av. Grining og, egentlig
Høsten er den fineste årstiden og jeg fikk noen fine høstturer hjemme.
Ikke. Driver mye med det og. Særlig når jeg ser en Interiørblogg
Juksa. Har ikke fiska med juksa på flere år, så den hører ikke hjemme under 2009oppsummering
Kaldt på verkstedet, det har det vært.
Liming har det også vært endel av, men ikke brukt opp literen min med trelim enda.
M...annens egentlig navn.
Overforbruk av resurser, veldig opptatt av det, innenfor designtilnærmingen min. Jesus for en setning.
Pinner!
Q-tips. Lå en ekkel brukt qtips på et bad jeg delte mye i år. Litt mer brukt hver dag.
Rabarbralikør. Med fiken. Klarer jeg og mamma aldri å få rørt ihop.
Saviomuseet. Jobba litt der. Fin kunst. Fint.
Takknemmlig, men ikke særlig tolerant.
Uteliv. Hah. Nesten ingenting av det i fjor.
Verkstedsplass, fra oktober, en lykke.
W gir åtte poeng i Scrabble, som tar mye av tiden min når nettet er stabilt
X-files. Det er som en moderne versjon av X-files, sa Are Fanfare om en serie, så lo vi litt.
Ymmärä. Gjør jo fortsatt ikke det.
Zelda. Spirit tracks var ikke fantastisk bra da.
Æ syns at interiørblogga e fantastisk uinteressant.
Øh, jeg glemte jo å skrive om dremmelen min!
Åte. Gammellaks. I krabbeteina. Pappa sier beite. Men ikke vi innaskjærs, vi sier ikke det.
Bergensertesten
Ok, jeg trekker meg med en gang, det er ikke en ren bergensertest, men det innså jeg ikke før jeg hadde skrevet overskriften. Det er en slags....snøfri oppvekst -test. Den er forsåvidt veldig lik søringetesten. Søringetesten begrenser "søringer" til rene byfiser, altså ikke bare alle som snakker noe som ligner østlandsmål.
Søringetesten er sånn: du treffer noen på fjellet. Han hilser. Han er vanlig. Alt er som det skal. Eller: Du treffer noen på fjellet: han hilser ikke. Det er en søring.
Det kan forsåvidt godt være i skogen også, det MÅ ikke være fjell. Men det må være ute. Altså på tur. På fjellet, for eksempel.
Bergensertesten er veldig lik, selv om den ikke bare siler ut bergensere, som jeg innså for noen setninger siden, så unike er de tross alt ikke, men testen er et filter for hvordan stedet ditt vanligvis ser ut. Nå er det masse masse sne i Bergen, i bergensmålestokk. Det gjør at alle fortau er enveiskjørt, det er bare tråkket opp en smal sti midt på, full av pulversne så det er som å gå i ei sandrenne. De brøyter ikke fortauene her.
Uansett, å møte noen i denne renna, fordrer litt samhandling, den ene må nemlig opp på skavlen for at den andre skal komme seg videre.
Og, dette er jo vant kost for snefolk, vel brøytes fortauene hos oss, men stier og snarveier er det nok av i litt mer rurale strøk, så vi ser folk i øynene og smiler i det vi stiger opp på kanten, eller ut i djupsneen. Om mennesket som slippes forbi, bare strener rakt videre uten å gjengjelde blikket, har vedkommende hatt en tilnærmet snefri oppvekst.
Ikke nødvendigvis en oppvekst med skarre-R, det er så, men sannsynligvis en snefri oppvekst, og sannsynligvis også en urban en.
Det føler jeg meg rimelig sikker på.
Tillegg:
Da jeg hadde skrevet og publisert denne teksten, gikk jeg hjem. På enveisfortauet, i snerenna.
Jeg møtte en mann. Han gikk nede på veien, han, ikke oppå fortauet. På fortauet, i snerenna, gikk nemlig hunden han hadde i bånd. Jeg lurte på om han skulle kalle hunden til seg, eller dra i båndet, men det gjorde han ikke. Jeg måtte klyve ut av snerenna for at den svære svarte hunden hans skulle få passere. Jeg så ikke hunden i øynene, nikket ikke, mannen så ikke på meg, strente bare forbi.
Plassert.
Søringetesten er sånn: du treffer noen på fjellet. Han hilser. Han er vanlig. Alt er som det skal. Eller: Du treffer noen på fjellet: han hilser ikke. Det er en søring.
Det kan forsåvidt godt være i skogen også, det MÅ ikke være fjell. Men det må være ute. Altså på tur. På fjellet, for eksempel.
Bergensertesten er veldig lik, selv om den ikke bare siler ut bergensere, som jeg innså for noen setninger siden, så unike er de tross alt ikke, men testen er et filter for hvordan stedet ditt vanligvis ser ut. Nå er det masse masse sne i Bergen, i bergensmålestokk. Det gjør at alle fortau er enveiskjørt, det er bare tråkket opp en smal sti midt på, full av pulversne så det er som å gå i ei sandrenne. De brøyter ikke fortauene her.
Uansett, å møte noen i denne renna, fordrer litt samhandling, den ene må nemlig opp på skavlen for at den andre skal komme seg videre.
Og, dette er jo vant kost for snefolk, vel brøytes fortauene hos oss, men stier og snarveier er det nok av i litt mer rurale strøk, så vi ser folk i øynene og smiler i det vi stiger opp på kanten, eller ut i djupsneen. Om mennesket som slippes forbi, bare strener rakt videre uten å gjengjelde blikket, har vedkommende hatt en tilnærmet snefri oppvekst.
Ikke nødvendigvis en oppvekst med skarre-R, det er så, men sannsynligvis en snefri oppvekst, og sannsynligvis også en urban en.
Det føler jeg meg rimelig sikker på.
Tillegg:
Da jeg hadde skrevet og publisert denne teksten, gikk jeg hjem. På enveisfortauet, i snerenna.
Jeg møtte en mann. Han gikk nede på veien, han, ikke oppå fortauet. På fortauet, i snerenna, gikk nemlig hunden han hadde i bånd. Jeg lurte på om han skulle kalle hunden til seg, eller dra i båndet, men det gjorde han ikke. Jeg måtte klyve ut av snerenna for at den svære svarte hunden hans skulle få passere. Jeg så ikke hunden i øynene, nikket ikke, mannen så ikke på meg, strente bare forbi.
Plassert.
Hallo?
Jeg har lyst å blogge men jeg er så fryktelig trøtt og seig, jeg har lyst på kommentarer men det ser ut som om jeg er falt ut av strømmen til alle som følger meg, jeg har lyst å jobbe men skal vente til i morgen, i går sto jeg og mannen opp midt på natten for å se film og drikke øl på sengen, vi fikk ikke sove, det var fantastisk, jeg hadde vært syk og sovet hele dagen, jeg elsker å være voksen og gjøre hva jeg vil, jeg elsker å innse at jeg kan holde på som jeg vil.
Men jeg skal ikke gjøre et blogginnlegg utav det. Tror jeg bare legger inn et bilde istedet.
Fra i høstes. For jeg har ikke mer å melde.
Men jeg skal ikke gjøre et blogginnlegg utav det. Tror jeg bare legger inn et bilde istedet.
Fra i høstes. For jeg har ikke mer å melde.
Dragen
neida så. Jada.
maila Taik, i går, der jeg var utvekslingsstudent, om engelsktestkravet deres, om man er svensk trenger man nemlig ikke ta engelsktest, så jeg måtte jo høre om man ærlig talt måtte bevise at man ...dere skjønner. Men det må man. Som nordmann.
Interessant nok, ettersom jeg jo slutta der i min tid fordi ingen av finnene ville snakke hverken engelsk eller svensk.
Men egentlig vil jeg jo ikke gå der engang, jeg ville bare krangle, tror jeg, ettersom alle mailene jeg får fra studera.nu er på donotreply@.
Så jeg kasta meg over Taik, der svarer iallefall en stakkars studentkonsulent.
Jeg har lyst å gå på salg. Men jeg kommer nok over det.
maila Taik, i går, der jeg var utvekslingsstudent, om engelsktestkravet deres, om man er svensk trenger man nemlig ikke ta engelsktest, så jeg måtte jo høre om man ærlig talt måtte bevise at man ...dere skjønner. Men det må man. Som nordmann.
Interessant nok, ettersom jeg jo slutta der i min tid fordi ingen av finnene ville snakke hverken engelsk eller svensk.
Men egentlig vil jeg jo ikke gå der engang, jeg ville bare krangle, tror jeg, ettersom alle mailene jeg får fra studera.nu er på donotreply@.
Så jeg kasta meg over Taik, der svarer iallefall en stakkars studentkonsulent.
Jeg har lyst å gå på salg. Men jeg kommer nok over det.
jesus, kafka. Jesus.
Fikk en lang mail fra studera.nu i dag, med svar på alt jeg har lurt på om mitt cover sheet.
Og en hel masse annet, det viser seg nederst på mailen at de ikke egentlig har svart meg, de har sendt ut en generell mail med svar alt som kan gå galt når man forsøker seg på studera.nu.
Men. Blant annet står det i denne mailen, at arkene som skal sendes med cover sheet, skal legges i en spesifikk rekkefølge. Det har jeg ikke gjort, for det står hverken på Mine Sider eller i mailen jeg fikk da jeg opprettet søknaden på Mine Sider (minA sidOR), der det sto hvordan jeg skulle gå fram.
Og. Så skal man UNDERSKRIVE på det helvettes cover sheet. Og hvor står det? Om det er så jævla viktig kan man jo lage en linje som ser ca sånn her ut
sign:____________________
på det satans jævla arket!
AAAAArrrrrrrrrrgh!
Jeg sendte arkene på nytt i går, ikke underskrevet og ikke i rekkefølge, og nå lurer jeg på om jeg skal sende bare omslagsarket, men denne gangen med underskrift.
For det står også i mailen at om man sender for mange ark til dem blir det bare rot og de kommer helt ut av det.
Og en hel masse annet, det viser seg nederst på mailen at de ikke egentlig har svart meg, de har sendt ut en generell mail med svar alt som kan gå galt når man forsøker seg på studera.nu.
Men. Blant annet står det i denne mailen, at arkene som skal sendes med cover sheet, skal legges i en spesifikk rekkefølge. Det har jeg ikke gjort, for det står hverken på Mine Sider eller i mailen jeg fikk da jeg opprettet søknaden på Mine Sider (minA sidOR), der det sto hvordan jeg skulle gå fram.
Og. Så skal man UNDERSKRIVE på det helvettes cover sheet. Og hvor står det? Om det er så jævla viktig kan man jo lage en linje som ser ca sånn her ut
sign:____________________
på det satans jævla arket!
AAAAArrrrrrrrrrgh!
Jeg sendte arkene på nytt i går, ikke underskrevet og ikke i rekkefølge, og nå lurer jeg på om jeg skal sende bare omslagsarket, men denne gangen med underskrift.
For det står også i mailen at om man sender for mange ark til dem blir det bare rot og de kommer helt ut av det.
schmåig.
Jeg er forsmogget. Vi bor på møhlenpris, og jeg vet ikke hva det heter i skrift men: det e ei deilla.
Så alt som virvler rundt av luftskit havner her, og det kviner i halsen når vi åpner vinduet.
På radioen ble det sagt at det bare var plagsomt for de som har astma og allergier, men drit og dra. Det er plagsomt for alle. Om ikke akkurat farlig, det er greit, man plagsomt er det. Øynene renner og halsen hyler, og jeg vet ikke med deg, radiohelseinstituttinnleidedame, men det er pagsomt nok for oss.
Drømte i natt at jeg skulle gjømme meg for et gjeng indianere, så jeg løp rundt i sneen og innså at løpet var tapet, det var sinnsykt irriterende, kanskje det er derfor jeg er så sur.
Så alt som virvler rundt av luftskit havner her, og det kviner i halsen når vi åpner vinduet.
På radioen ble det sagt at det bare var plagsomt for de som har astma og allergier, men drit og dra. Det er plagsomt for alle. Om ikke akkurat farlig, det er greit, man plagsomt er det. Øynene renner og halsen hyler, og jeg vet ikke med deg, radiohelseinstituttinnleidedame, men det er pagsomt nok for oss.
Drømte i natt at jeg skulle gjømme meg for et gjeng indianere, så jeg løp rundt i sneen og innså at løpet var tapet, det var sinnsykt irriterende, kanskje det er derfor jeg er så sur.
vik fra meg, kafka
Jo, jeg styrte jo litt med de der studera.nu. Svenske samordna opptak. For hver eneste ting jeg skulle gjøre, ble jeg nødt å sende dem en mail, fordi noe skar seg. Om kontoer som ikke eksisterte, men ikke lot seg opprette fordi de eksisterte, mailer med forskjellige adresser for ett enkelt ark, med svarmailer med en tredje adresse, og så videre og bredere. Søstersen sa hun ble sliten av å lese om det. Jeg blir sliten av å skrive om det. Og jeg håper det er mer enn en person som jobber med å svare på mail hos dem, for hvis ikke må jeg jo virke som selveste norgesdummingen.
I dag kom jeg meg endelig inn på Mine Sider. Der er det ikke så mye nytt, det går an å trykke på litt forskjellig, blant annet Følg Søknaden, som jeg tilfeldigvis gjorde, det kommer jo ikke svar før i mai, og det kommer i posten.
Men hva finner man der. En rosa link. Skriv ut omslagsark her.
Så kommer jeg til en side med omslagsarket som burde vært sendt med arkene mine. Det har det ikke stått noe om i mailen jeg fikk da jeg opprettet Min Side, jeg fikk en mail der det sto at før dette nummeret på arkene og send til adresse x. Arkene sendes til adresse y.
Herre min fred og skaper jesus gud.
NÅ skal det være med omslagsark, og det skulle det være hele tiden. Ikke sto det noe om det i Slik Søker DU! heller.
Da må du logge deg inn på din side, trykk på tilfeldig link for tilfeldig overraskelse.
De genererer iallefall arbeid til seg selv, det skal de ha.
I dag kom jeg meg endelig inn på Mine Sider. Der er det ikke så mye nytt, det går an å trykke på litt forskjellig, blant annet Følg Søknaden, som jeg tilfeldigvis gjorde, det kommer jo ikke svar før i mai, og det kommer i posten.
Men hva finner man der. En rosa link. Skriv ut omslagsark her.
Så kommer jeg til en side med omslagsarket som burde vært sendt med arkene mine. Det har det ikke stått noe om i mailen jeg fikk da jeg opprettet Min Side, jeg fikk en mail der det sto at før dette nummeret på arkene og send til adresse x. Arkene sendes til adresse y.
Herre min fred og skaper jesus gud.
NÅ skal det være med omslagsark, og det skulle det være hele tiden. Ikke sto det noe om det i Slik Søker DU! heller.
Da må du logge deg inn på din side, trykk på tilfeldig link for tilfeldig overraskelse.
De genererer iallefall arbeid til seg selv, det skal de ha.
parallelle eksistenser
I går ble jeg forsøkt kristnet igjen. Eller ikke sånn der akutt da, det ble lagt fram forslag til en gradvis tilvenning, begynnende med jesusgrupper. Jeg vet at folk flest blir sur av sånt.
Jeg blir rørt. Tenk at fremmedfolk, unge damer med håret på stell og briller og barnevogn, som jeg ikke kjenner, stopper meg for å redde min dødelige sjel. Åååh!
Jeg blir faktisk genuint sjarmert. Men nå er jeg jo hedning da, og det sa jeg, og så vinket jeg farvel så pent jeg kunne.
Jeg er litt sånn intrisert av kristne grupper. Det er litt som magi, eller som om det finnes folk som er helt overbevist om at de kan trylle, og ler av oss som ler av dem som ler av oss som ler av dem. Og så har de det fint sammen og har ritualer og lever i en slags parallell virkelighet, men en virkelighet, ikke sånn som jeg ser det, i en illusjon.
Ikke at jeg søker inn i gruppen, det virker kjekt å være i god form og men jeg kommer ikke til å begynne å jogge heller.
Da synes jeg det er verre med selgere. I går var det et gjeng på Galleriet, jeg slapp unna men jenta foran meg ble møtt med et HEI JEG HETER JAN ERIK og en framstrakt hånd som hun i overrumplet høflighet og motvillig ristet litt i.
Det synes jeg virkelig er å gå over en grense, og det synes jeg Jan Erik også burde innsett og skjemtes litt over. Hadde han tatt meg i hånden hadde jeg sagt at jeg vanligvis ikke snakket sånn til fremmedfolk, men dra til helvette.
(ja, for jeg var jo forberedt nå, sånn at jeg hadde svaret klart)
Så, jesus ok, tele24, ikke ok.
Jeg blir rørt. Tenk at fremmedfolk, unge damer med håret på stell og briller og barnevogn, som jeg ikke kjenner, stopper meg for å redde min dødelige sjel. Åååh!
Jeg blir faktisk genuint sjarmert. Men nå er jeg jo hedning da, og det sa jeg, og så vinket jeg farvel så pent jeg kunne.
Jeg er litt sånn intrisert av kristne grupper. Det er litt som magi, eller som om det finnes folk som er helt overbevist om at de kan trylle, og ler av oss som ler av dem som ler av oss som ler av dem. Og så har de det fint sammen og har ritualer og lever i en slags parallell virkelighet, men en virkelighet, ikke sånn som jeg ser det, i en illusjon.
Ikke at jeg søker inn i gruppen, det virker kjekt å være i god form og men jeg kommer ikke til å begynne å jogge heller.
Da synes jeg det er verre med selgere. I går var det et gjeng på Galleriet, jeg slapp unna men jenta foran meg ble møtt med et HEI JEG HETER JAN ERIK og en framstrakt hånd som hun i overrumplet høflighet og motvillig ristet litt i.
Det synes jeg virkelig er å gå over en grense, og det synes jeg Jan Erik også burde innsett og skjemtes litt over. Hadde han tatt meg i hånden hadde jeg sagt at jeg vanligvis ikke snakket sånn til fremmedfolk, men dra til helvette.
(ja, for jeg var jo forberedt nå, sånn at jeg hadde svaret klart)
Så, jesus ok, tele24, ikke ok.
lille måltrost min due
I natt drømte jeg at jeg var på lanskappleiken med fru skurk og mr nils og ungene deres. Mr. Nils var ikke lengre sur på meg for den der unge/pomp/ræv-episoden, men Ole hadde lurt ham til å tro at hvis man svingte seg fra den ytterste tynne delen av en grein, ville man automatisk ta en salto, så han dreiv å ramla rundt i tynnskauen.
Jeg prøvde å forklare at han var blitt lurt ved å si at ja og om du svinger deg fra den ytterste delen av vindusviskerne på bakruta til biler, vil du ta en baklengs flipp-flopp, men det førte bare til masse knekte vindusviskere og dårlig rygg.
(tenk om det fantes sånne triks, som man plutselig bare oppdaget)
Fru Skurk forklarte meg at datteren nok var litt psykisk utviklingshemmet, jeg kunne ikke se det, men Fru Skurk forklarte at datteren klarte ikke henge opp plakater og sånn, det var sånn de hadde oppdaget det. Jeg syntes hun var litt for ung til at plakatopphenging var en adekvat test, men med linus/pomp/ræv-episoden endelig ute av fellessystemet, hadde ikke jeg tenkt å komme med flere tolkningsalternativer.
Så ramlet det masse pinner over bena på meg, og jeg ble bare liggende mens folk satt og sang rundt meg.
Tidligere på dagen hadde jeg deltatt i vokalklassen, jeg skulle synge en kingosalme, men symfoniorkesteret som skulle akkopangnjere meg spilte en annen versjon, samme salme, (nu rinder solen opp) men ikke kingovarianten, så jeg endte opp med å synge lille måltrost istedet. Jeg syntes det var utrolig slapt av dem å ikke kunne kingovarianten.
Jeg lurte litt på hvilken plassering jeg var kommet på, der jeg lå under pinnehaugen.
Jeg prøvde å forklare at han var blitt lurt ved å si at ja og om du svinger deg fra den ytterste delen av vindusviskerne på bakruta til biler, vil du ta en baklengs flipp-flopp, men det førte bare til masse knekte vindusviskere og dårlig rygg.
(tenk om det fantes sånne triks, som man plutselig bare oppdaget)
Fru Skurk forklarte meg at datteren nok var litt psykisk utviklingshemmet, jeg kunne ikke se det, men Fru Skurk forklarte at datteren klarte ikke henge opp plakater og sånn, det var sånn de hadde oppdaget det. Jeg syntes hun var litt for ung til at plakatopphenging var en adekvat test, men med linus/pomp/ræv-episoden endelig ute av fellessystemet, hadde ikke jeg tenkt å komme med flere tolkningsalternativer.
Så ramlet det masse pinner over bena på meg, og jeg ble bare liggende mens folk satt og sang rundt meg.
Tidligere på dagen hadde jeg deltatt i vokalklassen, jeg skulle synge en kingosalme, men symfoniorkesteret som skulle akkopangnjere meg spilte en annen versjon, samme salme, (nu rinder solen opp) men ikke kingovarianten, så jeg endte opp med å synge lille måltrost istedet. Jeg syntes det var utrolig slapt av dem å ikke kunne kingovarianten.
Jeg lurte litt på hvilken plassering jeg var kommet på, der jeg lå under pinnehaugen.
kulturelle observasjoner
Sneen i Bergen er helt annerledes enn den hjemme. Er det fordi den er blandet ut med salt?
Hjemme er sneen sånn at UNDER sneen kan det være glatt, men om man holder seg der det er sne, er det forholdsvis trygt. Å gå på en opptråkket sti er en mellomting mellom å ikke gå på midten, der sneen er sammentråkket og bulete, sånn at det er litt vanskelig å holde balansen, og ute ved kanten, der man fort kan tråkke utfor og plutselig står i sne til knærne.
Her er sneen underlig finkornet, det er litt som å gå i sand, men glatt sand. Og bergensus er jo så glade i heller, så det er dritglatt overalt, med denne glattkornsneen oppå hellene.
Overraskende nok kler Bergen godt sneen, du kan ikke se at dette er en by der snefall er unntaket, det ser het naturlig og fint ut. Eller fint, nede i byen er all sneen tråkket brun, og flytende, så det ser ut som om det ligger et tynt lag med diare over alt, men kikker du opp i fjellsiden ser det idyllisk ut.
Jeg har måtta hengt opp et ullteppe imellom stua og kjøkkenet. Åpen løsning er ikke så framifrå når du bor i en leilighet som på nesten magisk vis består av bare yttervegger. Eller, vi har en innervegg, det er veggen ut i gangen, ved ytterdøren. Så det er kaldt nok her inne, men nå har vi en kaldsone, kjøkkenet med 16 grader, og stua, med uvisst hvilken temperatur for det er på kjøkkenet termostaten er. Mannen var litt misfornøyd med at ullteppet plutselig var hengt opp og ikke var i sofaen, og det andre ullteppet henger over trappen sånn at jeg får sove om natten, persiennene er nemlig ødelagte og derfor kommer alt lyset inn om natten, åpen løsning, så derfor, ullteppe i trappen. Hvis noen hadde tittet rundt her ville de aldri gjettet at det bor en interiørarkitekt her. (Men en motvillig en!) Det er alt for mange midlertidige løsninger, men hvem gidder å slå opp hyller og sånt i mur, når man likevel skal flytte om et par års tid?
Og så er det jo så jævlig trangt. Og så har jeg en mann som synes plastposer stukket inn her og der ikke er det misnte stygt eller rotete, derimot en helt adekvat lagringsmåte.
Hjemme er sneen sånn at UNDER sneen kan det være glatt, men om man holder seg der det er sne, er det forholdsvis trygt. Å gå på en opptråkket sti er en mellomting mellom å ikke gå på midten, der sneen er sammentråkket og bulete, sånn at det er litt vanskelig å holde balansen, og ute ved kanten, der man fort kan tråkke utfor og plutselig står i sne til knærne.
Her er sneen underlig finkornet, det er litt som å gå i sand, men glatt sand. Og bergensus er jo så glade i heller, så det er dritglatt overalt, med denne glattkornsneen oppå hellene.
Overraskende nok kler Bergen godt sneen, du kan ikke se at dette er en by der snefall er unntaket, det ser het naturlig og fint ut. Eller fint, nede i byen er all sneen tråkket brun, og flytende, så det ser ut som om det ligger et tynt lag med diare over alt, men kikker du opp i fjellsiden ser det idyllisk ut.
Jeg har måtta hengt opp et ullteppe imellom stua og kjøkkenet. Åpen løsning er ikke så framifrå når du bor i en leilighet som på nesten magisk vis består av bare yttervegger. Eller, vi har en innervegg, det er veggen ut i gangen, ved ytterdøren. Så det er kaldt nok her inne, men nå har vi en kaldsone, kjøkkenet med 16 grader, og stua, med uvisst hvilken temperatur for det er på kjøkkenet termostaten er. Mannen var litt misfornøyd med at ullteppet plutselig var hengt opp og ikke var i sofaen, og det andre ullteppet henger over trappen sånn at jeg får sove om natten, persiennene er nemlig ødelagte og derfor kommer alt lyset inn om natten, åpen løsning, så derfor, ullteppe i trappen. Hvis noen hadde tittet rundt her ville de aldri gjettet at det bor en interiørarkitekt her. (Men en motvillig en!) Det er alt for mange midlertidige løsninger, men hvem gidder å slå opp hyller og sånt i mur, når man likevel skal flytte om et par års tid?
Og så er det jo så jævlig trangt. Og så har jeg en mann som synes plastposer stukket inn her og der ikke er det misnte stygt eller rotete, derimot en helt adekvat lagringsmåte.
finnmarkinger, de tror de skal ta bussen!
I dag måtte jeg for første gang i mitt liv betale overvekt på flyet. Og det fra Kirkenes. Av alle steder. De ba nesten om unnskyldning for det, og vi måtte bare betale for ca halvparten av det vi hadde med oss, siden vi tross alt var to. Og så slo de av litt. Da ble det 600 kroner.
Dette er det vi hadde med:
vinterklær
sånt man trenger av klær for en treukersperiode hjemme
en knivslipemaskin
to stykker veldig salt side, av rein, til suppe
reinsteik
elg, småkjøtt
elg, rundsteik
elg flatbiff
seks indrefileter av rein
ytrefilet av rein eller elg fra 2007
suppekjøtt elg 2007
fylt bog
2 pakker lappebiff
rull av lam
indrefilet av svin
en pakke bacon
30 fileter industritorsk
et fylt lammelår
(av varangerlam)
en pose sjokolade
spekkalaks fra bugøynes
en pussemaskin
sandpapir til pussemaskin
et stykke veldig fin eik
tre vedkubber
to steikepanner
Jeg synes det var helt greit egentlig, om man regner på alle de gangene jeg har reist med overvekt, har jeg sikkert ikke betalt mer enn ca 3 kr pr kg.
Dette er det vi hadde med:
vinterklær
sånt man trenger av klær for en treukersperiode hjemme
en knivslipemaskin
to stykker veldig salt side, av rein, til suppe
reinsteik
elg, småkjøtt
elg, rundsteik
elg flatbiff
seks indrefileter av rein
ytrefilet av rein eller elg fra 2007
suppekjøtt elg 2007
fylt bog
2 pakker lappebiff
rull av lam
indrefilet av svin
en pakke bacon
30 fileter industritorsk
et fylt lammelår
(av varangerlam)
en pose sjokolade
spekkalaks fra bugøynes
en pussemaskin
sandpapir til pussemaskin
et stykke veldig fin eik
tre vedkubber
to steikepanner
Jeg synes det var helt greit egentlig, om man regner på alle de gangene jeg har reist med overvekt, har jeg sikkert ikke betalt mer enn ca 3 kr pr kg.
Æreverk/ designer, tror jeg
Det begynner å bli på tide å dra seg tilbake til Bergen, altså, hjem, tenker jeg. Men nå er ikke Bergen hjem, det er bare tilfeldigvis der jeg har det private hjemmet mitt for tiden. Kirkenes er hjem, men her har jeg ikke noe sted å bo. Begynner å bli sånn passe hautullat av det der.
Er nede hos mamma for å pakke saker. Det er mildt og fint og minus tyve i dag, i alle fall hadde jeg regnet med at det ville kjennes mildt og fint ut etter en tid med minus tredve, men der forregnet jeg meg, så jeg sendte mannen alene over moloen for å besøke Den gamle fra Havet og Fjellet, og så gikk jeg hit.
Det gjelder å få med seg alt man har fått. Deriblant pussemaskin, kokebok med innscannete oppskrifter fra Familien Bakover, og et stykke hel eik som mannen fant i garasjen.
Stykket er litt kortere enn A4, litt bredere, og kanskje på tykkelse med en pakke A4ark før du river den opp og begynner å mate kopimaskinen.
Det er veldig fint, det eikestykket.
Jeg blir litt satt ut. Når ting blir for potensielle, kan det være litt vanskelig å ta fatt i dem. Hva skal jeg lage av dette fantastiske stykket eik? Det er jo dessuten så fint i seg selv!
Jeg husker samme problemstillingen fra da jeg var liten. Vi hadde aldri hvite ark i huset. Med en mor som var regnskapsfører og en far som var sveiser, gikk det mest i ruteark og millimeterpapir, og enkelte blokker med linjerte ark. Jeg husker læreren min nektet å tro meg en gang jeg ikke hadde gjort en eller annen lekse rett og slett fordi vi ikke hadde hvite ark.
Så når jeg kom over et skinnende hvitt kopiark, ble jeg helt satt ut av ...hva er ordet? Holdt på å skrive æreverk. Av...en slags respekt og ydmykhet overfor den hvite flaten. Alltid når, eller hvis, jeg begynte å tegne, syntes jeg at jeg egentlig bare ødela arket, eller ødela alt det fine hvite uendelige som bodde i det.
Det hendte jeg bare holdt det opp mot lyset, og fant vannmerket i det hvis det var et sånt ark, og tegnet opp vannmerket så tynt, så svakt som mulig, med fin, fin strek.
Men jeg var en unge som ville holde på, jeg ville tegne og holde på med plastelina og nabbiperler, jeg elsket pandurokatalogen, selv om vi ladri bestilte noe derfra, så hadde jeg i det minste satt kryss ved at jeg ønsket meg, en syv-åtte kryss på hver side.
Nede i kjelleren hos min far sto det lenge en rad med flaskemennesker. I mangel av panduroelementer, hvite ark og kvessede blyanter, hadde jeg produksjon av en slags figurer laget av flasker, sylteglasslokk, garn og en og annen erhvervet stoffrest, men for det meste gamle servietter. Lokkene tapet jeg med frysetape fast på høykant over flaskehalsen, så det ble hoder, og så tegnet jeg ansikter og kledde dem i servietter. Garn til hår, men oftere servietter til luer.
Mens jeg skrev denne teksten, slo det meg at det er jo sånn jeg holder på enda. med ærefrykt overfor alt som er nytt (ærefrykt, der kom ordet), en følelse av sløseri når man benytter seg av noe ubrukt, og en bestemthet i det jeg gjør. Om det hadde flytt kartonger med kopipapir hjemme hos oss hadde jeg vel endt opp som ...interiørdesigner. Kanskje jeg hadde designet designhoteller. Grøss.
Jeg får vel avslutte bloggingen og hive meg i pakkingen.
Det ligger noe or her, som mamma og Knut driver og brenner opp, jeg tror jeg skal raske med meg et par pinner av den.
Er nede hos mamma for å pakke saker. Det er mildt og fint og minus tyve i dag, i alle fall hadde jeg regnet med at det ville kjennes mildt og fint ut etter en tid med minus tredve, men der forregnet jeg meg, så jeg sendte mannen alene over moloen for å besøke Den gamle fra Havet og Fjellet, og så gikk jeg hit.
Det gjelder å få med seg alt man har fått. Deriblant pussemaskin, kokebok med innscannete oppskrifter fra Familien Bakover, og et stykke hel eik som mannen fant i garasjen.
Stykket er litt kortere enn A4, litt bredere, og kanskje på tykkelse med en pakke A4ark før du river den opp og begynner å mate kopimaskinen.
Det er veldig fint, det eikestykket.
Jeg blir litt satt ut. Når ting blir for potensielle, kan det være litt vanskelig å ta fatt i dem. Hva skal jeg lage av dette fantastiske stykket eik? Det er jo dessuten så fint i seg selv!
Jeg husker samme problemstillingen fra da jeg var liten. Vi hadde aldri hvite ark i huset. Med en mor som var regnskapsfører og en far som var sveiser, gikk det mest i ruteark og millimeterpapir, og enkelte blokker med linjerte ark. Jeg husker læreren min nektet å tro meg en gang jeg ikke hadde gjort en eller annen lekse rett og slett fordi vi ikke hadde hvite ark.
Så når jeg kom over et skinnende hvitt kopiark, ble jeg helt satt ut av ...hva er ordet? Holdt på å skrive æreverk. Av...en slags respekt og ydmykhet overfor den hvite flaten. Alltid når, eller hvis, jeg begynte å tegne, syntes jeg at jeg egentlig bare ødela arket, eller ødela alt det fine hvite uendelige som bodde i det.
Det hendte jeg bare holdt det opp mot lyset, og fant vannmerket i det hvis det var et sånt ark, og tegnet opp vannmerket så tynt, så svakt som mulig, med fin, fin strek.
Men jeg var en unge som ville holde på, jeg ville tegne og holde på med plastelina og nabbiperler, jeg elsket pandurokatalogen, selv om vi ladri bestilte noe derfra, så hadde jeg i det minste satt kryss ved at jeg ønsket meg, en syv-åtte kryss på hver side.
Nede i kjelleren hos min far sto det lenge en rad med flaskemennesker. I mangel av panduroelementer, hvite ark og kvessede blyanter, hadde jeg produksjon av en slags figurer laget av flasker, sylteglasslokk, garn og en og annen erhvervet stoffrest, men for det meste gamle servietter. Lokkene tapet jeg med frysetape fast på høykant over flaskehalsen, så det ble hoder, og så tegnet jeg ansikter og kledde dem i servietter. Garn til hår, men oftere servietter til luer.
Mens jeg skrev denne teksten, slo det meg at det er jo sånn jeg holder på enda. med ærefrykt overfor alt som er nytt (ærefrykt, der kom ordet), en følelse av sløseri når man benytter seg av noe ubrukt, og en bestemthet i det jeg gjør. Om det hadde flytt kartonger med kopipapir hjemme hos oss hadde jeg vel endt opp som ...interiørdesigner. Kanskje jeg hadde designet designhoteller. Grøss.
Jeg får vel avslutte bloggingen og hive meg i pakkingen.
Det ligger noe or her, som mamma og Knut driver og brenner opp, jeg tror jeg skal raske med meg et par pinner av den.
Frk. Figenschou skaper dårlig arbeidsmiljø
I går var vi endelig ute en tur. Jeg trodde ikke vi skulle klare det, jeg mener jeg trodde ikke vi kom til å få noen med oss ut, men jaggu klarte vi ikke å samle fullt bord. For på kvelden var det ikke minus tredve lenger, men småmilde minus tyve, og da er man så mye mer motivert for lange vandringer oppad fjell og nedad fjell.
På puben ble jeg utpekt som blogger. Eller kanskje påpekt som blogger er mer riktig. Det var litt stas. Jeg liker når folk liker det jeg gjør så godt at de gidder å si det.
Øllingen var det litt verre med. Den var konfliktfyllt.
Istedet for øl fikk vi tre glass med oppvaskvann. Da vi rettet personalets oppmerksomhet mot dette, fikk vi beskjed om at ølen var salgbar. Ikke god, nødvendigvis, men salgbar. Jeg for min del foretrekker øl med merkbar kullsyre.
Det viser bare at man aldri må tipse. Han som ikke ville gi oss ny øl, var nemlig han samme som en gang bare forsynte seg med driks av meg uten at jeg egentlig ville gi ham det, og siden har jeg ikke tipset ham. Før i går, da jeg kjøpte de tre øllene som jeg trodde var øl, da jeg betalte. Og da vi klagde, var det intet gehør å få. Underlig egentlig, Puben lever av å selge øl, og man klager jo ikke på ølen for å oppnå...ufortjente fordeler. Man vil bare ha det man betalte for. Ikke ti gratis øl, men det man betalte for. Man klager ikke på noe man oppfatter som bra. Salgbart derimot, men det blir en veldig undelig definisjon på noe tre kunder har klaget på.
De andre ved bordet drakk ølen sin etter to runder med klaging. Men jeg er jo en eti jævel (eller bare en som er trenet i suring og grining) så jeg lot min øl stå der som et skamselens manifest, midt på bordet, tydelig fraskjøvet meg, og drakk ikke mer. Neste runde ble boksøl.
Og da en dame i pubens hvite skjorte kom for å rydde tomglassene, sa jeg (vennlig) at hun kunne bare ta den der fulle og, den var ikke noe som kom til å bli drukket sånn som den var.
"æ e ikke eni me dæm" sa hun, ble borte (uten øl) forsvant bak baren, der en krangel startet. Ifølge henne ved bordet som hadde utsyn så i lende. Og kom så tilbake med en ny øl til meg.
Høh. Det lønner seg å være standhaftig.
Men de kranglet visstnok bak baren resten av kvelden.
Og jeg hadde nettopp fått en boksøl av mannen, og nå også en full fatøl, og måtte drikke litt fortere enn jeg synes er behagelig, ellers ville jo bare ølene dovne, og bli sånn som den som ble borte bak baren hadde vært, så jeg ble bittelitt full. Men det er jo en bivirkning ved å gå på Puben.
På puben ble jeg utpekt som blogger. Eller kanskje påpekt som blogger er mer riktig. Det var litt stas. Jeg liker når folk liker det jeg gjør så godt at de gidder å si det.
Øllingen var det litt verre med. Den var konfliktfyllt.
Istedet for øl fikk vi tre glass med oppvaskvann. Da vi rettet personalets oppmerksomhet mot dette, fikk vi beskjed om at ølen var salgbar. Ikke god, nødvendigvis, men salgbar. Jeg for min del foretrekker øl med merkbar kullsyre.
Det viser bare at man aldri må tipse. Han som ikke ville gi oss ny øl, var nemlig han samme som en gang bare forsynte seg med driks av meg uten at jeg egentlig ville gi ham det, og siden har jeg ikke tipset ham. Før i går, da jeg kjøpte de tre øllene som jeg trodde var øl, da jeg betalte. Og da vi klagde, var det intet gehør å få. Underlig egentlig, Puben lever av å selge øl, og man klager jo ikke på ølen for å oppnå...ufortjente fordeler. Man vil bare ha det man betalte for. Ikke ti gratis øl, men det man betalte for. Man klager ikke på noe man oppfatter som bra. Salgbart derimot, men det blir en veldig undelig definisjon på noe tre kunder har klaget på.
De andre ved bordet drakk ølen sin etter to runder med klaging. Men jeg er jo en eti jævel (eller bare en som er trenet i suring og grining) så jeg lot min øl stå der som et skamselens manifest, midt på bordet, tydelig fraskjøvet meg, og drakk ikke mer. Neste runde ble boksøl.
Og da en dame i pubens hvite skjorte kom for å rydde tomglassene, sa jeg (vennlig) at hun kunne bare ta den der fulle og, den var ikke noe som kom til å bli drukket sånn som den var.
"æ e ikke eni me dæm" sa hun, ble borte (uten øl) forsvant bak baren, der en krangel startet. Ifølge henne ved bordet som hadde utsyn så i lende. Og kom så tilbake med en ny øl til meg.
Høh. Det lønner seg å være standhaftig.
Men de kranglet visstnok bak baren resten av kvelden.
Og jeg hadde nettopp fått en boksøl av mannen, og nå også en full fatøl, og måtte drikke litt fortere enn jeg synes er behagelig, ellers ville jo bare ølene dovne, og bli sånn som den som ble borte bak baren hadde vært, så jeg ble bittelitt full. Men det er jo en bivirkning ved å gå på Puben.
Ute, og litt inne, eller mest inne, men litt ute.
Våknet av at mamma dreiv og styrte og fyrte i peisen. Kjente at det var litt kaldt, så jeg sto opp for å lukke vinduet. Da jeg slapp opp rullegardinen, kjente jeg lukten av vedfyring fra hele Kirkenes. Rart det, hvor isolerende en rullegardin kan være. Det røyk fra omtrent alle skorsteiner jeg kunne se. Jeg gjetta på iallefall minus tyve.
Havståka sto som en vegg, kun Reinøya kunne så vidt skimtes, både Jacobassness og Hælen var borte.
Nede var termometeret mye nærmere 30 enn 20. Fanes. For vi skulle jo på puben i kveld. Og forrige lørdag gikk det ut på grunn av minus 25. Ikke at det er en utendørspub, men det er rett og slett litt for utrivelig å vandre opp på fjellet midt på natten i minus tredve. Og taxi er nærmest umulig å få tak i, ingen vil jo gå. Man kan prøve å dra ut tidlig, og hjem tidlig, men da får man gjerne ikke taxi fordi alle andre er på vei ut.
Fanes. Og jeg som har gledet meg sånn. Jeg klarer ikke mer kaffeselskap.
Så sjekka jeg Yr, kanskje det var meldt mildere til kvelden? Ifølge Yr hadde vi minus 16 grader. Kanskje 17 til kvelden. Samme temperaturer i morgen. Siden var nettopp oppdatert.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å spå om fremtiden, men for- og nåtid skulle jo gjerne være litt enklere?
Nå skal vi møte Geir, kpc som i gamle dager. Jeg må finne klær som holder. Skaller går ut på Centrum, tror jeg.
Havståka sto som en vegg, kun Reinøya kunne så vidt skimtes, både Jacobassness og Hælen var borte.
Nede var termometeret mye nærmere 30 enn 20. Fanes. For vi skulle jo på puben i kveld. Og forrige lørdag gikk det ut på grunn av minus 25. Ikke at det er en utendørspub, men det er rett og slett litt for utrivelig å vandre opp på fjellet midt på natten i minus tredve. Og taxi er nærmest umulig å få tak i, ingen vil jo gå. Man kan prøve å dra ut tidlig, og hjem tidlig, men da får man gjerne ikke taxi fordi alle andre er på vei ut.
Fanes. Og jeg som har gledet meg sånn. Jeg klarer ikke mer kaffeselskap.
Så sjekka jeg Yr, kanskje det var meldt mildere til kvelden? Ifølge Yr hadde vi minus 16 grader. Kanskje 17 til kvelden. Samme temperaturer i morgen. Siden var nettopp oppdatert.
Jeg skjønner jo at det er vanskelig å spå om fremtiden, men for- og nåtid skulle jo gjerne være litt enklere?
Nå skal vi møte Geir, kpc som i gamle dager. Jeg må finne klær som holder. Skaller går ut på Centrum, tror jeg.
23094582375
Nu e det førstedagen i tiåtyve. Av en eller anna grunn har æ plutselig bynt å skriv på dialekt. Søstersen ligg å sov på sofaen, ho sover akkurat som da ho va lite ban, me øyan halvåpen å glor...det hyle i ryggraden hvær gang øyakroken min sneie bort i ho.
Modern å han Knut ser på nåkka på TV me litt for mye rytme å hvært sitt vinglass, æ har tømt mitt. Majn har akkorat gådd opp på fjellet ijæn, æ e glad æ får sitt hær i mellomboksa å ikke treng å slit mæ ijænna den sure vijn. I det man går over mot Turisten, å alle veian møtes, e det som å sitt på ælva, det e surt å kaldt og iskaldt akkurat under øran, tannverk og bihulebettenelse melde sæ, men hær sitt æ, med macen og spill litt scrabble på nætt å håpe å få litt flere vokala, å har ingen andre bekymringa---bortsett fra akkorat det hær, koffer skriv æ på dialækt? Kordan skal æ stave? Ord med æ som kan skrives med e e ei særlig pine. Særlig pine. Ville æ jo aldri sagt.
Snart skal vi tilbake til Bergen, å i dag va første dagen vi sov over lyset, det va bynt å mørkne da vi våkna, å æ kjente det va litt som å bynne å bli blind, å at æ littegrann inni mæ glæda mæ til å komme til Bergen å se sola å lys igjen, at det skulle bli bra. Æ trur ikke æ hadde tænkt sånn om æ hadde måtta venta til februar. Eller jo litt, men må man vente så må man vente.
Gud nu kom æ til å se på ho Solemia igjæn. Ho ligg å glor på mæ med øyan halveis rulla bakover.
Nu kom ho mamma me røvinsglasse mitt det va visst ikke oppdrokke likkavæl.
Æ trur nyttårsforætte mitt e å ikke skriv på dialækt.
Modern å han Knut ser på nåkka på TV me litt for mye rytme å hvært sitt vinglass, æ har tømt mitt. Majn har akkorat gådd opp på fjellet ijæn, æ e glad æ får sitt hær i mellomboksa å ikke treng å slit mæ ijænna den sure vijn. I det man går over mot Turisten, å alle veian møtes, e det som å sitt på ælva, det e surt å kaldt og iskaldt akkurat under øran, tannverk og bihulebettenelse melde sæ, men hær sitt æ, med macen og spill litt scrabble på nætt å håpe å få litt flere vokala, å har ingen andre bekymringa---bortsett fra akkorat det hær, koffer skriv æ på dialækt? Kordan skal æ stave? Ord med æ som kan skrives med e e ei særlig pine. Særlig pine. Ville æ jo aldri sagt.
Snart skal vi tilbake til Bergen, å i dag va første dagen vi sov over lyset, det va bynt å mørkne da vi våkna, å æ kjente det va litt som å bynne å bli blind, å at æ littegrann inni mæ glæda mæ til å komme til Bergen å se sola å lys igjen, at det skulle bli bra. Æ trur ikke æ hadde tænkt sånn om æ hadde måtta venta til februar. Eller jo litt, men må man vente så må man vente.
Gud nu kom æ til å se på ho Solemia igjæn. Ho ligg å glor på mæ med øyan halveis rulla bakover.
Nu kom ho mamma me røvinsglasse mitt det va visst ikke oppdrokke likkavæl.
Æ trur nyttårsforætte mitt e å ikke skriv på dialækt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)