Nyttårsaften har aldri vært min beste øvelse. Nå er jeg jo også syk, og er det ikke rart hvor mange ganger man kan si til seg selv "i morgen er jeg jo nødt til å begynne å bli bedre" uten at man blir det?
The Stig må akkodere med en grinete Jendor uten særlig hjelp. Jeg får, helt unødvendig dårlig samvittighet. Men vi er slitne begge to, og å være tilnærmet aleneforelder var noe ingen av oss trengte.
Og så vet jeg jo såklart at det kunne alltids vært verre. Og det jeg ønsker for 2018 er at 2018 ikke forsøker å bevise akkurat det.
Og da var jeg ferdig med sutringen og så får jeg vel ønske alle et godt nytt år.
Og ang. juletradisjonen:
Selvfølgelig er det innafor å bli litt grinete når man klarer å prikke inn den éne dagen man har barnevakt til å blir syk, men ærlig talt, det er ganske strevsomt å være syk forelder med ekstremt friskt barn, så jeg vil rett og slett si at vi tross alt var heldige med den hjemvendte barnepassende mormorens børnevokting akkurat på denne datoen.
Juletradisjon
Jeg hadde jo glemt at det er min egen lille juletradisjon å bli syk i jula. Men det hadde ikke Juletradisjonen glemt.
-Dette blir nok en rar jul, sier nesten alle til meg.
-Dette blir nok en rar jul, sier nesten alle til meg.
Jeg vet ikke, hele dette året har vært så rart, utafor og så langt unna alt jeg har villet hatt at det skulle da bare mangle at ikke jula også ble rar. Den blir ikke rarere enn alt annet.
Om litt skal vi dra på kirkegården og tenne lys på pappas grav. Egentlig gjør vi sånt på julaften, men det er hos oss vi skal samles så det kommer til å bli for travelt å skulle dra til Sandnes midt i det hele. Pappa pleide også å tenne lys på lillejulaften. Det er så mange biler som kjører inn på kirkegården på julaften, plutselig er alle bevegelseshemmede og særlig hvis det er litt kaldt, så over hele krikegården kjører det biler eller står på tomgang. Og jeg klarte jo det kunststykket å få lagt pappa på en parkeringsplass så det kommer ikke til å bli så trivelig. Vi tar det i dag. Jeg håper jeg slipper å påpeke kirkegårdsfreden for noen ikke-bevegelseshemmede, for det kommer ikke til å bli pent.
Jeg har funnet frem gravlys og jeg har hentet furukvister på Brendselsutsalget. Han som jobber der husket at pappa pleide å komme og hente kvist, men ikke kjøpe juletre. Det var i fjor. I år er det meg. (Men jeg kjøpte også juletre) (SÅ rar jul blir det ikke at vi ikke skal ha juletre) (Og det skal være FURU!) (Men dette må kanskje revurderes neste år...for fader som øynene mine klør og renner...)
Jendor gleder seg til å få betongbil. Helt til for noen få dager siden gledet han seg til å få jæpebil, som er redningsbil, så det hadde nå jeg kjøpt da. Men plustelig hadde han vært på butikken og sett betongbil og dampveivalsel, så da var det det han kom til å få av julenissen.
Og dere hører jo, kommer til å få. Det er ikke snakk om å få inn nyanseringer av "å ønske seg". Og han er to år. Han blir rasende om jeg begynner å snakke om at han kanskje får jæpebil. Jeg orker ikke. Særlig på julaften, med familien tilstede, orker jeg ikke ta den kampen når betongbilen aldri kommer, så jeg dro opp og kjøpte den lille biltransporteren med betongbil og dampveivalsel på lasteplanet, til den svimlende sum av sytti kroner, og julenissen skal komme TIDLIG og gi ham den. Og så skal vi glede oss over de andre gavene og ikke være skuffet over at det ikke er betongbil med familiens oppdragende blikk ruvende over oss.
Det holdt på å gå galt, for da jeg kom opp på butikken hadde de ikke den der biltransporteren med betongbil på. De hadde biltransportere med alt annet på, men mye lengre ned, i Jendorhøyde, var det gjemt unna en med betongbil. Den ligger innpakket på spiskammerset nå.
Det blir bra.
Og jeg har pyntet. Juletre, pepperkakehus, lys, papirkuler, tatt fram fader Frost fra Polen og fra før jeg ble født, hengt opp ny og gammel julepynt. Det er koselig. (Bortsett fra det med kløende øyne. Hm. ) Jeg har fått litt påpakning fordi jeg pyntet treet en dag for tidlig, men det var enten bittelillejulaften eller tredje juledag, så jeg tror jeg har gjort riktig vurdering der. I morgen kommer familien og skal spise pinnekjøtt og multer og åpne gaver og så er den dagen over.
Så blir det kanskje en slags julefred, og om det blir det, skal vi kanskje gjøre det som har blitt det vi liker best: rydde bodene.
Der skal man sitte og se på juletreet og lukte på svibelen og bare overse ledningene på gulvet og klø seg i øynene.
Jeg vet ikke, hele dette året har vært så rart, utafor og så langt unna alt jeg har villet hatt at det skulle da bare mangle at ikke jula også ble rar. Den blir ikke rarere enn alt annet.
Om litt skal vi dra på kirkegården og tenne lys på pappas grav. Egentlig gjør vi sånt på julaften, men det er hos oss vi skal samles så det kommer til å bli for travelt å skulle dra til Sandnes midt i det hele. Pappa pleide også å tenne lys på lillejulaften. Det er så mange biler som kjører inn på kirkegården på julaften, plutselig er alle bevegelseshemmede og særlig hvis det er litt kaldt, så over hele krikegården kjører det biler eller står på tomgang. Og jeg klarte jo det kunststykket å få lagt pappa på en parkeringsplass så det kommer ikke til å bli så trivelig. Vi tar det i dag. Jeg håper jeg slipper å påpeke kirkegårdsfreden for noen ikke-bevegelseshemmede, for det kommer ikke til å bli pent.
Jeg har funnet frem gravlys og jeg har hentet furukvister på Brendselsutsalget. Han som jobber der husket at pappa pleide å komme og hente kvist, men ikke kjøpe juletre. Det var i fjor. I år er det meg. (Men jeg kjøpte også juletre) (SÅ rar jul blir det ikke at vi ikke skal ha juletre) (Og det skal være FURU!) (Men dette må kanskje revurderes neste år...for fader som øynene mine klør og renner...)
Jendor gleder seg til å få betongbil. Helt til for noen få dager siden gledet han seg til å få jæpebil, som er redningsbil, så det hadde nå jeg kjøpt da. Men plustelig hadde han vært på butikken og sett betongbil og dampveivalsel, så da var det det han kom til å få av julenissen.
Og dere hører jo, kommer til å få. Det er ikke snakk om å få inn nyanseringer av "å ønske seg". Og han er to år. Han blir rasende om jeg begynner å snakke om at han kanskje får jæpebil. Jeg orker ikke. Særlig på julaften, med familien tilstede, orker jeg ikke ta den kampen når betongbilen aldri kommer, så jeg dro opp og kjøpte den lille biltransporteren med betongbil og dampveivalsel på lasteplanet, til den svimlende sum av sytti kroner, og julenissen skal komme TIDLIG og gi ham den. Og så skal vi glede oss over de andre gavene og ikke være skuffet over at det ikke er betongbil med familiens oppdragende blikk ruvende over oss.
Det holdt på å gå galt, for da jeg kom opp på butikken hadde de ikke den der biltransporteren med betongbil på. De hadde biltransportere med alt annet på, men mye lengre ned, i Jendorhøyde, var det gjemt unna en med betongbil. Den ligger innpakket på spiskammerset nå.
Det blir bra.
Og jeg har pyntet. Juletre, pepperkakehus, lys, papirkuler, tatt fram fader Frost fra Polen og fra før jeg ble født, hengt opp ny og gammel julepynt. Det er koselig. (Bortsett fra det med kløende øyne. Hm. ) Jeg har fått litt påpakning fordi jeg pyntet treet en dag for tidlig, men det var enten bittelillejulaften eller tredje juledag, så jeg tror jeg har gjort riktig vurdering der. I morgen kommer familien og skal spise pinnekjøtt og multer og åpne gaver og så er den dagen over.
Så blir det kanskje en slags julefred, og om det blir det, skal vi kanskje gjøre det som har blitt det vi liker best: rydde bodene.
Fem sekstendedels god jul
Da har jeg sendt Bakklandet Ramme og Kunst den femte eller er det den sjette purringen på reklamasjon og erstatningskrav. Tro om jeg får svar? Ho ho.
Innkassovarslet jeg fikk igår skal betales innen "snarest".
Fjorten dager skal det være, for at varlset skal være gyldig. Og det kan heller ikke være omtvistet. En reklamasjon og en erstatningssak gjør det omtvistet. Så jeg har mitt på det rene, men jeg får jo likevel alt arbeidet med det. Hurra.
Hørte fra Brodins, de sendte meg rapporten fra papirkonservatoren, jeg er i stort enig i det hun sier, men har et par punkter til. Og så ble jo ikke innrammingsjobben gjort som jeg hadde bedt om i utgangspunktet, og det har vi ikke engang begynt å diskutere. Jeg har påpekt det. Det har ikke blitt besvart. Eller, jo, jeg har fått en forklaring, men den holder ikke vann. Jeg har likevel ønsket god jul. På en litt sur måte så de ikke skal innbille seg noe. Men også litt hjertelig for jeg er sånt et eiegodt menneske. Så tar vi det på nyåret.
Papirkonservatoren påpeker at mange av bildene er fuktskadet. Det skal jeg ta med visningsstedet.
Og her er jeg avhengig av at alle oppfører seg anstendig og 101% realt for å ikke havne i skvis mellom to erstatningspliktige.
-Vi vil ikke erstatte dette fuktskadede bildet, for det er jo feilinrammet i utgangspunktet!
-Ja men vi kan ikke ramme det inn på nytt, for det er fuktskadet!
Mmmmm.
Når alle har kranglet seg ferdig om hvem som har kuket til hva, står jeg igjen med et visst antall bilder som er ok. (Men fortsatt feilmontert. Men ikke ødelagt.) Det visse antallet er fem.
FEM bilder av seksten. Og jeg viser disse spesifikke bildene i serier, ikke som enkeltverk, så nå har jeg egentlig fem bilder som ikke kan brukes til noe. De henger ikke sammen. De står seg ikke alene.
Og de har jeg da forhåpenligvis ikke betalt 70.000 for. For det har jeg jo nå.
Jeg vil gjerne diskurere den summen litt, ikke bare få rapporter fra papirkonservatorer.
God jul, rammemakere over det ganske land, god jul, magesår, god jul, god jul.
Innkassovarslet jeg fikk igår skal betales innen "snarest".
Fjorten dager skal det være, for at varlset skal være gyldig. Og det kan heller ikke være omtvistet. En reklamasjon og en erstatningssak gjør det omtvistet. Så jeg har mitt på det rene, men jeg får jo likevel alt arbeidet med det. Hurra.
Hørte fra Brodins, de sendte meg rapporten fra papirkonservatoren, jeg er i stort enig i det hun sier, men har et par punkter til. Og så ble jo ikke innrammingsjobben gjort som jeg hadde bedt om i utgangspunktet, og det har vi ikke engang begynt å diskutere. Jeg har påpekt det. Det har ikke blitt besvart. Eller, jo, jeg har fått en forklaring, men den holder ikke vann. Jeg har likevel ønsket god jul. På en litt sur måte så de ikke skal innbille seg noe. Men også litt hjertelig for jeg er sånt et eiegodt menneske. Så tar vi det på nyåret.
Papirkonservatoren påpeker at mange av bildene er fuktskadet. Det skal jeg ta med visningsstedet.
Og her er jeg avhengig av at alle oppfører seg anstendig og 101% realt for å ikke havne i skvis mellom to erstatningspliktige.
-Vi vil ikke erstatte dette fuktskadede bildet, for det er jo feilinrammet i utgangspunktet!
-Ja men vi kan ikke ramme det inn på nytt, for det er fuktskadet!
Mmmmm.
Når alle har kranglet seg ferdig om hvem som har kuket til hva, står jeg igjen med et visst antall bilder som er ok. (Men fortsatt feilmontert. Men ikke ødelagt.) Det visse antallet er fem.
FEM bilder av seksten. Og jeg viser disse spesifikke bildene i serier, ikke som enkeltverk, så nå har jeg egentlig fem bilder som ikke kan brukes til noe. De henger ikke sammen. De står seg ikke alene.
Og de har jeg da forhåpenligvis ikke betalt 70.000 for. For det har jeg jo nå.
Jeg vil gjerne diskurere den summen litt, ikke bare få rapporter fra papirkonservatorer.
God jul, rammemakere over det ganske land, god jul, magesår, god jul, god jul.
Men det kunne alltid vært verre
Har brukt dagen på et inkassovarsel fra Bakklandet Rammeverksted, som fortsatt ikke har svart på en eneste av mine henvendelser. Så da er det mailing og ringing til advokaten, samling av mailer, mailing til rammeverkstedet, og generell drit og dårlig stemining. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg blir så enormt dårlig humør av dette.
Egentlig burde jeg klare å ha en profesjonell avstand til det, men det er ekkelt å ha dette hengende over seg. Uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor. Jeg tror jeg sier som min sønn: fordi det er urettferdig! Men i så fall burde jeg blitt mest sint og ikke mest utilpass. Det er bare drit, dette.
Det andre rammeverkstedet har blitt tyste de og, men det er nok generelt førjulstress, jeg har sendt dem en mail og minnet dem på at jeg fortsatt ikke er blid ettersom saken jo ikke er løst, sånn mens jeg var i gang med mailingen. Stoler på at jeg får svar.
Dagen starta ganske bra, med lys. Eller den starta jo med mørke ettersom det er vinter, men så ble det så fint lys. Og så ble jeg så glad. Selv om vi nærmer oss årest mørkeste dag var det plutselig lysere enn på lenge og jeg tenkte at jeg tar sparken og suser ned og blir fotografert av litt turister og kjøper noen julegaver. Så kom dette inkassovaslet da og jeg ble sittende på telefon og data, men det hadde jo likevel vært veldig fint lys på et tidspunkt.
Og så kjenner jeg en som nettopp har blitt arrestert for spionasje av russerne, og jeg trodde ikke det var så alvorlig først, tenkte at snart kommer han hjem og vi kan spøke om arrestasjonen, jeg må spørre hva som skjedde selv om han sikkert må fortelle samme histore til tusen andre som spør, men så kom nyheten om dette med spionasje, og jah. Det der er en helt annen type bekymring. I det minste sitter jeg ikke i et russisk fengsel og er anklaget for spionasje og bekymrer meg. Jedorias.
Egentlig burde jeg klare å ha en profesjonell avstand til det, men det er ekkelt å ha dette hengende over seg. Uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor. Jeg tror jeg sier som min sønn: fordi det er urettferdig! Men i så fall burde jeg blitt mest sint og ikke mest utilpass. Det er bare drit, dette.
Det andre rammeverkstedet har blitt tyste de og, men det er nok generelt førjulstress, jeg har sendt dem en mail og minnet dem på at jeg fortsatt ikke er blid ettersom saken jo ikke er løst, sånn mens jeg var i gang med mailingen. Stoler på at jeg får svar.
Dagen starta ganske bra, med lys. Eller den starta jo med mørke ettersom det er vinter, men så ble det så fint lys. Og så ble jeg så glad. Selv om vi nærmer oss årest mørkeste dag var det plutselig lysere enn på lenge og jeg tenkte at jeg tar sparken og suser ned og blir fotografert av litt turister og kjøper noen julegaver. Så kom dette inkassovaslet da og jeg ble sittende på telefon og data, men det hadde jo likevel vært veldig fint lys på et tidspunkt.
Og så kjenner jeg en som nettopp har blitt arrestert for spionasje av russerne, og jeg trodde ikke det var så alvorlig først, tenkte at snart kommer han hjem og vi kan spøke om arrestasjonen, jeg må spørre hva som skjedde selv om han sikkert må fortelle samme histore til tusen andre som spør, men så kom nyheten om dette med spionasje, og jah. Det der er en helt annen type bekymring. I det minste sitter jeg ikke i et russisk fengsel og er anklaget for spionasje og bekymrer meg. Jedorias.
Joda joda, hei hei
I dag fikk jeg litt mild påpakning fra Tanakofta om oppdateringsfrekvensen her.
Jeg juler. I mild grad. Har bakt pepperkakehus og spekulasi og ellers mottatt det meste i foræring. Veldig, veldig glad for det.
Jeg har kjøpt noen julegaver.
Jeg har kjøpt svibler og julenek. Jeg leter etter de som selger furutre for i mitt fravær har alle gått over til å selge bare gran og ærlig talt, vi bor i Finnmark.
Jeg har fått et lite stipend fra samene, til min overraskelse. (Altså, jeg hadde søkt. Men det er mange om benet og jeg har vært både kritisk og faller utenfor rett måte å lage samisk kunst på for tiden. Men! Dáiddár Figenschou lea ožžon ávnnas-, mátke- ja bálvalusstipeandda.)
Jeg har pottet om noen planter. For vi skal feire jul her og min mor har forlangt at det skal være koselig og planter som står og nærmer seg døden er ikke koselig, tror jeg.
Jeg har påbegynt en slags kjøreplan for jul og førjul.
Det må ryddes, men det rotes hele tiden så det må utsettes så det ikke må gjentas.
Jeg har hatt besøk av Kajeksa og det var veldig fint. Jeg murer meg litt inne for tiden og da er det fint at noen kommer innenfor murene og hilser på.
Jeg blogger riktignok ikke så mye, men dere vet. Det blir så bra som det blir og bra nok blir det uansett.
Jeg juler. I mild grad. Har bakt pepperkakehus og spekulasi og ellers mottatt det meste i foræring. Veldig, veldig glad for det.
Jeg har kjøpt noen julegaver.
Jeg har kjøpt svibler og julenek. Jeg leter etter de som selger furutre for i mitt fravær har alle gått over til å selge bare gran og ærlig talt, vi bor i Finnmark.
Jeg har fått et lite stipend fra samene, til min overraskelse. (Altså, jeg hadde søkt. Men det er mange om benet og jeg har vært både kritisk og faller utenfor rett måte å lage samisk kunst på for tiden. Men! Dáiddár Figenschou lea ožžon ávnnas-, mátke- ja bálvalusstipeandda.)
Jeg har pottet om noen planter. For vi skal feire jul her og min mor har forlangt at det skal være koselig og planter som står og nærmer seg døden er ikke koselig, tror jeg.
Jeg har påbegynt en slags kjøreplan for jul og førjul.
Det må ryddes, men det rotes hele tiden så det må utsettes så det ikke må gjentas.
Jeg har hatt besøk av Kajeksa og det var veldig fint. Jeg murer meg litt inne for tiden og da er det fint at noen kommer innenfor murene og hilser på.
Jeg blogger riktignok ikke så mye, men dere vet. Det blir så bra som det blir og bra nok blir det uansett.
*poff*
I dag har jeg, istedet for å være på jobb og ha dårlig samvittighet for at jeg ikke utretter noe, vært hjemme og fiksa saker. Dét ender også ofte med at jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke utretter noe, men i dag var jeg så fornøyd med meg selv. Ikke sløvet noe, fått gjort masse!
Så begynte jeg tenke etter hva det var jeg hadde fått gjort. Hva da?
Eh...
Ingenting, faktisk. Men jeg kunne heller ikke huske at jeg hadde sløva så mye? Hva hadde jeg egentlig gjort? Jeg skulle gå og handle, det hadde jeg ikke gjort. Så skulle jeg sette på en klesvask, nei, det var heller ikke gjort, og heller ikke hadde jeg vært ute og hengt opp lysslyngen jeg fant i pappas julepyntesker. Jeg skulle bake pepperkakehus, men det hadde jeg ikke gjort for jeg hadde ikke vært og handlet. Og så skulle jeg gå ut i skjåen og leite etter en passende planke og gjør den om til ei hylle i kjellertrappa der vi kunne ha skruer. Og det hadde jeg heller ikke gjort. Jeg måtte også lete etter hylleknekter, ikke gjort.
Høh.
Dagen før, derimot, hadde jeg jo både hengt opp knagger og ryddet gangen og vært i byen og kjøpt ny matte. Og gått igjennom all julepynten fra pappas hus og kasta masse ødelagt. Og pynta et vindu til jul.
Og denne følelsen av energisk utretting har jeg nok tatt med meg inn i denne dagen også. Uten å gjøre noe.
Jeg aner fortsatt ikke hva jeg har brukt dagen på.
Så begynte jeg tenke etter hva det var jeg hadde fått gjort. Hva da?
Eh...
Ingenting, faktisk. Men jeg kunne heller ikke huske at jeg hadde sløva så mye? Hva hadde jeg egentlig gjort? Jeg skulle gå og handle, det hadde jeg ikke gjort. Så skulle jeg sette på en klesvask, nei, det var heller ikke gjort, og heller ikke hadde jeg vært ute og hengt opp lysslyngen jeg fant i pappas julepyntesker. Jeg skulle bake pepperkakehus, men det hadde jeg ikke gjort for jeg hadde ikke vært og handlet. Og så skulle jeg gå ut i skjåen og leite etter en passende planke og gjør den om til ei hylle i kjellertrappa der vi kunne ha skruer. Og det hadde jeg heller ikke gjort. Jeg måtte også lete etter hylleknekter, ikke gjort.
Høh.
Dagen før, derimot, hadde jeg jo både hengt opp knagger og ryddet gangen og vært i byen og kjøpt ny matte. Og gått igjennom all julepynten fra pappas hus og kasta masse ødelagt. Og pynta et vindu til jul.
Og denne følelsen av energisk utretting har jeg nok tatt med meg inn i denne dagen også. Uten å gjøre noe.
Jeg aner fortsatt ikke hva jeg har brukt dagen på.
Frk.Figenschous guide til sorg og død, del 44
Jeg har faktisk tenkt litt på å skrive en sånn guide. Eller en oppsummering. Sånn var det først, så det ble det sånn, og så ble det sånn. For min egen del, sånn at jeg husker tilbake, for jeg tror ikke det er mulig å skrive en allmengyldig guide. For det første er det bare du som er du. Og det var bare den som døde som var som den som døde. Og det var bare akkurat dere som hadde det forholdet som dere hadde. Og da er det umulig å si at alle skal ha det sånn eller sånn.
Jeg tror ikke jeg helt hadde klart å se for meg at det skulle være sånn så lenge, selv om jeg hadde hatt en sånn guide i hånden. Jeg mener, om noen hadde sagt etter begravelsen i fjor at Og til jul, til jul kommer du ikke orke å pynte.
Hæ?
Da har det jo nesten gått ett år?
På den annen side er det klart at pappa kommer jo ikke til å ha kommet tilbake om et år, så hvorfor skulle jeg være glad?
Jeg er ikke egentlig lei meg heller. Jeg er bare trøtt og...eh, lei meg. Men mer energiløs enn noe annet.
Jeg tenker ikke: hvorfor skal jeg pynte til jul når pappa er død, jeg tenker: jeg må pynte til jul! Det blir bra! Litt idyll, det vil jeg ha!
Men så orker jeg bare ikke.
I går fikk jeg opp to julestjerner, der arbeidet besto i å skru to skruer i en vegg og plugge i stikkontakten. Pærene funket og alt. Hadde egentlig planlagt å ha gjort det til første desember. Men det var jo helt uoverkommelig.
For meg har sorg og død bestått av akkurat det der. Selv når jeg er forholdsvis glad, orker jeg bare ikke.
Vi får se. Planen er jo fortsatt å pynte til jul. Litt idyll, det er det jeg ønsker meg.
Jeg tror ikke jeg helt hadde klart å se for meg at det skulle være sånn så lenge, selv om jeg hadde hatt en sånn guide i hånden. Jeg mener, om noen hadde sagt etter begravelsen i fjor at Og til jul, til jul kommer du ikke orke å pynte.
Hæ?
Da har det jo nesten gått ett år?
På den annen side er det klart at pappa kommer jo ikke til å ha kommet tilbake om et år, så hvorfor skulle jeg være glad?
Jeg er ikke egentlig lei meg heller. Jeg er bare trøtt og...eh, lei meg. Men mer energiløs enn noe annet.
Jeg tenker ikke: hvorfor skal jeg pynte til jul når pappa er død, jeg tenker: jeg må pynte til jul! Det blir bra! Litt idyll, det vil jeg ha!
Men så orker jeg bare ikke.
I går fikk jeg opp to julestjerner, der arbeidet besto i å skru to skruer i en vegg og plugge i stikkontakten. Pærene funket og alt. Hadde egentlig planlagt å ha gjort det til første desember. Men det var jo helt uoverkommelig.
For meg har sorg og død bestått av akkurat det der. Selv når jeg er forholdsvis glad, orker jeg bare ikke.
Vi får se. Planen er jo fortsatt å pynte til jul. Litt idyll, det er det jeg ønsker meg.
Ferden i verden
Og så var jeg tilbake igjen.
Først sto jeg opp. En time for tidlig, fordi jeg fikk sånn sjokk over at vekkerklokka ikke hadde ringt (det gjorde den derimot en time senere) at jeg bråvåknet, men jeg fikk jo lest litt gammel avis da. 05.30.
Så gikk jeg med en veldig tung koffert (og mer om den senere) ned en veldig glatt og lang og bratt bakke som drosja ikke ville kjøre opp.
Så tok jeg drosje, ikke til flyplassen men til Nordnorsk kunstnersenter der det sto en annen koffert, som sto igjen der fra dagen før fordi jeg ikke så for meg at jeg skulle klare å bale to tunge kofferter med kunst ned den der bakken, men der var en dør som skulle være åpen, låst, så da ble den kofferten bare stående der da.
Så tok jeg drosje til flyplassen. Drosjesjåføren tok nøkkelen jeg hadde til den døren som skulle ha vært låst men som var bak den som skulle være åpen, og skulle kjøre innom med den i løpet av dagen. Dere skjønner? Dør nr to som skulle være låst og som jeg var utstyrt med nøkkelen til, men jeg kom jo aldri så langt. Eller til den lure plassen jeg skulle legge fra meg nøkkelen men der trådte altså drosjesjåfern reddende inn.
Så sjekket jeg inn den veldig tunge kofferten, og ble hanket inn i sikkerhetskontrollen for å ta en nærmere titt på den, hva var det jeg hadde med meg? Jern og stål?
Ja? Ja, litt jern og stål.
Jamen da var det greit. Det hadde kommet opp som en uigjentrengelig svart klump på skjermen. Så ut som jern og stål.
Ja, det var det jo.
Så kom det ikke noe fly, og det var litt dumt, for jeg skulle jo hente i barenhagen litt senere, og så kom det, men såpass sent at jeg så for meg flyet fra Tromsø til Kirkenes lette uten meg, og selv om det sikkert ikke var landet i Tromsø enda så jeg det veldig for meg, og så tok vi av, nei det gjorde vi ikke likevel, vi bremset plutselig og snudde for vinden var for sterk i kastene, og her ble jeg nervøs, for kastene, hvordan forutser man dem? men vi kom opp, i kastene, og stort sett er jeg ikke redd i fly selv om man humper aldri så mye, men denne gangen var jeg det, for turbulens og østlig vind og dette med disse kastene da, så landet vi og tok av noen ganger i bygevær og kast, og når var jeg sikker på at flyet fra Tromsø var gått, men da jeg kom ut av flyet sto det en dame der i sikkerhetsvest og ropte KIRKENES! og vi sprang over rullebanen, mellom fly og under gangtuneller og forbi biler mens den lille damen i gult ropte beskjeder om hvordan kofferten min så ut og da vi kom til flyet hadde den jaggumeg også kommet frem.
Så fikk jeg komme ombord, og der satt det folk og venta, og hadde venta i EN TIME, ifølge medpassasjer som er en bekjent, men det var jo ikke sant. Heldigvis. Og jeg hadde fått springe over rullebanen! Tenk det da.
Og så kom vi frem i Kirkenes, og derfra hadde jeg ikke skyss, men han som hadde venta i EN TIME spurte om jeg ville være med i bilen hans, enda han ikke hadde bagasje og jeg hadde en og vi måtte vente på den da, og grunn til at jeg ikke nevner navn på dette svært vennlige og hjelpsomme menneske er at så var det noe med vifta i bilen som gjorde at frontruta ble hvit og det var som å kjøre i kolonnekjøring over Ifjordfjellet, vi måtte bare prøve å holde kontakt med baklyktene på bilen foran for å ane hvor veien var hen, så dette var den skumleste delen av ferden for det var stort sett ikke noen bil foran, og jeg vil jo ikke at han skal riskikere å miste førerkortet for det var jo ikke kolonnekjøring men en ugjennomsiktig og sikkert helt ulovlig frontrute.
Så slapp han meg av hjemme.
Nå er jeg her.
Snart skal jeg hente han der i barnehagen som ville at jeg skulle komme hjem I GÅR.
Først sto jeg opp. En time for tidlig, fordi jeg fikk sånn sjokk over at vekkerklokka ikke hadde ringt (det gjorde den derimot en time senere) at jeg bråvåknet, men jeg fikk jo lest litt gammel avis da. 05.30.
Så gikk jeg med en veldig tung koffert (og mer om den senere) ned en veldig glatt og lang og bratt bakke som drosja ikke ville kjøre opp.
Så tok jeg drosje, ikke til flyplassen men til Nordnorsk kunstnersenter der det sto en annen koffert, som sto igjen der fra dagen før fordi jeg ikke så for meg at jeg skulle klare å bale to tunge kofferter med kunst ned den der bakken, men der var en dør som skulle være åpen, låst, så da ble den kofferten bare stående der da.
Så tok jeg drosje til flyplassen. Drosjesjåføren tok nøkkelen jeg hadde til den døren som skulle ha vært låst men som var bak den som skulle være åpen, og skulle kjøre innom med den i løpet av dagen. Dere skjønner? Dør nr to som skulle være låst og som jeg var utstyrt med nøkkelen til, men jeg kom jo aldri så langt. Eller til den lure plassen jeg skulle legge fra meg nøkkelen men der trådte altså drosjesjåfern reddende inn.
Så sjekket jeg inn den veldig tunge kofferten, og ble hanket inn i sikkerhetskontrollen for å ta en nærmere titt på den, hva var det jeg hadde med meg? Jern og stål?
Ja? Ja, litt jern og stål.
Jamen da var det greit. Det hadde kommet opp som en uigjentrengelig svart klump på skjermen. Så ut som jern og stål.
Ja, det var det jo.
Så kom det ikke noe fly, og det var litt dumt, for jeg skulle jo hente i barenhagen litt senere, og så kom det, men såpass sent at jeg så for meg flyet fra Tromsø til Kirkenes lette uten meg, og selv om det sikkert ikke var landet i Tromsø enda så jeg det veldig for meg, og så tok vi av, nei det gjorde vi ikke likevel, vi bremset plutselig og snudde for vinden var for sterk i kastene, og her ble jeg nervøs, for kastene, hvordan forutser man dem? men vi kom opp, i kastene, og stort sett er jeg ikke redd i fly selv om man humper aldri så mye, men denne gangen var jeg det, for turbulens og østlig vind og dette med disse kastene da, så landet vi og tok av noen ganger i bygevær og kast, og når var jeg sikker på at flyet fra Tromsø var gått, men da jeg kom ut av flyet sto det en dame der i sikkerhetsvest og ropte KIRKENES! og vi sprang over rullebanen, mellom fly og under gangtuneller og forbi biler mens den lille damen i gult ropte beskjeder om hvordan kofferten min så ut og da vi kom til flyet hadde den jaggumeg også kommet frem.
Så fikk jeg komme ombord, og der satt det folk og venta, og hadde venta i EN TIME, ifølge medpassasjer som er en bekjent, men det var jo ikke sant. Heldigvis. Og jeg hadde fått springe over rullebanen! Tenk det da.
Og så kom vi frem i Kirkenes, og derfra hadde jeg ikke skyss, men han som hadde venta i EN TIME spurte om jeg ville være med i bilen hans, enda han ikke hadde bagasje og jeg hadde en og vi måtte vente på den da, og grunn til at jeg ikke nevner navn på dette svært vennlige og hjelpsomme menneske er at så var det noe med vifta i bilen som gjorde at frontruta ble hvit og det var som å kjøre i kolonnekjøring over Ifjordfjellet, vi måtte bare prøve å holde kontakt med baklyktene på bilen foran for å ane hvor veien var hen, så dette var den skumleste delen av ferden for det var stort sett ikke noen bil foran, og jeg vil jo ikke at han skal riskikere å miste førerkortet for det var jo ikke kolonnekjøring men en ugjennomsiktig og sikkert helt ulovlig frontrute.
Så slapp han meg av hjemme.
Nå er jeg her.
Snart skal jeg hente han der i barnehagen som ville at jeg skulle komme hjem I GÅR.
Visst.
Jeg sitter og tripper litt inni meg. Jeg skal ta flyet om et par timer, og jeg har aldri vært den som slapper av og får gjort konsentrasjonskrevende arbeid om jeg vet jeg skal dra en plass. Jeg synes tilogmed det er ubehagelig når hjelpsomme folk blir med reisefølget sitt inn i kupeen i filmer og serier, hva om de ikke kommer seg av før toget går? Nei, vi ser noe annet, værsåsnill?
Som vanlig skulle jeg heller blitt, men jeg vet at når jeg først har reist er det helt greit. Jeg skal til Lofoten igjen, ikke at jeg er sånn en lofotfantast, men det har blitt sånn at endel av det arbeidet jeg faktisk gjør, gjøres der. Nå skal jeg være med i en utstillingskomité. Småfly i desember, hurra.
Neida, desember er vel ikke den verste måneden. Og det er stille og fint her i Kirkenes akkurat nå, selv om det skal blåse opp litt. Og heller fly enn båt så det er sagt.
Når jeg kommer hjem er det the Stig som skal avgårde. Han skal riktignok ikke så langt, vi kan se huset han skal til fra vårt, om vi legger til litt innbilning, men han skal sitte foreldrevakt (motsatt av barnevakt) og det er heldagsarbeid så vi ser nok ikke så mye til ham. Og så kommer han hjem. Og så skal vi pynte til jul. Det blir bra.
Jeg har prøvd å nå det der med første advent og første desember, men det gikk ikke, det ble helt overveldende. Vi prøver igjen litt senere. Det er ikke det at vi ikke har julepynt altså. For det har vi visst.
Som vanlig skulle jeg heller blitt, men jeg vet at når jeg først har reist er det helt greit. Jeg skal til Lofoten igjen, ikke at jeg er sånn en lofotfantast, men det har blitt sånn at endel av det arbeidet jeg faktisk gjør, gjøres der. Nå skal jeg være med i en utstillingskomité. Småfly i desember, hurra.
Neida, desember er vel ikke den verste måneden. Og det er stille og fint her i Kirkenes akkurat nå, selv om det skal blåse opp litt. Og heller fly enn båt så det er sagt.
Når jeg kommer hjem er det the Stig som skal avgårde. Han skal riktignok ikke så langt, vi kan se huset han skal til fra vårt, om vi legger til litt innbilning, men han skal sitte foreldrevakt (motsatt av barnevakt) og det er heldagsarbeid så vi ser nok ikke så mye til ham. Og så kommer han hjem. Og så skal vi pynte til jul. Det blir bra.
Jeg har prøvd å nå det der med første advent og første desember, men det gikk ikke, det ble helt overveldende. Vi prøver igjen litt senere. Det er ikke det at vi ikke har julepynt altså. For det har vi visst.
Første desember og dagen før
Total katastrofe med Jendor og julekalender. ALLE lukene skal åpnes! NÅ! Ikke noe venting og èn om dagen! Kjenner kanskje at dette blir en bra øvelse i noe, men å starte dagen med et sånt raseri er ikke bare lett. Bra det bare er en bildekalender, hadde det vært sjokolade hadde det ikke gått.
Men jeg fikk masse kos, for Jendor måtte sitte på fanget og "sove" etterpå. Det vil si spise frokost mens han lå mot meg. Mmmm. Men man vil jo også selv gjerne spise frokost. Egentlig. Men koselig. Men sulten. Men koselig.
De hadde julekalender i barnehagen også så da blir det vel litt mer øvelse og kanskje større forståelse for konseptet.
Jeg tok sparken på jobb i dag, for jeg må på posten senere og sende sjokolade til Amerika. Det var jo pappa sin jobb, nå er det min. Altså ikke til generelle trengende amerikanere, til tante. Hun vil ha Non-stop og Troika. Melkesjokolade får hun kjøpt i nabobyen.
Jeg har allerede blitt tatt bilde av av én turist der jeg kom ikke akkurat susende nedover lia på luggete halvstrødd føre.
Og så har jeg forsøkt å garve et lakseskinn. Det ble ikke suksess, men det er fordi jeg ikke vet hvordan man gjør det. Koftesømmerksen har gjort det, jeg forsøkte å hale instruksjoner ut av henne over chatten på fb, men hun holdt vel egentlig på med noe annet og det ble ekstremt omtrentlig.
Blant annet hang jeg det fra meg et øyeblikk over vannkrana, den var varm, og vips hadde jeg to.
Og så skal man gnikke og gnikke og gnikke, og så helte Jendor kanel og oregano i datamaskina, og så skulle han legges og det tok to timer, og der hadde lakseskinnene stivna og blitt noe annet. Men fint. Men annet. Men jeg må prøve igjen.
Men jeg fikk masse kos, for Jendor måtte sitte på fanget og "sove" etterpå. Det vil si spise frokost mens han lå mot meg. Mmmm. Men man vil jo også selv gjerne spise frokost. Egentlig. Men koselig. Men sulten. Men koselig.
De hadde julekalender i barnehagen også så da blir det vel litt mer øvelse og kanskje større forståelse for konseptet.
Jeg tok sparken på jobb i dag, for jeg må på posten senere og sende sjokolade til Amerika. Det var jo pappa sin jobb, nå er det min. Altså ikke til generelle trengende amerikanere, til tante. Hun vil ha Non-stop og Troika. Melkesjokolade får hun kjøpt i nabobyen.
Jeg har allerede blitt tatt bilde av av én turist der jeg kom ikke akkurat susende nedover lia på luggete halvstrødd føre.
Og så har jeg forsøkt å garve et lakseskinn. Det ble ikke suksess, men det er fordi jeg ikke vet hvordan man gjør det. Koftesømmerksen har gjort det, jeg forsøkte å hale instruksjoner ut av henne over chatten på fb, men hun holdt vel egentlig på med noe annet og det ble ekstremt omtrentlig.
Blant annet hang jeg det fra meg et øyeblikk over vannkrana, den var varm, og vips hadde jeg to.
Og så skal man gnikke og gnikke og gnikke, og så helte Jendor kanel og oregano i datamaskina, og så skulle han legges og det tok to timer, og der hadde lakseskinnene stivna og blitt noe annet. Men fint. Men annet. Men jeg må prøve igjen.
femti solbriller av trist
Det er litt vanskelig å blogge for jeg ORKER ikke gjenta at det ikke er helt på topp.
Nå for tiden plages jeg mye med dårlig samvittighet. Veldig dårlig samvittighet. Over hva? Over at vi ikke er og besøker pappa mer. Men han er jo død? Ja.
Sorg og død, ikke en del av logikken. Sukk.
I dag prøvde jeg å avslutte pappas bankkonto, jeg skal ikke dra detaljene, men jeg må forsøke igjen i morgen. Og så må jeg omregistrere noen kjøretøy, og så eksisterer han ikke lengre.
Og nå savner jeg ham. Jeg har nesten ikke gjort det før, for det har vært så mye styr, så mye stress faktisk, at han har blitt litt borte i det, men nå begynner det roe seg, et par bankkontoer, en bil, et par hengere. Så er det tid til å være lei seg på nok en ny måte.
Mye det det går i. 50 shades of sad.
Mer 2550, kanskje.
Men også et par shades of happy innimellom, det kommer seg jo. Det endrer seg ihvertfall. Jeg bruker Jendors timer foran datamaskinen som måltall. Adskillig færre en før. Hvilket rent objektivt sett betyr at jeg har det bedre.
Ja. Jeg trodde faktisk det, når den der boka kom, at den hadlet om femti grå solbriller. En slags spionroman om mannen med de tusen ansikter? Inkognitoforeningen?
Bra jeg ikke er bokillustratør.
Nå for tiden plages jeg mye med dårlig samvittighet. Veldig dårlig samvittighet. Over hva? Over at vi ikke er og besøker pappa mer. Men han er jo død? Ja.
Sorg og død, ikke en del av logikken. Sukk.
I dag prøvde jeg å avslutte pappas bankkonto, jeg skal ikke dra detaljene, men jeg må forsøke igjen i morgen. Og så må jeg omregistrere noen kjøretøy, og så eksisterer han ikke lengre.
Og nå savner jeg ham. Jeg har nesten ikke gjort det før, for det har vært så mye styr, så mye stress faktisk, at han har blitt litt borte i det, men nå begynner det roe seg, et par bankkontoer, en bil, et par hengere. Så er det tid til å være lei seg på nok en ny måte.
Mye det det går i. 50 shades of sad.
Mer 2550, kanskje.
Men også et par shades of happy innimellom, det kommer seg jo. Det endrer seg ihvertfall. Jeg bruker Jendors timer foran datamaskinen som måltall. Adskillig færre en før. Hvilket rent objektivt sett betyr at jeg har det bedre.
Ja. Jeg trodde faktisk det, når den der boka kom, at den hadlet om femti grå solbriller. En slags spionroman om mannen med de tusen ansikter? Inkognitoforeningen?
Bra jeg ikke er bokillustratør.
Søknad, grus, like.
Jeg sitter og leser søknader. Det er litt idiotarbeid. Ikke at søknadene er idiotiske. Det er veldig mye bra. Og så er det noe som er sjarmerende dårlig. Men det krever ikke mer av meg enn at jeg a) kan lese og b) klarer å svare på spørsmålet: ville JEG gått og sett denne utstillingen?
For det er altså utstillingssøknader. Så skal jeg lese dem, så skal jeg være med på å bestemme hvem som skal stille ut på et visningssted.
Det passer meg bra. Jeg klarer jo ikke produsere noe fornuftig selv for tiden, men jeg klarer å se om andre har tenkt å produsere noe fornuftig. Dermed ser jeg at jeg helt fint klarer fulle arbeidsdager, så lenge skaperkraft ikke er en del av det som forventes av meg i løpet av arbeidsdagen. Jeg var litt bekymret for det, nemlig, ettersom jeg har vært så lite på kontoret etter at pappa gikk hen og døde. At det var blidd noe litt galt med meg.
Noen mener at man bør svare på spørsmålet: "er dette interesant?" når man leser søknader, men jeg synes det meste er interessant på noe plan, og jeg ser at det ofte er interessant for andre enn meg. Men da må man jo si ja til alt. Jeg sier ja til det jeg har lyst til å se. Kunst er jo subjektivt.
Og så merker jeg meg at på begynnelsen av dagen havner mye i "kanskje"-folderen, men jo slitnere jeg blir, jo mer JA og NEI blir det. Enten gidder jeg eller så gidder jeg ikke.
Og så er det 200 søknader som skal leses, så når folk ikke har gidda å lese utlysningsteksten, og ikke leverer det som er bedt om på den måten det er bedt om, så blir jeg litt sånn, "JAHA. Da går kanskje utstillingsplassen til noen som har anstrengt seg istedet da."
Jeg har alltid vært litt regel-nazi.
Og så tegner jeg grus, når jeg blir for lei av søknadslesing. Det skulle jeg jo slutte med, og begynne noe nytt og utviklende for kunsterskapet, men det er så deilig å tegne grus.
Og så har jeg lagt ut et bilde på instagram som har fått en eneste like. Én! Enn at det går an.
For det er altså utstillingssøknader. Så skal jeg lese dem, så skal jeg være med på å bestemme hvem som skal stille ut på et visningssted.
Det passer meg bra. Jeg klarer jo ikke produsere noe fornuftig selv for tiden, men jeg klarer å se om andre har tenkt å produsere noe fornuftig. Dermed ser jeg at jeg helt fint klarer fulle arbeidsdager, så lenge skaperkraft ikke er en del av det som forventes av meg i løpet av arbeidsdagen. Jeg var litt bekymret for det, nemlig, ettersom jeg har vært så lite på kontoret etter at pappa gikk hen og døde. At det var blidd noe litt galt med meg.
Noen mener at man bør svare på spørsmålet: "er dette interesant?" når man leser søknader, men jeg synes det meste er interessant på noe plan, og jeg ser at det ofte er interessant for andre enn meg. Men da må man jo si ja til alt. Jeg sier ja til det jeg har lyst til å se. Kunst er jo subjektivt.
Og så merker jeg meg at på begynnelsen av dagen havner mye i "kanskje"-folderen, men jo slitnere jeg blir, jo mer JA og NEI blir det. Enten gidder jeg eller så gidder jeg ikke.
Og så er det 200 søknader som skal leses, så når folk ikke har gidda å lese utlysningsteksten, og ikke leverer det som er bedt om på den måten det er bedt om, så blir jeg litt sånn, "JAHA. Da går kanskje utstillingsplassen til noen som har anstrengt seg istedet da."
Jeg har alltid vært litt regel-nazi.
Og så tegner jeg grus, når jeg blir for lei av søknadslesing. Det skulle jeg jo slutte med, og begynne noe nytt og utviklende for kunsterskapet, men det er så deilig å tegne grus.
Og så har jeg lagt ut et bilde på instagram som har fått en eneste like. Én! Enn at det går an.
Hjemmelivet
I morrest våkna han der lille solstrålen av en toåring jeg bor med klokka seks, og var rasende fordi det ikke var boller i senga.
SKRU PÅ LYSET! Æ SER IKKE BOLLAN! HAR DU TADD BOLLAN!
Og sånn fortsatte det til jeg fikk barnehagen til å ta over.
Vær oppmerksom på at jeg bruker ordet solstråle med største mulige spydighet.
Han er så sint. Man skulle ikke tro at den forsiktige lille kroppen der kunne kaste både stuebord og tripptrappstoler gjennom rommet men å joda. Jeg vet at man i utgangspunktet skal overse sånn oppførsel, men jeg vil ikke ha en blomsterpotte i hodet. Ikke at han sikter da. Heller det motsatte.
Menneh ja så vi strever litt med...samhandlingene for tiden.
Ofte synes jeg Jendor oppfører seg sånn som jeg føler meg.
Han er flink til å si at han er sur eller sint da. "Æ vil ingenting! Æ lik ikke katter! Æ lik ikke hunda! Æ lik ikke humler!" Så hender det han stopper etter Æ vil ingenting, da kan jeg spørre om han liker hunder? katter? humler? små larver? brannbiler? og så er svarene litt forskjellig alt ettersom hvor sur han er. Hvor den der remsen kommer fra vet jeg ikke. Men selv om han er flink til å sette ord på ting, må han likevel kaste på grunn av alt det en toåring ikke skjønner eller får til å stemme.
Og selv blir jeg ikke akkurat forvandlet til st. Kristus av at glassplata til stuebordet plutselig flyr i gulvet, så...vi strever litt med samhandlingene for tiden.
The Stig er bortreist så jeg er alene med Jendor. Jeg stabler all mulig entusiasme på bena for mest mulig glede og færrest mulig raseriutbrudd. Det er mulig det blir litt mye.
Meg: Vet du hva vi skal ha til middag i dag? FISKEKAKER!
Jendor: Ikke rop.
I dag skal vi ha restefiskekaker. Jeg gjør mitt beste, faktisk. Jendor spiser: pølser, rød paprika, brød med prim, skinkeost, ost og leverpostei. Kjøttkaker. Boller. Risengrynsgrøt. Makaroni. Og laks. Og dett er dett.
SKRU PÅ LYSET! Æ SER IKKE BOLLAN! HAR DU TADD BOLLAN!
Og sånn fortsatte det til jeg fikk barnehagen til å ta over.
Vær oppmerksom på at jeg bruker ordet solstråle med største mulige spydighet.
Han er så sint. Man skulle ikke tro at den forsiktige lille kroppen der kunne kaste både stuebord og tripptrappstoler gjennom rommet men å joda. Jeg vet at man i utgangspunktet skal overse sånn oppførsel, men jeg vil ikke ha en blomsterpotte i hodet. Ikke at han sikter da. Heller det motsatte.
Menneh ja så vi strever litt med...samhandlingene for tiden.
Ofte synes jeg Jendor oppfører seg sånn som jeg føler meg.
Han er flink til å si at han er sur eller sint da. "Æ vil ingenting! Æ lik ikke katter! Æ lik ikke hunda! Æ lik ikke humler!" Så hender det han stopper etter Æ vil ingenting, da kan jeg spørre om han liker hunder? katter? humler? små larver? brannbiler? og så er svarene litt forskjellig alt ettersom hvor sur han er. Hvor den der remsen kommer fra vet jeg ikke. Men selv om han er flink til å sette ord på ting, må han likevel kaste på grunn av alt det en toåring ikke skjønner eller får til å stemme.
Og selv blir jeg ikke akkurat forvandlet til st. Kristus av at glassplata til stuebordet plutselig flyr i gulvet, så...vi strever litt med samhandlingene for tiden.
The Stig er bortreist så jeg er alene med Jendor. Jeg stabler all mulig entusiasme på bena for mest mulig glede og færrest mulig raseriutbrudd. Det er mulig det blir litt mye.
Meg: Vet du hva vi skal ha til middag i dag? FISKEKAKER!
Jendor: Ikke rop.
I dag skal vi ha restefiskekaker. Jeg gjør mitt beste, faktisk. Jendor spiser: pølser, rød paprika, brød med prim, skinkeost, ost og leverpostei. Kjøttkaker. Boller. Risengrynsgrøt. Makaroni. Og laks. Og dett er dett.
Så sitter man her og hutrer
Det starta med at min fineste onkel Figenschou kom og fiksa noen elektriske greier i huset mitt i går, eller, visse greier var utenfor fiksbarhet, men en Pussig Kobling på badet fikk han retta opp i. Og så glemte både jeg og han å skru på varmen der igjen, så i morgest da vi sto opp, var det så kaldt på badet at Jendor måtte ligge under et badehånkle og skifte bleie.
Og på jobb har varmen sluttet å fungere, så det er ikke grusomt varmt akkurat.
Jeg lurer litt på om jeg skal gå hjem. Jeg har ei vifte, men jeg blir så sinnsykt døsig.
Men koselig er det. Med julebelysningen min. Koselig men kaldt.
Nå skal jeg muligens skrive noen søknader. For det er jo det man gjør.
Og på jobb har varmen sluttet å fungere, så det er ikke grusomt varmt akkurat.
Jeg lurer litt på om jeg skal gå hjem. Jeg har ei vifte, men jeg blir så sinnsykt døsig.
Men koselig er det. Med julebelysningen min. Koselig men kaldt.
Nå skal jeg muligens skrive noen søknader. For det er jo det man gjør.
Og rammetrøbbelet fortsatte
Jaja. Jeg har fortsatt ikke fått svar på verken reklamasjonen eller erstatningskravet jeg sendte Bakklandet ramme og kunst A/S, (tilsammen fem mail) men jeg har fått purring på regningen han sendte. Det framstår jo som lettere uproft, og problematisk.
Jeg skulle som sagt gjerne vært denne saken og dette arbeidet foruten.
På den ene siden er det ikke verdens undergang om jeg ender opp med å betale. For så er den saken ute av verden, og det er nesten så det er verdt 35.000. Men på den annen side synes jeg ikke det er helt rett å ødelegge kunstverk for deretter nekte å utbetale erstatning for disse verkene (men forsikringen er nok ikke i orden, som advokaten påpekte) og jeg synes også det er i overkant frekt å ta seg fullt betalt for en sånn kukjobb. Særlig etter at man fortvilet på verkstedet har lovet "en hyggelig pris".
Og nå har jeg sagt A, som er NEI, DU. Og da må jeg nesten sitte på karusellen til den stopper.
Det artige er jo at han har tatt seg fullt betalt for tretten verk. Det vil si at de to som ikke kunne vises fordi de ødela dem, har han ikke tatt betalt for. Kanskje fordi de ble...ødelagt?
Så var det to til som jeg ble nødt å vise med skader, fordi de hørte med i utstillingen og jeg klarte ikke erstatte dem på så kort varsel. Og så er det resten, som har fått lim klint på seg.
Bakklandet rammeverksted altså. Anbefaler ikke. Men på generelt grunnlag vil jeg si at jeg stort sett anbefaler trøndere, da.
Jeg skulle som sagt gjerne vært denne saken og dette arbeidet foruten.
På den ene siden er det ikke verdens undergang om jeg ender opp med å betale. For så er den saken ute av verden, og det er nesten så det er verdt 35.000. Men på den annen side synes jeg ikke det er helt rett å ødelegge kunstverk for deretter nekte å utbetale erstatning for disse verkene (men forsikringen er nok ikke i orden, som advokaten påpekte) og jeg synes også det er i overkant frekt å ta seg fullt betalt for en sånn kukjobb. Særlig etter at man fortvilet på verkstedet har lovet "en hyggelig pris".
Og nå har jeg sagt A, som er NEI, DU. Og da må jeg nesten sitte på karusellen til den stopper.
Det artige er jo at han har tatt seg fullt betalt for tretten verk. Det vil si at de to som ikke kunne vises fordi de ødela dem, har han ikke tatt betalt for. Kanskje fordi de ble...ødelagt?
Så var det to til som jeg ble nødt å vise med skader, fordi de hørte med i utstillingen og jeg klarte ikke erstatte dem på så kort varsel. Og så er det resten, som har fått lim klint på seg.
Bakklandet rammeverksted altså. Anbefaler ikke. Men på generelt grunnlag vil jeg si at jeg stort sett anbefaler trøndere, da.
Innlegget som forsvant
Jeg skrev et innlegg, leste gjennom det, godkjente det og publiserte det, og så sletta jeg det.
Denne bloggen er jo blitt så privat som den aldri før har vært og så fikk jeg hetta.
Neida, så privat var innlegget heller ikke. Det handla om hvordan jeg prøver å komme meg tilbake i full driv-modus på jobb, og at det er et stykke dit. Jeg prøvde å få sagt at sorgen i seg ikke er noe problem, den er tung og naturlig, men kombinasjonen sorg og jobb er vanskelig akkurat nå.
Men så er jeg jo selvstendig næringsdrivende, og da bør man framstå som stabil og pålitelig. I den grad at jeg heller aldri skrev om at jeg var gravid den gangen jeg var det.
Jeg er stabil og pålitelig, men litt lei meg for tiden.
Hilsen stabil og pålitelig anonym blogger.
Denne bloggen er jo blitt så privat som den aldri før har vært og så fikk jeg hetta.
Neida, så privat var innlegget heller ikke. Det handla om hvordan jeg prøver å komme meg tilbake i full driv-modus på jobb, og at det er et stykke dit. Jeg prøvde å få sagt at sorgen i seg ikke er noe problem, den er tung og naturlig, men kombinasjonen sorg og jobb er vanskelig akkurat nå.
Men så er jeg jo selvstendig næringsdrivende, og da bør man framstå som stabil og pålitelig. I den grad at jeg heller aldri skrev om at jeg var gravid den gangen jeg var det.
Jeg er stabil og pålitelig, men litt lei meg for tiden.
Hilsen stabil og pålitelig anonym blogger.
Direkte kommunikasjon/ som om jeg bodde i Finland igjen
Jeg tenker at om du har kontor i en korridor...og henger lapper på alle bryterne i korridoren om at man IKKE!! må skru av lyset, det er bedrifter som har kontor i korridoren! og hver dag kroter på fler utropstegn og streker under ikke, og til slutt står og brøler i korridoren HVEM ER DET SOM SKRUR AV LYSET! HELVETTE! og det bare er én til som har kontor i den korridoren og denne har døra åpen når banning og roping foregår, så ønsker du å kommunisere med denne andre som har kontor i korridoren.
Men det er ikke jeg som skrur av lyset.
Det er tidsinnstilt.
Men det er ikke jeg som skrur av lyset.
Det er tidsinnstilt.
Fåsebilde? Virkelig?
Hva vil dere se bilde av? En telefon?
Jaha. Litt spesielt, men greit.
Som en bonus slenger jeg på et bilde av veien min til jobb. Lettere livsfarlig.
Jaha. Litt spesielt, men greit.
Presang
Jeg hadde lovt meg selv at når alt styret med pappas hus var over, så skulle jeg få noe fint.
Bare at egentlig ville jeg jo ikke ha enda mer saker etter å ha tømt pappas hus over i mitt. Jo, en vedovn, men det innebærer ganske mye administrering for da må den gamle kaminen ut, fliser må legges, rør må støpes, håndtverkere må finnes og pristilbud innhentes og det var ikke akkurat noe sånt jeg trengte. Jeg trengte LYX.
Så jeg lovte meg en ny telefon, ettersom den gamle er blitt så treg og må lades hele tiden.
Og stadig er så full at apper ikke kan oppdateres.
Jeg pleier å lure meg når jeg lover meg selv sånne ting. Jeg får det ikke likevel. Og så også denne gangen, nei, ny telefon? Den gamle funker jo egentlig til mitt bruk, jeg har da kapasitet til å lade hele tiden, jeg kan vente til etter jul, da kommer neste i serien og så kan jeg kjøpe nestsiste og spare penger, og hva skal jeg med rådyr telefon, jo jo, bra kamera er viktig, men ærlig talt, nei,jeg trenger ikke telefon. Jeg kan jo få en eske konfekt istedet. Til jul.
Men så kom det plutselig et tilbud som var ganske bra. På telefonen som tilogmed var hakket over den jeg hadde ønsket meg litt. Og plutselig hadde jeg bestilt over nettet og skulle hente i butikk neste dag.
Her var impulskontrollen muligens påvirket av en alkoholfri øl.
HJELP!
Og litt HURRA.
Så da gikk jeg i butikken da, enda jeg hadde mulighet til å trekke meg, og henta den. Han selgeren ville vite hvilket abonnement jeg hadde og så at nei, denne telefonen var så rask at det kom ikke til å funke med mitt lille abonnement, den trakk mye mer interenett, jeg måtte ha noe mye større, og nå har vi tilbud og avslag og da sa jeg Nå vil jeg ikke ha telefonen likevel.
Men da var abonnementet mitt sikkert bra nok.
Så nå har jeg telefon. Som ligger og lader i vinduskarmen.
Hehe.
Bare at egentlig ville jeg jo ikke ha enda mer saker etter å ha tømt pappas hus over i mitt. Jo, en vedovn, men det innebærer ganske mye administrering for da må den gamle kaminen ut, fliser må legges, rør må støpes, håndtverkere må finnes og pristilbud innhentes og det var ikke akkurat noe sånt jeg trengte. Jeg trengte LYX.
Så jeg lovte meg en ny telefon, ettersom den gamle er blitt så treg og må lades hele tiden.
Og stadig er så full at apper ikke kan oppdateres.
Jeg pleier å lure meg når jeg lover meg selv sånne ting. Jeg får det ikke likevel. Og så også denne gangen, nei, ny telefon? Den gamle funker jo egentlig til mitt bruk, jeg har da kapasitet til å lade hele tiden, jeg kan vente til etter jul, da kommer neste i serien og så kan jeg kjøpe nestsiste og spare penger, og hva skal jeg med rådyr telefon, jo jo, bra kamera er viktig, men ærlig talt, nei,jeg trenger ikke telefon. Jeg kan jo få en eske konfekt istedet. Til jul.
Men så kom det plutselig et tilbud som var ganske bra. På telefonen som tilogmed var hakket over den jeg hadde ønsket meg litt. Og plutselig hadde jeg bestilt over nettet og skulle hente i butikk neste dag.
Her var impulskontrollen muligens påvirket av en alkoholfri øl.
HJELP!
Og litt HURRA.
Så da gikk jeg i butikken da, enda jeg hadde mulighet til å trekke meg, og henta den. Han selgeren ville vite hvilket abonnement jeg hadde og så at nei, denne telefonen var så rask at det kom ikke til å funke med mitt lille abonnement, den trakk mye mer interenett, jeg måtte ha noe mye større, og nå har vi tilbud og avslag og da sa jeg Nå vil jeg ikke ha telefonen likevel.
Men da var abonnementet mitt sikkert bra nok.
Så nå har jeg telefon. Som ligger og lader i vinduskarmen.
Hehe.
Ferdes.
Det har blitt en slags vinter. Vi som har båter må preparere og prekevere, det har vi ikke gjort, alle vet hvorfor, men i dag pakket vi atter bilen med presenninger og krabbeteiner og dro til en av kommunens avkroker. Krabbeteina fordi vi trenger den ikke på plenen, den gjør seg best i krabbeterreng, den skulle altså ikke brukes til å pakke inn båten med.
Den skulle bare transporteres.
Med firhjulstrekker og nye piggdekk.Med dette kom vi oss til Jakobsnes uten problemer, og videre til Store Ropelvvann med litt problemer, for der var det ikke strødd, og så snudde vi for deretter ble det åpenbart store problemer.
Smale veier med is uten sand men med vann, som både var bakke og sving samtidig. Vi prøvebremsa og seilte litt rundt og rygget forsiktig og forskrekket til siden for deretter å kjøre hjem.
Båten må fortsatt ordnes med.
Men først må det nesten strøs.
Istedet for å dra hjem dro vi til kirkegården og hilste på pappa. Jeg fortalte at vi hadde solgt båten hans. Hva han skulle med den opplysningen vet ikke jeg. På vei ned fra kirkegården luktet det lyng og det slo meg at det var nok det nærmeste jeg har kommet en naturopplevelse siden dette holoiet startet.
Nå er vi hjemme. Jeg ser turistene trippe forsiktig rundt på speilholka, og later som jeg jobber hjemmefra.
Jeg gjør ikke egentlig det.
Den skulle bare transporteres.
Med firhjulstrekker og nye piggdekk.Med dette kom vi oss til Jakobsnes uten problemer, og videre til Store Ropelvvann med litt problemer, for der var det ikke strødd, og så snudde vi for deretter ble det åpenbart store problemer.
Smale veier med is uten sand men med vann, som både var bakke og sving samtidig. Vi prøvebremsa og seilte litt rundt og rygget forsiktig og forskrekket til siden for deretter å kjøre hjem.
Båten må fortsatt ordnes med.
Men først må det nesten strøs.
Istedet for å dra hjem dro vi til kirkegården og hilste på pappa. Jeg fortalte at vi hadde solgt båten hans. Hva han skulle med den opplysningen vet ikke jeg. På vei ned fra kirkegården luktet det lyng og det slo meg at det var nok det nærmeste jeg har kommet en naturopplevelse siden dette holoiet startet.
Nå er vi hjemme. Jeg ser turistene trippe forsiktig rundt på speilholka, og later som jeg jobber hjemmefra.
Jeg gjør ikke egentlig det.
hejdå
Hei bloggen. Hei dere som leser den. Hei meg selv som leser dette innlegget om en stund.
I går ble vi ferdige med pappa sitt hus. De nye eierne overtok. Jeg orket ikke møte dem i huset selv så the Stig tok seg av det der med nøkler og strømmåler. Nå har jeg vært i huset for siste gang og vil jeg pappa noe fra nå så må jeg dra på grava. Der har jeg vært én gang. Tviler på at jeg finner ham der.
Jeg vet liksom ikke hva jeg skal skrive. Ferdig/mistet/borte/videre, huset huset huset.
I går, da the Stig kom hjem fra overtagelsen, ringte telefonen. Fra Ukjent nummer. Det var jo alltid pappa. Den eneste andre gangen det har skjedd etter at han døde var på bursdagen min, tror det var en selger, men rart var det. I går rakk jeg ikke telefonen så jeg fikk ikke vite hvem det var, men rart var det.
På kvelden ringte oslopolitiet og lurte på om jeg hadde fått en oppringing fra et Ukjent nummer i firetiden, og litt forvirret svarte jeg ja. De ville vite om jeg hadde svart og jeg sa at jeg hadde ikke rukket det, og de sa at det hadde vært noen gutter som tulleringte til folk, men som hadde dratt det litt for langt. Jeg svarte noe vissvass.
Etterpå lurte jeg på hva de hadde sagt? Informert om lottogevinst? Dødsfall i familien? Utgitt seg for å være terrorister?
Jendor er fortsatt syk, øyebetennelsen vil ikke gi seg og formen er pjusk, enda internett sier at dette gir seg etter et par dager. Vi skal nok holde på litt lengre ser det ut til. I morgen er det barnehage tror jeg. Jeg håper på litt bedre værutsikter for vi har noen fler båter som må reddes i kommunens avkroker. Nei, jeg jobber ikke, jeg driver forefallende arbeid og er ellers hjemme med sykt barn.
Og det er helt ok, for jeg får ikke jobbet når jeg er på jobb. Jeg sitter bare og kjenner på hjertet mitt.
Som jo blir bedre. Et par tilbakefall får man unne seg.
I går ble vi ferdige med pappa sitt hus. De nye eierne overtok. Jeg orket ikke møte dem i huset selv så the Stig tok seg av det der med nøkler og strømmåler. Nå har jeg vært i huset for siste gang og vil jeg pappa noe fra nå så må jeg dra på grava. Der har jeg vært én gang. Tviler på at jeg finner ham der.
Jeg vet liksom ikke hva jeg skal skrive. Ferdig/mistet/borte/videre, huset huset huset.
I går, da the Stig kom hjem fra overtagelsen, ringte telefonen. Fra Ukjent nummer. Det var jo alltid pappa. Den eneste andre gangen det har skjedd etter at han døde var på bursdagen min, tror det var en selger, men rart var det. I går rakk jeg ikke telefonen så jeg fikk ikke vite hvem det var, men rart var det.
På kvelden ringte oslopolitiet og lurte på om jeg hadde fått en oppringing fra et Ukjent nummer i firetiden, og litt forvirret svarte jeg ja. De ville vite om jeg hadde svart og jeg sa at jeg hadde ikke rukket det, og de sa at det hadde vært noen gutter som tulleringte til folk, men som hadde dratt det litt for langt. Jeg svarte noe vissvass.
Etterpå lurte jeg på hva de hadde sagt? Informert om lottogevinst? Dødsfall i familien? Utgitt seg for å være terrorister?
Jendor er fortsatt syk, øyebetennelsen vil ikke gi seg og formen er pjusk, enda internett sier at dette gir seg etter et par dager. Vi skal nok holde på litt lengre ser det ut til. I morgen er det barnehage tror jeg. Jeg håper på litt bedre værutsikter for vi har noen fler båter som må reddes i kommunens avkroker. Nei, jeg jobber ikke, jeg driver forefallende arbeid og er ellers hjemme med sykt barn.
Og det er helt ok, for jeg får ikke jobbet når jeg er på jobb. Jeg sitter bare og kjenner på hjertet mitt.
Som jo blir bedre. Et par tilbakefall får man unne seg.
Det er kanskje på tide å ofre ei geit eller noe
Jeg føler meg nesten litt gannet. Da the Stig og jeg fikk vite at mormor skulle ankomme fra hovedstaden for å være barnevakt, feiret vi med sushi og shampanje. Det gjorde vi. Så da barnevaktingen gikk i vasken, ble jeg litt sur.
Eller, sånn bitter. Det ble jeg. Enda jeg hater folk som sutrer over livets vendinger og sier det er så tyyyypisk. Typisk at JEG fikk den. Sånne folk- liker ikke.
Men det siste året altså. Så mange småting som bare kunne gått litt mer vår vei. At det ikke skal være mulig å ramme inn et bilde? At man ikke skal kunne få trykt en bok uten at det går gaiken? At man ikke skal få kunne trykt den opp på nytt uten at det skjærer seg på nytt? At det ikke skal være mulig å komme seg på den storbyhelgen? At man likevel ikke skal fått dratt på den artige festivalen og attpåtil tjent noen penger på det? At det ikke skal være mulig å få de to planlagte arbeidsdagene på sofaen, istedetfor på telefon med advokater? At man ikke skal kunne få en papirforsendelse som bestilt? At man ikke skal kunne få den neste, som faktisk ankommer, uten så mange ødelagte ark? At det ikke skal være mulig å starte bilen uten at den må på verksted? At datamaskinen man har kjøpt var nødt til å være et mandagseksemplar? At man ikke skal få den ene kvelden med barnevakt?
Men så tenker jeg på den ettermiddagen deler av kjøkkeninnredningen raste ut, komplett med kjøkkenskuffer med det vi har av asjetter og fat, kniver, sakser og metall, potteplanter i krukker og kjøkkenbenksplaten som skar nedover i halskuttende fart, over Jendor, over Jendor, som satt der og gråt forskrekket under raset.
Han gråt forskrekket. Han hadde ikke fått en skramme.
Og det er jo det der som er viktig. Takk for det.
Eller, sånn bitter. Det ble jeg. Enda jeg hater folk som sutrer over livets vendinger og sier det er så tyyyypisk. Typisk at JEG fikk den. Sånne folk- liker ikke.
Men det siste året altså. Så mange småting som bare kunne gått litt mer vår vei. At det ikke skal være mulig å ramme inn et bilde? At man ikke skal kunne få trykt en bok uten at det går gaiken? At man ikke skal få kunne trykt den opp på nytt uten at det skjærer seg på nytt? At det ikke skal være mulig å komme seg på den storbyhelgen? At man likevel ikke skal fått dratt på den artige festivalen og attpåtil tjent noen penger på det? At det ikke skal være mulig å få de to planlagte arbeidsdagene på sofaen, istedetfor på telefon med advokater? At man ikke skal kunne få en papirforsendelse som bestilt? At man ikke skal kunne få den neste, som faktisk ankommer, uten så mange ødelagte ark? At det ikke skal være mulig å starte bilen uten at den må på verksted? At datamaskinen man har kjøpt var nødt til å være et mandagseksemplar? At man ikke skal få den ene kvelden med barnevakt?
Men så tenker jeg på den ettermiddagen deler av kjøkkeninnredningen raste ut, komplett med kjøkkenskuffer med det vi har av asjetter og fat, kniver, sakser og metall, potteplanter i krukker og kjøkkenbenksplaten som skar nedover i halskuttende fart, over Jendor, over Jendor, som satt der og gråt forskrekket under raset.
Han gråt forskrekket. Han hadde ikke fått en skramme.
Og det er jo det der som er viktig. Takk for det.
Det har blitt november
Vi har levert Jendor i barnehagen, og sitter ved kjøkkenbordet og skriver lister. Vi skal til Pasvik og gjøre båten og bilen klar for vinteropplag. Drill, sag, plank. Skruer, tau, presenning. Hodelykt, man vet aldri hvor lang tid det tar. Mormor er i byen og skal hente Jendor i barnehagen. I kveld skal vi ha barnevakt. Vi skal drikke en øl på puben. Når skjedde det sist? Men først skal vi laste bilen og få inn firhjulsdriven og dra oppover. Vi stopper på bensinstasjonen og får oss en kaffe og boller.
Gråsteinstippene er nesten vakre i rimet og lyset. Snøen får man vel si, for nå har det snødd litt, vi er i november og snøen har enda ikke lagt seg men vi har hatt rim på bakken en stund. Det hvite har kommet nedenfra i år.
Vi kjører på de dårlige veiene, ser på de frosne vannene, andres hus, andres gårdsplasser.
Vi kommer til gården der vi har båten på et jorde, hilser, kjører ned og begynner og sortere plank og presenning. Forsøker å kopiere pappas strukturer, med planker som har vært hyller på kjøkkenet vårt. I morgest trengte jeg en vinterjakke å arbeide i, det har jeg ikke, men jeg fant en i kjelleren. Det har blitt The House That Provides.
Vi får opp en struktur sånn at sneen skal skli av båten når nå den kommer, og holder på med presenningen når barnehagen ringer, Jendor må hentes, han har øyebetennelse.
Vi blir litt rådløse, nå må vi jo nesten bli ferdige med båten og det tar en time å kjøre tilbake, men ringer mormor som ikke egentlig har tid men som skal hente likevel.
Vi gjør oss hastig ferdig, de som eier gården kommer og inviterer på lunsj, men vi må komme oss avgårde. De har nettopp slaktet grisene sine og spør om vi vil ha koteletter, det vil vi jo. Fryseren er velkjent, det står "Innfrys ->" med hieroglyfer i blå sprittusj på den, pappas skrift. Søppeldunken han sveiset den gangen man ikke hadde standardiserte søppeldunker står en annen plass på gården. Det er umulig å ikke se på den uten at det drar litt i hjertet mitt.
Vi kjører tilbake mot byen, jeg har kjørt denne turen så mange ganger, med pappa, han hadde båten liggende rett her borte, nå er båten min, og hytta som hører til. Jeg skulle ønske det var pappa som hadde gjort båten klar for vinteren. Vi er litt seint ute med det, skulle gjort det før, men det har ikke vært tid.
Det er vakkert overalt, fargene blir så sterke når de nesten ikke eksisterer, det brune i det visne gresset, det blåsvarte i de frosne vannene, i det siste sollyset dette året.
Jendor sover i vogna når vi henter, jeg har vært innom apoteket og hentet en resept, og også rukket å ringe megleren om overtagelsen av pappas hus på mandag. Ting må fikses. Jendor hater øyedråpene med en sånn intensitet at mormor, som har kommet for å spise pannekaker med oss, tar tilbake alle tilbud om barnepass så lenge øyendråper er involvert, og det er de ifølge pakningen helt til hun sitter på flyet tilbake til Oslo. Jeg kan ikke akkurat si jeg bebreider henne.
Hver gang noen reiser seg begynner Jendor å gråte og sier at han ikke vil dryppe øynene, men det skal vi hver annen time fremover. Jeg tenker at han ser ut som sin egen mongoloide tvillingbror med de hovne øynene men det kan man ikke si høyt ti de andre når den lille gryten også har ører.
Resten av dagen får Jendor se på Peppa Gris. Vi forsøker å leke litt men han vil bare ligge på fanget mitt. Begoniaen i vinduet har fått små hvite blomster.
The Stig er ute og flytter på veden sånn at det går an å få lagt resten av taket på garasjen. Som er en skjå. Ettersom det ikke er plass til en bil i den.
Når han kommer inn ser vi i brosjyrer og planlegger ny vedovn og nye fliser. Peppa Gris i bakgrunnen.
Hver annen time drypper vi øyne, med makt og vold.
Vi vasker hender hele tiden.
I morgen er det lørdag.
Gråsteinstippene er nesten vakre i rimet og lyset. Snøen får man vel si, for nå har det snødd litt, vi er i november og snøen har enda ikke lagt seg men vi har hatt rim på bakken en stund. Det hvite har kommet nedenfra i år.
Vi kjører på de dårlige veiene, ser på de frosne vannene, andres hus, andres gårdsplasser.
Vi kommer til gården der vi har båten på et jorde, hilser, kjører ned og begynner og sortere plank og presenning. Forsøker å kopiere pappas strukturer, med planker som har vært hyller på kjøkkenet vårt. I morgest trengte jeg en vinterjakke å arbeide i, det har jeg ikke, men jeg fant en i kjelleren. Det har blitt The House That Provides.
Vi får opp en struktur sånn at sneen skal skli av båten når nå den kommer, og holder på med presenningen når barnehagen ringer, Jendor må hentes, han har øyebetennelse.
Vi blir litt rådløse, nå må vi jo nesten bli ferdige med båten og det tar en time å kjøre tilbake, men ringer mormor som ikke egentlig har tid men som skal hente likevel.
Vi gjør oss hastig ferdig, de som eier gården kommer og inviterer på lunsj, men vi må komme oss avgårde. De har nettopp slaktet grisene sine og spør om vi vil ha koteletter, det vil vi jo. Fryseren er velkjent, det står "Innfrys ->" med hieroglyfer i blå sprittusj på den, pappas skrift. Søppeldunken han sveiset den gangen man ikke hadde standardiserte søppeldunker står en annen plass på gården. Det er umulig å ikke se på den uten at det drar litt i hjertet mitt.
Vi kjører tilbake mot byen, jeg har kjørt denne turen så mange ganger, med pappa, han hadde båten liggende rett her borte, nå er båten min, og hytta som hører til. Jeg skulle ønske det var pappa som hadde gjort båten klar for vinteren. Vi er litt seint ute med det, skulle gjort det før, men det har ikke vært tid.
Det er vakkert overalt, fargene blir så sterke når de nesten ikke eksisterer, det brune i det visne gresset, det blåsvarte i de frosne vannene, i det siste sollyset dette året.
Jendor sover i vogna når vi henter, jeg har vært innom apoteket og hentet en resept, og også rukket å ringe megleren om overtagelsen av pappas hus på mandag. Ting må fikses. Jendor hater øyedråpene med en sånn intensitet at mormor, som har kommet for å spise pannekaker med oss, tar tilbake alle tilbud om barnepass så lenge øyendråper er involvert, og det er de ifølge pakningen helt til hun sitter på flyet tilbake til Oslo. Jeg kan ikke akkurat si jeg bebreider henne.
Hver gang noen reiser seg begynner Jendor å gråte og sier at han ikke vil dryppe øynene, men det skal vi hver annen time fremover. Jeg tenker at han ser ut som sin egen mongoloide tvillingbror med de hovne øynene men det kan man ikke si høyt ti de andre når den lille gryten også har ører.
Resten av dagen får Jendor se på Peppa Gris. Vi forsøker å leke litt men han vil bare ligge på fanget mitt. Begoniaen i vinduet har fått små hvite blomster.
The Stig er ute og flytter på veden sånn at det går an å få lagt resten av taket på garasjen. Som er en skjå. Ettersom det ikke er plass til en bil i den.
Når han kommer inn ser vi i brosjyrer og planlegger ny vedovn og nye fliser. Peppa Gris i bakgrunnen.
Hver annen time drypper vi øyne, med makt og vold.
Vi vasker hender hele tiden.
I morgen er det lørdag.
Mine rammekatastrofer over det ganske land
Fader ullan som jeg gjerne skulle vært dem foruten. Ikke bare ble ikke utstillingene som planlagt, men satan så mye etterarbeid det er som jeg ikke orker. Men som jeg må ta tak i likevelsåklartbeklagersutringen.
Brodins i Oslo har selv tatt tak. De har en papirkonservator på saken og selv om jeg må forklare litt om geografi når de vil at vi alle skal møtes på verkstedet deres, så er det fremdrift. Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvordan de kunne sende så slett arbeid fra seg og la meg i stikken med resultatet, og det skal vi da også snakke litt om, satt sammen med det faktum at de sendte meg en regning på 70.000 for festen, men de har tatt tak, de holder meg oppdatert, de innrømmer feilen.
Så har vi Bakklandet Rammeverksted, eller Bakklandet Ramme og Kunst a/s, og himmel og hav.
Himmel og hav. Og ikke et positivt "himmel og hav". Om jeg må si det selv og det må jeg jo, for selv om sjefen var FRYKTELIG lei seg og innrømmet all skyld i saken da vi sto der med katastrofen, har han plutselig sluttet med både å innrømme all skyld og å svare på mail. Det vil si at istedet for å svare på reklamasjonene, sender han regninger.
Og da må jeg ha hjelp av advokat, hvilket vil si gratis juridisk rådgivning fra fagforeningen for hver ting jeg foretar meg, og fader ULLAN som jeg ikke trenger det der ekstra arbeidsmomentet i livet mitt akkurat nå. For ikke å snakke om stressmomentet.
Men sånt velger man jo ikke.
Men akkurat så mye kunst blir det fortsatt ikke produsert, det blir det ikke akkurat nei.
Og når jeg ser på det som har blitt produsert, så må jeg spørre meg selv en ekstra gang om ikke premisset "aldri mer måtte snakke med en rammemaker" er en dårlig kunstnerisk begrunnelse når det gjelder utviklingen av hvordan jeg tegner og hva jeg tegner på.
Det må jeg nok.
Brodins i Oslo har selv tatt tak. De har en papirkonservator på saken og selv om jeg må forklare litt om geografi når de vil at vi alle skal møtes på verkstedet deres, så er det fremdrift. Jeg fatter og begriper fortsatt ikke hvordan de kunne sende så slett arbeid fra seg og la meg i stikken med resultatet, og det skal vi da også snakke litt om, satt sammen med det faktum at de sendte meg en regning på 70.000 for festen, men de har tatt tak, de holder meg oppdatert, de innrømmer feilen.
Så har vi Bakklandet Rammeverksted, eller Bakklandet Ramme og Kunst a/s, og himmel og hav.
Himmel og hav. Og ikke et positivt "himmel og hav". Om jeg må si det selv og det må jeg jo, for selv om sjefen var FRYKTELIG lei seg og innrømmet all skyld i saken da vi sto der med katastrofen, har han plutselig sluttet med både å innrømme all skyld og å svare på mail. Det vil si at istedet for å svare på reklamasjonene, sender han regninger.
Og da må jeg ha hjelp av advokat, hvilket vil si gratis juridisk rådgivning fra fagforeningen for hver ting jeg foretar meg, og fader ULLAN som jeg ikke trenger det der ekstra arbeidsmomentet i livet mitt akkurat nå. For ikke å snakke om stressmomentet.
Men sånt velger man jo ikke.
Men akkurat så mye kunst blir det fortsatt ikke produsert, det blir det ikke akkurat nei.
Og når jeg ser på det som har blitt produsert, så må jeg spørre meg selv en ekstra gang om ikke premisset "aldri mer måtte snakke med en rammemaker" er en dårlig kunstnerisk begrunnelse når det gjelder utviklingen av hvordan jeg tegner og hva jeg tegner på.
Det må jeg nok.
Litt om interiørarkitektur.
Jeg har jo flere ganger skrevet om det der at jeg så ofte kommer opp i matematikk mens jeg sover.
Altså, at jeg drømmer at jeg må ta eksamen i matte og jeg har verken vært tilstede på forelesningene eller lest én side av pensum. Dette ble så plagsomt at jeg begynte å undersøke mulighetene for å komme meg gjennom mattepensum på videregående i løpet av to dager, ved hjelp av min forhenværende eks-stesøster matematikeren. Hun mente det skulle gå bra, jeg var i tvil.
Jeg har ikke drømt det på en stund så det er mulig det hjalp å ta litt tak i det.
I natt kom jeg opp i Humor for interiørarkitekturfaget.
Det var liksom litt mindre stress. Ikke fordi jeg brød meg mindre om fagene og min egen flinkhetsinnsats da jeg var ferdig med gymnas og kommet meg over på høgskole, skjønt det gjorde jeg nok også, men fordi det var et forholdsvis lettlest pensum, og jeg innså at sjansene for å stå var ganske store. Selv om jeg som vanlig ikke hadde vært til stede på forelesninger eller lest. Eneste aberet var at jeg måtte levere inn pensumlitteraturen (én bok) en uke før eksamen, fordi læreren som skulle lage prøven ikke ville skrible i sitt eget eksemplar av boken (han var også forfatter av den), men jeg fikk lånt ny på biblioteket. Etter en ettermiddag hadde jeg lest en tredjedel.
Dette kan bety at jeg føler at jeg bedre er i stand til å takle de prøvelser livet kaster i hodet på meg.
Det kan også bety at jeg ikke har særlig mye respekt for "interiørarkitekturfaget" og velger å bruke nettene på å latterliggjøre det.
Den siste der, tror jeg.
Altså, at jeg drømmer at jeg må ta eksamen i matte og jeg har verken vært tilstede på forelesningene eller lest én side av pensum. Dette ble så plagsomt at jeg begynte å undersøke mulighetene for å komme meg gjennom mattepensum på videregående i løpet av to dager, ved hjelp av min forhenværende eks-stesøster matematikeren. Hun mente det skulle gå bra, jeg var i tvil.
Jeg har ikke drømt det på en stund så det er mulig det hjalp å ta litt tak i det.
I natt kom jeg opp i Humor for interiørarkitekturfaget.
Det var liksom litt mindre stress. Ikke fordi jeg brød meg mindre om fagene og min egen flinkhetsinnsats da jeg var ferdig med gymnas og kommet meg over på høgskole, skjønt det gjorde jeg nok også, men fordi det var et forholdsvis lettlest pensum, og jeg innså at sjansene for å stå var ganske store. Selv om jeg som vanlig ikke hadde vært til stede på forelesninger eller lest. Eneste aberet var at jeg måtte levere inn pensumlitteraturen (én bok) en uke før eksamen, fordi læreren som skulle lage prøven ikke ville skrible i sitt eget eksemplar av boken (han var også forfatter av den), men jeg fikk lånt ny på biblioteket. Etter en ettermiddag hadde jeg lest en tredjedel.
Dette kan bety at jeg føler at jeg bedre er i stand til å takle de prøvelser livet kaster i hodet på meg.
Det kan også bety at jeg ikke har særlig mye respekt for "interiørarkitekturfaget" og velger å bruke nettene på å latterliggjøre det.
Den siste der, tror jeg.
Sånn går nu dagan
Jeg er syk og hjemme.
Det er helt greit, det er ingenting som brenner. Ved hjelp av fagforeningens advokat styrer jeg med det der rammestyret, men Bakklandet Ramme og Kunst AS svarer ikke på henvendelser, så da sildrer arbeidsmengden liksom ut i sanden etterhvert. Sannsynligvis har de ikke forsikring, til tross for påstander om det motsatte.
Jendor er heller ikke helt på topp, men han er litt vanskelig å avgjøre, ettersom han også på en god dag er ganske "viljesterk". Som de sier i barnehagen. Så han fikk gå i barnehagen, ettersom foreldrepersonligheten kanskje ikke er det beste alternativet. De skulle ringe om de mistenkte at han ville ha det bedre hjemme.
En ting er jeg takknemlig for: Vi har omtrent ikke vært syke siden pappa døde. Jeg har vært forkjøla en gang, det har vært litt snørr og host, men ikke mye. Ikke spysjuka, ikke røde hunder, ikke munnogklovsyke, eller jo, det hadde vi men så mildt at vi ikke fikk det med oss, og takk og pris for det der. For mens det sto på som verst og ræksjuka raste i barnehagen, da tenkte vi, det der klarer vi ikke. Rett og slett ikke nå. Ikke bli sjuk.
Og ingen ble syke. Og det virker som en filleting i eftertidens klare lys, men der og da ville de virkelig krevd energi av oss som vi ikke hadde. Så takk for det, lajfet.
Det er helt greit, det er ingenting som brenner. Ved hjelp av fagforeningens advokat styrer jeg med det der rammestyret, men Bakklandet Ramme og Kunst AS svarer ikke på henvendelser, så da sildrer arbeidsmengden liksom ut i sanden etterhvert. Sannsynligvis har de ikke forsikring, til tross for påstander om det motsatte.
Jendor er heller ikke helt på topp, men han er litt vanskelig å avgjøre, ettersom han også på en god dag er ganske "viljesterk". Som de sier i barnehagen. Så han fikk gå i barnehagen, ettersom foreldrepersonligheten kanskje ikke er det beste alternativet. De skulle ringe om de mistenkte at han ville ha det bedre hjemme.
En ting er jeg takknemlig for: Vi har omtrent ikke vært syke siden pappa døde. Jeg har vært forkjøla en gang, det har vært litt snørr og host, men ikke mye. Ikke spysjuka, ikke røde hunder, ikke munnogklovsyke, eller jo, det hadde vi men så mildt at vi ikke fikk det med oss, og takk og pris for det der. For mens det sto på som verst og ræksjuka raste i barnehagen, da tenkte vi, det der klarer vi ikke. Rett og slett ikke nå. Ikke bli sjuk.
Og ingen ble syke. Og det virker som en filleting i eftertidens klare lys, men der og da ville de virkelig krevd energi av oss som vi ikke hadde. Så takk for det, lajfet.
På grensen til sutreinnlegg
I går skrev jeg under kontrakten der jeg solgte pappas hus. Jeg skal selge pappa, som jeg litt dramatisk sa til en kompis. Men det føltes sånn.
Tung og trist gikk jeg hjem.
I postkassa lå det en regning fra Bakklandet Ramme og Kunst A/S, de som ødela bildene mine til utstillingen i Trondheim.
Jeg hadde faktisk trodd at jeg ikke skulle få regning, og dermed hadde jeg ikke tenkt å sende noe erstatningskrav heller. For jeg orket ikke. På grunn av.
Nå må jeg sende erstatningskrav. Nå må jeg ha advokat. Nå må jeg krangle med en mann som ødelegger bilder men ikke skjønner hvorfor i all vide verden han skal erstatte tapet mitt.
To bilder med flekker, et med fiberbrudd, et som begynte å bøye seg og måtte tas ut av utstillingen, og samtlige bilder med lim bakpå arket, hvilket ikke var avtalen, og som kommer til å samle støv i en sånn pen svart ramme rundt bildet. Regning på full pris og litt over. Det må jeg ta tak i nå.
Og jeg tenkte HALLO! LAJF! JA JEG SNAKKER TIL DEG! Hva med å gi meg et par dager på sofaen før du slenger noe sånt i trynet på meg? Hæ? Én dag? En ETTERMIDDAG? Men neida! Takk for den! Her er det bare å gå igang! JADDA!
Fader nå er jeg litt lei altså.
Tung og trist gikk jeg hjem.
I postkassa lå det en regning fra Bakklandet Ramme og Kunst A/S, de som ødela bildene mine til utstillingen i Trondheim.
Jeg hadde faktisk trodd at jeg ikke skulle få regning, og dermed hadde jeg ikke tenkt å sende noe erstatningskrav heller. For jeg orket ikke. På grunn av.
Nå må jeg sende erstatningskrav. Nå må jeg ha advokat. Nå må jeg krangle med en mann som ødelegger bilder men ikke skjønner hvorfor i all vide verden han skal erstatte tapet mitt.
To bilder med flekker, et med fiberbrudd, et som begynte å bøye seg og måtte tas ut av utstillingen, og samtlige bilder med lim bakpå arket, hvilket ikke var avtalen, og som kommer til å samle støv i en sånn pen svart ramme rundt bildet. Regning på full pris og litt over. Det må jeg ta tak i nå.
Og jeg tenkte HALLO! LAJF! JA JEG SNAKKER TIL DEG! Hva med å gi meg et par dager på sofaen før du slenger noe sånt i trynet på meg? Hæ? Én dag? En ETTERMIDDAG? Men neida! Takk for den! Her er det bare å gå igang! JADDA!
Fader nå er jeg litt lei altså.
jag bjuder på den
Når man har valgt å kalle bloggen sin Lappegnag må man vel si noe om Siv Jensen.
Men ikke så mye. For jeg gidder ikke.
1. Når man reduserer et folk til et kostyme, reduserer man det. Særlig ille hvis dette er et marginalt folk.
Eksempel: Pocahontas: 10-12 år gammel voldtatt barnebrud. Men nå disneyfisert til et karnevalskostyme. Her er den opprinnelige, viktige historien borte.
2. KRENKET?? Hele fb-veggen min er full av krenkete folk. De er krenket over at noen antyder at de ikke bør kle seg ut som indianer.
Men ikke så mye. For jeg gidder ikke.
1. Når man reduserer et folk til et kostyme, reduserer man det. Særlig ille hvis dette er et marginalt folk.
Eksempel: Pocahontas: 10-12 år gammel voldtatt barnebrud. Men nå disneyfisert til et karnevalskostyme. Her er den opprinnelige, viktige historien borte.
2. KRENKET?? Hele fb-veggen min er full av krenkete folk. De er krenket over at noen antyder at de ikke bør kle seg ut som indianer.
Så her er jeg nå.
Jeg måtte jo humre litt da noen hadde trykket på fåsebildeknappen etter forrige innlegg.
Nå har jeg levert årets stipendsøknader. I utvalg, får man vel si, jeg har ikke rukket å søke på alt jeg pleier å søke på.
Om du er like vel bevandret i denne verdenen som jeg er tenker du kanskje "rukket? du har et døgn på deg, menneske!"
Og det har jeg. Men jeg rekker ikke å smelle ihop det som mangler på et døgn. Det er litt sånn, jeg synes ikke akkurat det jeg faktisk leverte i år er det beste jeg har prestert heller, for det er det ikke. Og jeg kunne pussa på det et døgn til, men det hadde ikke blitt bedre. Hadde jeg hatt to uker derimot, hadde det blitt en annen søknad. Men et døgn gjør faktisk ingenting fra eller til nå. Det er for mye å ta tak i.
Jeg har gjort det beste ut av det. Og noe har jeg latt være.
Her hadde jeg tenkt å skrive "drette i", men er nå det riktig bøyning av verbet? Dritet i? Drotte i?
Æ dreit i det til slutt. Æ rakk ikke.
Og sånn er det, men nå er det gjort det som kan gjøres, nå er det å tømme det siste fra et hus, skrive en kontrakt, legge et tak, overlevere et hus til fremmedfolk...gjøre opp en død manns bankkonto. Og så?
Nå har jeg levert årets stipendsøknader. I utvalg, får man vel si, jeg har ikke rukket å søke på alt jeg pleier å søke på.
Om du er like vel bevandret i denne verdenen som jeg er tenker du kanskje "rukket? du har et døgn på deg, menneske!"
Og det har jeg. Men jeg rekker ikke å smelle ihop det som mangler på et døgn. Det er litt sånn, jeg synes ikke akkurat det jeg faktisk leverte i år er det beste jeg har prestert heller, for det er det ikke. Og jeg kunne pussa på det et døgn til, men det hadde ikke blitt bedre. Hadde jeg hatt to uker derimot, hadde det blitt en annen søknad. Men et døgn gjør faktisk ingenting fra eller til nå. Det er for mye å ta tak i.
Jeg har gjort det beste ut av det. Og noe har jeg latt være.
Her hadde jeg tenkt å skrive "drette i", men er nå det riktig bøyning av verbet? Dritet i? Drotte i?
Æ dreit i det til slutt. Æ rakk ikke.
Og sånn er det, men nå er det gjort det som kan gjøres, nå er det å tømme det siste fra et hus, skrive en kontrakt, legge et tak, overlevere et hus til fremmedfolk...gjøre opp en død manns bankkonto. Og så?
Endringer
Når jeg drømmer, er det ofte i den samme byen det foregår. Jeg vet ikke helt hvilken by det skal forestille, det er En By. Ganske stor. Den er omtrent lik fra gang til gang. Hvis du går her, kommer du hit, men hvis du går her, kommer du dit fortere. Her borte er det sånn, og dette er en annen del av byen. Her oppe er togstasjonen og her nede er det noen butikker.
De der butikkene ligger i en slags nedsenket gate eller en undergang. Noen ganger springer jeg forbi, mange ganger går jeg innom. De har fine kjoler i den midterste.
I natt var det opphørssalg der.
Det var jo litt dumt.
Tro om det kommer noe nytt der?
De der butikkene ligger i en slags nedsenket gate eller en undergang. Noen ganger springer jeg forbi, mange ganger går jeg innom. De har fine kjoler i den midterste.
I natt var det opphørssalg der.
Det var jo litt dumt.
Tro om det kommer noe nytt der?
Arbeidet
Pappas hus, møter noen som skal hente et par senger,
demonterer dobbeltsenga, bærer ut.
Etasjesenga står bom fast, til slutt får de dra uten og vi sager den opp på rommet der den står. Husket at jeg og pappa bar den fra mitt rom til den andre soverommet, og at det gikk akkurat akkurat. Der får den stå fra nå av da, sa vi da vi fikk den på plass. Eller etterkonstruerer jeg? Husker iallefall at det var så veldig på håret og overhodet ikke enkelt å få den inn.
Ut gikk den ikke.
The Stig hiver madrasser og oppsagd seng på henger, jeg går gjennom rommene, samler, ordner. Stikker nøklene i låsene på de forskjellige rommene.
Sjekker mobil, om noen vil ha den siste senga, nei, men noen vil ha bbb-reolen, setter den ut, den hentes når vi har dratt. Demonterer den siste senga mens the Stig ordner boden.
Låser, lar utelyset stå på.
Drar på Øfas med søppel.
Par sånne dager til så er det tomt.
demonterer dobbeltsenga, bærer ut.
Etasjesenga står bom fast, til slutt får de dra uten og vi sager den opp på rommet der den står. Husket at jeg og pappa bar den fra mitt rom til den andre soverommet, og at det gikk akkurat akkurat. Der får den stå fra nå av da, sa vi da vi fikk den på plass. Eller etterkonstruerer jeg? Husker iallefall at det var så veldig på håret og overhodet ikke enkelt å få den inn.
Ut gikk den ikke.
The Stig hiver madrasser og oppsagd seng på henger, jeg går gjennom rommene, samler, ordner. Stikker nøklene i låsene på de forskjellige rommene.
Sjekker mobil, om noen vil ha den siste senga, nei, men noen vil ha bbb-reolen, setter den ut, den hentes når vi har dratt. Demonterer den siste senga mens the Stig ordner boden.
Låser, lar utelyset stå på.
Drar på Øfas med søppel.
Par sånne dager til så er det tomt.
Fremover.
Jeg kan ikke huske at jeg noengang har vært så sliten som jeg er nå.
Tror jeg.
Det er egentlig en litt pussig påstand, for jeg hadde definitivt mindre energi for to måneder siden.
Og jeg har opplevd motbakker før.
Men jeg er bare så...motløs akkurat nå. Det vil liksom ingen ende ta, og så begynner det å nærme seg en slutt på dette likevel. I huset står det tre senger, et hjørneskap og en liten BBB-reol. Sager og økser og en arbeidslump i boden. Et par vadere.
Og så? Hva skjer når vi har fjernet også dem?
Da er det over. Da mister jeg siste del av pappa.
Og så? Hva gjør jeg da? Da er jeg nok veldig lei meg.
På en måte nesten gleder jeg meg til det, pappa har kommet sånn i bakgrunnen for alt arbeidet, og for min frustrasjon over at alt arbeidet, og over at alt arbeidet er blitt mitt og frustrasjonen over at mange i familien ikke helt skjønner at jeg har en jobb. Og at mange jeg jobber med ikke helt skjønner at jeg har det forferdelig.
Nå skal jeg har tid å være lei meg igjen. Hei pappa.
Egentlig skulle vi ha tid til å dra på ferie nå, det skulle være en liten skinnende stjerne langt der framme bak alt arbeidet og stresset og styret, men det er lenge siden vi skjønte at det ikke kom til å bli noe av. Det er greit. Vi kan jo ikke trylle noen av oss.
Kombinasjonen sorg+hustømming+hussalg+toåring+mest stressende tid på året på jobb+frustrasjon over kolleger og familie er en ganske bra oppskrift på =margsliten.
Jeg tror en bra motgift mot motløshet er å begynne å rydde så smått i sitt eget hus. Nå kommer det ikke flere lass fra pappas hus.
Og tid såklart. Det skriver jeg fordi jeg kommer ikke på noe annet remedie som er til min rådighet. Tiden kommer til å gå. Det kommer til å bli annerledes.
Jeg tror bare ikke jeg skal forvente meg at mørketiden blir den helt store oppturen.
Tror jeg.
Det er egentlig en litt pussig påstand, for jeg hadde definitivt mindre energi for to måneder siden.
Og jeg har opplevd motbakker før.
Men jeg er bare så...motløs akkurat nå. Det vil liksom ingen ende ta, og så begynner det å nærme seg en slutt på dette likevel. I huset står det tre senger, et hjørneskap og en liten BBB-reol. Sager og økser og en arbeidslump i boden. Et par vadere.
Og så? Hva skjer når vi har fjernet også dem?
Da er det over. Da mister jeg siste del av pappa.
Og så? Hva gjør jeg da? Da er jeg nok veldig lei meg.
På en måte nesten gleder jeg meg til det, pappa har kommet sånn i bakgrunnen for alt arbeidet, og for min frustrasjon over at alt arbeidet, og over at alt arbeidet er blitt mitt og frustrasjonen over at mange i familien ikke helt skjønner at jeg har en jobb. Og at mange jeg jobber med ikke helt skjønner at jeg har det forferdelig.
Nå skal jeg har tid å være lei meg igjen. Hei pappa.
Egentlig skulle vi ha tid til å dra på ferie nå, det skulle være en liten skinnende stjerne langt der framme bak alt arbeidet og stresset og styret, men det er lenge siden vi skjønte at det ikke kom til å bli noe av. Det er greit. Vi kan jo ikke trylle noen av oss.
Kombinasjonen sorg+hustømming+hussalg+toåring+mest stressende tid på året på jobb+frustrasjon over kolleger og familie er en ganske bra oppskrift på =margsliten.
Jeg tror en bra motgift mot motløshet er å begynne å rydde så smått i sitt eget hus. Nå kommer det ikke flere lass fra pappas hus.
Og tid såklart. Det skriver jeg fordi jeg kommer ikke på noe annet remedie som er til min rådighet. Tiden kommer til å gå. Det kommer til å bli annerledes.
Jeg tror bare ikke jeg skal forvente meg at mørketiden blir den helt store oppturen.
Tingenes orden.
Tingene har ingen orden, det er dét.
Jeg har bare lyst å skrive om ting.
Vi har så mye ting. Jeg får helt makk.
Jeg tror aldri vi kommer til å måtte kjøpe noe noengang. Iallefall ikke av tekniske saker. Samtidig vet vi ikke hvor det er, noe av det, for vi har så mye ting.
Det sier seg vel selv, at når man flytter hjem med ett flyttelass, til et sted der det står et annet flyttelass, men ikke får pakket ut hverken det ene eller det andre flyttelasset på et halvt år på grunn av husmangel, og så dør det noen, og så tømmer man dette dødsboet over på flyttelass en og to som står i uorden i et hus fordi noen akkurat har dødd og man ikke bruker tiden på å pakke ut og gjøre i orden, da blir det uorden.
Vi har en bod, tidligere soverom, to kaldboder og en garasje. Eh, og et soverom til egentlig. Syrom. Tjåke fullt med saker. I garasjen er det ikke fremkommelig. Egentlig ikke i boden heller.
ÅÅÅåååeh, hvorfor KASTER du ikke bare, sitter du kanskje og roper til bloggen min nå.
Men jeg skal det. Når jeg bare får sortert. Nå er det bare grovsortert, mer ble det ikke tid til, for det må ut av pappas hus.
Jeg skal kaste. Men jeg har tross alt bygget en karriere på å sette sammen strukturer av det som ser ut som skrot, så mye av det der har jeg faktisk bruk for. Det skal ned på jobben min.
Og verktøy er det bare teit å kaste når man har et hus. Spørs bare om man har bruk for fire likedanne rørtenger og tre likedanne grev. Det er jo det jeg må finne ut av.
Og så er det ting som er vanskelig å kaste. Pappas turstøvler som vi mobbet ham sånn for. Dem skal jeg kaste. Når jeg klarer.
Først må jeg sortere. Ikke bare pappas ting, men flyttelass én og to. Jeg kommer bare ikke til.
Men det er klart. Når pappas hus er tømt, og alt jeg eier er i hus, da kommer det iallefall ikke mer greier fra pappas hus. Da kan man begynne å tenke system. Og lage det attpåtil.
Tingene har ingen orden. Men jeg har tolv krakker. Tolv. Og to puffer.
Såh.
Jeg har bare lyst å skrive om ting.
Vi har så mye ting. Jeg får helt makk.
Jeg tror aldri vi kommer til å måtte kjøpe noe noengang. Iallefall ikke av tekniske saker. Samtidig vet vi ikke hvor det er, noe av det, for vi har så mye ting.
Det sier seg vel selv, at når man flytter hjem med ett flyttelass, til et sted der det står et annet flyttelass, men ikke får pakket ut hverken det ene eller det andre flyttelasset på et halvt år på grunn av husmangel, og så dør det noen, og så tømmer man dette dødsboet over på flyttelass en og to som står i uorden i et hus fordi noen akkurat har dødd og man ikke bruker tiden på å pakke ut og gjøre i orden, da blir det uorden.
Vi har en bod, tidligere soverom, to kaldboder og en garasje. Eh, og et soverom til egentlig. Syrom. Tjåke fullt med saker. I garasjen er det ikke fremkommelig. Egentlig ikke i boden heller.
ÅÅÅåååeh, hvorfor KASTER du ikke bare, sitter du kanskje og roper til bloggen min nå.
Men jeg skal det. Når jeg bare får sortert. Nå er det bare grovsortert, mer ble det ikke tid til, for det må ut av pappas hus.
Jeg skal kaste. Men jeg har tross alt bygget en karriere på å sette sammen strukturer av det som ser ut som skrot, så mye av det der har jeg faktisk bruk for. Det skal ned på jobben min.
Og verktøy er det bare teit å kaste når man har et hus. Spørs bare om man har bruk for fire likedanne rørtenger og tre likedanne grev. Det er jo det jeg må finne ut av.
Og så er det ting som er vanskelig å kaste. Pappas turstøvler som vi mobbet ham sånn for. Dem skal jeg kaste. Når jeg klarer.
Først må jeg sortere. Ikke bare pappas ting, men flyttelass én og to. Jeg kommer bare ikke til.
Men det er klart. Når pappas hus er tømt, og alt jeg eier er i hus, da kommer det iallefall ikke mer greier fra pappas hus. Da kan man begynne å tenke system. Og lage det attpåtil.
Tingene har ingen orden. Men jeg har tolv krakker. Tolv. Og to puffer.
Såh.
Jeg oppdrar en kapitalist
Selv er jeg jo oppvokst i en kommunistfamilie. ANARKOSYNDIKALIST! ville pappa ring og sagt. Men det har han jo sluttet med.
Jendor er ikke særlig interessert i verken do eller potte. Og han er litt sånn at har han sagt nei en gang, så er det det som gjelder.
Men nå ønsker han seg søppelbil. Med søppeldunk. Så veldig veldig veldig.
Så jeg har funnet ut at da får han en peng hver gang han går på potta. Hvilket vil si står i nærheten av den uten bleie. Man tar det man får.
Og så har han et glass, og når det er fullt av penger er det nok. Til søppelbil med søppeldunk.
Men dette må da kunne brukes til mer, har jeg tenkt. Så i går da vi gikk og la oss sa jeg at om han sluttet å si jæj og begynte å si Æ! skulle han få søppelbil uten at glasset var fullt. Æ, sa han. Æ vil sove, æ vil ha frokost, æ vil ha søppelbil.
Nå gjelder det bare at han skjønner at det skal være en permanent ordning.
Og så må jeg få tak i en søppelbil. MED søppeldunk.
Føler kanskje at jeg har skutt meg sjøl litt i foten der.
Jendor er ikke særlig interessert i verken do eller potte. Og han er litt sånn at har han sagt nei en gang, så er det det som gjelder.
Men nå ønsker han seg søppelbil. Med søppeldunk. Så veldig veldig veldig.
Så jeg har funnet ut at da får han en peng hver gang han går på potta. Hvilket vil si står i nærheten av den uten bleie. Man tar det man får.
Og så har han et glass, og når det er fullt av penger er det nok. Til søppelbil med søppeldunk.
Men dette må da kunne brukes til mer, har jeg tenkt. Så i går da vi gikk og la oss sa jeg at om han sluttet å si jæj og begynte å si Æ! skulle han få søppelbil uten at glasset var fullt. Æ, sa han. Æ vil sove, æ vil ha frokost, æ vil ha søppelbil.
Nå gjelder det bare at han skjønner at det skal være en permanent ordning.
Og så må jeg få tak i en søppelbil. MED søppeldunk.
Føler kanskje at jeg har skutt meg sjøl litt i foten der.
Det er så vidt man rekker å stå opp så må man gå og legge seg igjen.
Solgte pappas hus idag.
Hvordan var det da? Tjah. Jeg ville jo såklart ha masse penger. Og det fikk jeg etterhvert. Men det er ikke pappas hus lengre. Og det blir jeg så sliten av.
Og så må det tømmes. Så mens budrunden gikk (masse folk som bøy akkurat det samme som forrige budgiver? tenkte de jeg skulle elle?) for jeg og the Stig i skyttelskyttelskytteltrafikk mellom vårt hus og det huset som ER pappas hus, og hentet ting.
Det har vi jo gjort siden februar så det er jo et mirakel at det enda er ting der, men nå er det stort sett bare møbler, verktøy og båtutstyr igjen.
Egentlig er det ikke så vanskelig å tømme. (Eller jo. Sofa, dobbeltseng, køyeseng, enkeltseng, hjørneskap i flertall og jeg er ikke så stor og sterk.) Men det som tømmes må fylles over i vårt hus. For jeg synes ikke det er så lurt å kaste verktøy, og båtutstyr, og mer verktøy, og mer verktøy, og varmedresser og mer verktøy. Nå er det ikke lengre fremkommelig i kjellerbodene. Og ikke er det tømt hos pappa.
Vi rekker jo aldri å sortere og kaste, det er bare å hive seg rundt når man har tid, eller egentlig ikke tid, nå har vi ikke tid, virkelig ikke, nå skal det skrives søknader men det bli ikke gjort, så ting blir kastet inn i boder med et ønske om system som neste ladning ødelegger.
Men så.
Kommer vi jo til å bli ferdig.
Og da skal jeg rydde. Og rydde og rydde og rydde og rydde.
Og kaste.
Og det er ikke i dag eller i morgen, det er kanskje i løpet av vinteren, og det blir deilig.
Nå skal jeg gå og legge meg. Sto nettopp opp, ladet telefonen, solgte et hus og ryddet og ryddet og minus det med salget blir det det samme i morgen. Frem og tilbake i en bil. Legge seg igjen.
(Men SÅ!)
(Snart.)
(Blir det jo en orden på ting.)
Jeg tror det er fredag men det er vel kanskje tirsdag.
For en ineffektiv dag.
Jeg skriver søknader, som jeg gjør på denne tiden av året, jeg har dårlig tid i år og vet jeg kommer til å gå glipp av flere dager.
Jeg er tung i hodet. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg trengte litt luft skulle jeg gå på posten og poste noen bøker og presanger jeg har liggende. Og et brev fra Nordea som kom i retur, fordi de ikke evner å fortelle meg hva slags vedlegg de vil ha når man avslutter kontoer og da benytter jeg anledningen til å skrive sure brev som nytt vedlegg om at man må gi riktig informasjon når informasjon etterspørres. Men nå sitter jeg her og venter på en adresse som skal komme på sms og skrives på en presang, og på 11 kg papir som plutselig skulle komme med Schenker. Hurra!
Jeg har bestilt tegnepapir for 3000 kroner (gikk litt i overdrift, men, papir!) og det er visstnok ankommet gokk. Det kommer visstnok utkjørt. Kan ikke være på vei til posten med sure følgebrev da.
Mmmm, papir. Det blir bra. Deriblant noen veldig dyre ark, men jeg vet ikke hvilke som er hvilke når de kommer i en sånn ladning, og det er bra, for vet jeg at arket koster hundre kroner så tør jeg jo ikke tegne på det.
I morgen er det visning, og megleren tror det blir solgt i løpet av torsdag. Det blir nok ikke så veldig effektiv arbeidsdag den dagen heller, om det blir budrunde, så vi drar like greit og tømmer huset. Haha. Vi drar og BEGYNNER å tømme huset. Det som gjenstår nå er møbler og verktøy.
Det blir bra å få tilbake spisebordet som har vært på utlån, og stuebordet, og alle potteplantene.
Og så blir det bra å få solgt det på den måten at da er ikke alt som har med pappa å gjøre, arbeid. Det blir fælt. Men det blir ikke fælt ispedd tusen ting som skal gjøres og tusen ting andre har sagt de skal gjøre men ikke gjør, og irritasjonen og den ekstra arbeidsmengden i det.
Og så må jeg selge noen møbler. Dobbeltseng, enkeltseng og køyeseng, noen?
Jeg skriver søknader, som jeg gjør på denne tiden av året, jeg har dårlig tid i år og vet jeg kommer til å gå glipp av flere dager.
Jeg er tung i hodet. Jeg hadde sagt til meg selv at om jeg trengte litt luft skulle jeg gå på posten og poste noen bøker og presanger jeg har liggende. Og et brev fra Nordea som kom i retur, fordi de ikke evner å fortelle meg hva slags vedlegg de vil ha når man avslutter kontoer og da benytter jeg anledningen til å skrive sure brev som nytt vedlegg om at man må gi riktig informasjon når informasjon etterspørres. Men nå sitter jeg her og venter på en adresse som skal komme på sms og skrives på en presang, og på 11 kg papir som plutselig skulle komme med Schenker. Hurra!
Jeg har bestilt tegnepapir for 3000 kroner (gikk litt i overdrift, men, papir!) og det er visstnok ankommet gokk. Det kommer visstnok utkjørt. Kan ikke være på vei til posten med sure følgebrev da.
Mmmm, papir. Det blir bra. Deriblant noen veldig dyre ark, men jeg vet ikke hvilke som er hvilke når de kommer i en sånn ladning, og det er bra, for vet jeg at arket koster hundre kroner så tør jeg jo ikke tegne på det.
I morgen er det visning, og megleren tror det blir solgt i løpet av torsdag. Det blir nok ikke så veldig effektiv arbeidsdag den dagen heller, om det blir budrunde, så vi drar like greit og tømmer huset. Haha. Vi drar og BEGYNNER å tømme huset. Det som gjenstår nå er møbler og verktøy.
Det blir bra å få tilbake spisebordet som har vært på utlån, og stuebordet, og alle potteplantene.
Og så blir det bra å få solgt det på den måten at da er ikke alt som har med pappa å gjøre, arbeid. Det blir fælt. Men det blir ikke fælt ispedd tusen ting som skal gjøres og tusen ting andre har sagt de skal gjøre men ikke gjør, og irritasjonen og den ekstra arbeidsmengden i det.
Og så må jeg selge noen møbler. Dobbeltseng, enkeltseng og køyeseng, noen?
Og hvis du ringer meg kan vi snakke om den drømmen
Åh, pappa, æ drømte at du va død.
Æ dreiv og rødda og rødda og rødda. I huset ditt, boden din, alle tingan og reinskinnan og redningsvestan og ka som nu e i alle hyllan i uteboden, men også bodan nede i kjelleren, alle tingan du ikke ane at er der lengre, å alle mine gamle ting, å verktøy og hjembrentsapparat og gammelt lysarmatur og fryseran men også alle tingan du bruke, for du va jo død sant. Så æ tømte kjøkkenskapan for koppa og sukkerskåler og middagsservise og mugga vi brukte å ha kakao i, og æ rødda og rødda og rødda. Og nåkka kasta æ, æ kasta masse, lenestolen din, å ga bort, stubordet å nån av våpnan, men mest tok æ, kakaomugga, så æ sto også hjemme hos mæ sjøl og rødda og rødda, æ snedde ned av tingan fra ditt hus, fiskestenger og turklærne dine og vet du vi begravde dæ i dressen din, og i drømmen va æ så lei mæ for det, at vi ikke begravde dæ i turklærne dine, nu hadde æ dem i huset mitt for æ hadde ikke klart å kaste dem, æ hadde ting overalt. Alle dine ting.
Æ hadde ei kassa med steinan fra vinduskarmen, æ skulle ha dem på grava di. Og vi skulle ha en stein fra Harefoss som gravstein men du hadde fortsatt bare trekors, enda nu va det lenge siden du va død, eller litt lenge siden, du vet kordan drømma e, for æ hadde jo arva hytta sant, som du ville, eller som jada VI ville, men æ bare dreiv å rødda å va lei mæ og kom mæ aldri på hytta for kem sku kjør båten? å æ hadde ikke tid å fær ut, det va så mye.
Å vi hadde jo nettopp kjøpt huset, men det va ingen glede i det, for æ bare va lei mæ for du va død, å det blei aldri nån orden, ikke bare for alle tingan som kom fra dæ hele tia, men for det aldri va nå tid eller energi eller glede i å holde på i sitt eget hus. Og bilen din sto i hagen min for den hadde æ overtadd ansvaret for. Å hver gang æ så den huska æ på at den ikke sto der for du va på besøk for å hilse på bestefar sin prins.
Å det der huset våres, ingenting kunne du hjelp oss med lenger sant, for du va død. Åh, det va bare styr. Og æ dreiv å avslutta bankkontoan dine og abonnement og liksom hele dæ, å solgte huset ditt. Æ tømte huset og solgte det. Å det va så fælt.
Æ dreiv og rødda og rødda og rødda. I huset ditt, boden din, alle tingan og reinskinnan og redningsvestan og ka som nu e i alle hyllan i uteboden, men også bodan nede i kjelleren, alle tingan du ikke ane at er der lengre, å alle mine gamle ting, å verktøy og hjembrentsapparat og gammelt lysarmatur og fryseran men også alle tingan du bruke, for du va jo død sant. Så æ tømte kjøkkenskapan for koppa og sukkerskåler og middagsservise og mugga vi brukte å ha kakao i, og æ rødda og rødda og rødda. Og nåkka kasta æ, æ kasta masse, lenestolen din, å ga bort, stubordet å nån av våpnan, men mest tok æ, kakaomugga, så æ sto også hjemme hos mæ sjøl og rødda og rødda, æ snedde ned av tingan fra ditt hus, fiskestenger og turklærne dine og vet du vi begravde dæ i dressen din, og i drømmen va æ så lei mæ for det, at vi ikke begravde dæ i turklærne dine, nu hadde æ dem i huset mitt for æ hadde ikke klart å kaste dem, æ hadde ting overalt. Alle dine ting.
Æ hadde ei kassa med steinan fra vinduskarmen, æ skulle ha dem på grava di. Og vi skulle ha en stein fra Harefoss som gravstein men du hadde fortsatt bare trekors, enda nu va det lenge siden du va død, eller litt lenge siden, du vet kordan drømma e, for æ hadde jo arva hytta sant, som du ville, eller som jada VI ville, men æ bare dreiv å rødda å va lei mæ og kom mæ aldri på hytta for kem sku kjør båten? å æ hadde ikke tid å fær ut, det va så mye.
Å vi hadde jo nettopp kjøpt huset, men det va ingen glede i det, for æ bare va lei mæ for du va død, å det blei aldri nån orden, ikke bare for alle tingan som kom fra dæ hele tia, men for det aldri va nå tid eller energi eller glede i å holde på i sitt eget hus. Og bilen din sto i hagen min for den hadde æ overtadd ansvaret for. Å hver gang æ så den huska æ på at den ikke sto der for du va på besøk for å hilse på bestefar sin prins.
Å det der huset våres, ingenting kunne du hjelp oss med lenger sant, for du va død. Åh, det va bare styr. Og æ dreiv å avslutta bankkontoan dine og abonnement og liksom hele dæ, å solgte huset ditt. Æ tømte huset og solgte det. Å det va så fælt.
Tall
Jeg sitter her og venter på at Brønnøysundregistrene skal ringe meg opp. Jeg elsker den funksjonen, selv om det gjør meg nervøs å sitte og vente på en viktig telefon sånn der. Faktisk litt sånn nervøs-skjelven. Hva om jeg ikke klarer å ta telefonen? Hva om jeg...fumler med den og vi ikke får kontakt?
Hva om jeg må på do?
I går fikk jeg nemlig en mail fra Altinn til meg, og organisasjonsnummeret mitt, om min digitale sykemelding. Jeg er jo ikke sykemeldt så det var jo pussig i seg selv, men standardbrev er jo ofte veldig vage i overskriftene, men så fikk jeg en mail til, til meg, og organisasjonsnummeret mitt, som var et helt annet organisasjonsnummer, om den digitale sykemeldingen min.
Brevet viste seg å handle om hvordan jeg som arbeidsgiver sykemelder mine ansatte nå i disse digitale tider, men det rare var jo at jeg ser ut til å være to enkeltpersonforetak. Et dobbeltpersonsforetak? Det vil jeg jo ikke ha! Hva er det som har hendt? Hvordan hendte det?
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er skyldneren.
Det er faktisk mulig at jeg, da jeg meldte adresseendring til folkeregisteret, fikk to brev om dette fra Brønnøysundregistrene, men dette var ca nøyaktig da pappa døde, og ikke noe jeg tok tak i. Jeg dobbeltsjekket iallefall ikke organisasjonsnumrene i brevene, for å si det sånn.
Nå håper jeg at et menneske ringer, for dette var ikke listet opp under "vanlige spørsmål" som man blir bedt om å sjekke grundig før man begynner å ringe og plage folk på telefonen.
Og så håper jeg at jeg får snakke ferdig før de avbryter meg og sier noe sånt som "Altinn? da må du ringe altinn!" eller noe.
Jeg fikk også en mail fra megleren i går, med statistikken på annonsen på pappas hus.
Det ser ut til at en tredjedel av den voksne befolkningen i kommunen leter etter en litt sliten enebolig på Hesseng.
Meget mystisk.
Meget mystisk.
For det gjør de jo ikke. Da vi solgte i Stockholm hadde vi en fjerdedel så mange treff. Og det er jo litt mer av et pressområde. Eller ikke, om man skal tro statistikken. Hva holder folk på med? Hvem er disse menneskene som sitter og koser seg så voldsomt med annonser i gokk på Finn?
Hva om jeg må på do?
I går fikk jeg nemlig en mail fra Altinn til meg, og organisasjonsnummeret mitt, om min digitale sykemelding. Jeg er jo ikke sykemeldt så det var jo pussig i seg selv, men standardbrev er jo ofte veldig vage i overskriftene, men så fikk jeg en mail til, til meg, og organisasjonsnummeret mitt, som var et helt annet organisasjonsnummer, om den digitale sykemeldingen min.
Brevet viste seg å handle om hvordan jeg som arbeidsgiver sykemelder mine ansatte nå i disse digitale tider, men det rare var jo at jeg ser ut til å være to enkeltpersonforetak. Et dobbeltpersonsforetak? Det vil jeg jo ikke ha! Hva er det som har hendt? Hvordan hendte det?
Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er skyldneren.
Det er faktisk mulig at jeg, da jeg meldte adresseendring til folkeregisteret, fikk to brev om dette fra Brønnøysundregistrene, men dette var ca nøyaktig da pappa døde, og ikke noe jeg tok tak i. Jeg dobbeltsjekket iallefall ikke organisasjonsnumrene i brevene, for å si det sånn.
Nå håper jeg at et menneske ringer, for dette var ikke listet opp under "vanlige spørsmål" som man blir bedt om å sjekke grundig før man begynner å ringe og plage folk på telefonen.
Og så håper jeg at jeg får snakke ferdig før de avbryter meg og sier noe sånt som "Altinn? da må du ringe altinn!" eller noe.
Jeg fikk også en mail fra megleren i går, med statistikken på annonsen på pappas hus.
Det ser ut til at en tredjedel av den voksne befolkningen i kommunen leter etter en litt sliten enebolig på Hesseng.
Meget mystisk.
Meget mystisk.
For det gjør de jo ikke. Da vi solgte i Stockholm hadde vi en fjerdedel så mange treff. Og det er jo litt mer av et pressområde. Eller ikke, om man skal tro statistikken. Hva holder folk på med? Hvem er disse menneskene som sitter og koser seg så voldsomt med annonser i gokk på Finn?
Finale
Nå er pappas hus til salgs.
Det har jo vært det lenge, siden vi bestemte oss for å selge det, men nå ligger det ute og selv om det selvfølgelig er en vei tilbake er det ingen vei tilbake.
Bæsj og drit. At det skulle bli sånn.
Det har jo vært det lenge, siden vi bestemte oss for å selge det, men nå ligger det ute og selv om det selvfølgelig er en vei tilbake er det ingen vei tilbake.
Bæsj og drit. At det skulle bli sånn.
Høst.
Tre netter, tre ganger i gulvet. Mulig vi er litt tidlig ute.
I går fikk jeg salgsoppgaven til pappas hus. Og så fikk jeg ikke jobba mer den dagen. Jeg jobber med å ikke bli sur på meg selv som ikke er tøffere på de tingene der. For det er jeg ikke. I dag skal jeg i møte med megleren, får se hvor effektiv denne arbeidsdagen blir.
Det er forferdelig å selge det som er pappas ytre skall. Det må gjøres. Eller, det må ikke gjøres. Men det må gjøres.
Men vet dere, jeg vil likevel si at det går bedre. Jeg har mer energi. Ikke alltid, men om man ser på det med ovenfra-og-perspektiv-blikket.
Men tunge dager finner alltids veien. Og det får de jo bare gjøre.
I går fikk jeg salgsoppgaven til pappas hus. Og så fikk jeg ikke jobba mer den dagen. Jeg jobber med å ikke bli sur på meg selv som ikke er tøffere på de tingene der. For det er jeg ikke. I dag skal jeg i møte med megleren, får se hvor effektiv denne arbeidsdagen blir.
Det er forferdelig å selge det som er pappas ytre skall. Det må gjøres. Eller, det må ikke gjøres. Men det må gjøres.
Men vet dere, jeg vil likevel si at det går bedre. Jeg har mer energi. Ikke alltid, men om man ser på det med ovenfra-og-perspektiv-blikket.
Men tunge dager finner alltids veien. Og det får de jo bare gjøre.
To år under en seng.
I natt våkna jeg av at Jendor lå under senga mi og prata fornøyd. Jeg vet ikke om han var helt våken, men fornøyd var han.
Jeg tror han har ramla ut av sin egen seng uten å ha slått seg og kanskje uten å ha våknet. Vi våknet heller ikke av det. Så har han makket seg i kjent stil og havnet under senga, og ikke helt skjønt hvor han var. Det er jo stupmørkt.
-E du under senga?
-Ja!
-Men kom fram da?
-Ja!
Litt makking, litt fornøyd men forvirret prating, men ikke noe framdrift. Jeg fikk dratt ham fram så han lå på gulvet, og ba ham reise seg så jeg fikk løftet ham opp i vår seng, hvilket han svarte Ja! til, men ikke fulgte opp. Til slutt måtte vi skru på lyset så han fikk orientert seg litt. Han ville egentlig fortsette å ligge på gulvet, men om han fikk pute skulle han gå med på å komme opp i vår seng.
Så sovnet vi.
Vi har akkurat tatt den ene siden av sprinkelsengen. Sånn at han kan krype over i vår seng når han våkner, og sånn at det skal bli lettere å legge ham over i sin egen seng når han sovner. Jeg er for kort til at jeg klarer å forsere sprinkelsengen, jeg må alltid slippe ham ned de siste centimetrene, og det er ikke alltid han ikke våkner av det.
Og så har vil lagt en dyne på gulvet. En som kom fra pappas hus, jeg lurer på om den er i ull? Det kan den jo ikke være, men den ser ut som en sommerdyne men har liksom minimal svikt og veier tolv kilo eller deromkring. Jeg mener at om den er fire cm når du ser på den, og så prøver å trykke den sammen, blir den tre og en halv cm.
Bra å ha foran ei nydemontert sprinkelseng altså.
Jeg lurer på om han klarer å holde seg i senga i natt eller om vi er litt for tidlig ute med å utsette toåringen for dette.
Bare for at man kan si "Passasheran må gå å hente bagashn sin når taxibilen kommer!" er det jo ikke sikkert man klarer å sove uten å gå i gulvet.
Jeg tror han har ramla ut av sin egen seng uten å ha slått seg og kanskje uten å ha våknet. Vi våknet heller ikke av det. Så har han makket seg i kjent stil og havnet under senga, og ikke helt skjønt hvor han var. Det er jo stupmørkt.
-E du under senga?
-Ja!
-Men kom fram da?
-Ja!
Litt makking, litt fornøyd men forvirret prating, men ikke noe framdrift. Jeg fikk dratt ham fram så han lå på gulvet, og ba ham reise seg så jeg fikk løftet ham opp i vår seng, hvilket han svarte Ja! til, men ikke fulgte opp. Til slutt måtte vi skru på lyset så han fikk orientert seg litt. Han ville egentlig fortsette å ligge på gulvet, men om han fikk pute skulle han gå med på å komme opp i vår seng.
Så sovnet vi.
Vi har akkurat tatt den ene siden av sprinkelsengen. Sånn at han kan krype over i vår seng når han våkner, og sånn at det skal bli lettere å legge ham over i sin egen seng når han sovner. Jeg er for kort til at jeg klarer å forsere sprinkelsengen, jeg må alltid slippe ham ned de siste centimetrene, og det er ikke alltid han ikke våkner av det.
Og så har vil lagt en dyne på gulvet. En som kom fra pappas hus, jeg lurer på om den er i ull? Det kan den jo ikke være, men den ser ut som en sommerdyne men har liksom minimal svikt og veier tolv kilo eller deromkring. Jeg mener at om den er fire cm når du ser på den, og så prøver å trykke den sammen, blir den tre og en halv cm.
Bra å ha foran ei nydemontert sprinkelseng altså.
Jeg lurer på om han klarer å holde seg i senga i natt eller om vi er litt for tidlig ute med å utsette toåringen for dette.
Bare for at man kan si "Passasheran må gå å hente bagashn sin når taxibilen kommer!" er det jo ikke sikkert man klarer å sove uten å gå i gulvet.
Dag to
Søknadsskriving.
Jeg er allerede dritlei.
Og litt på etterskudd tidsmessig, så det er ikke tid til å være dritlei. Men det er jeg, med alt det medfører av konsentert og ryddig arbeide.
Wihi.
Jeg er allerede dritlei.
Og litt på etterskudd tidsmessig, så det er ikke tid til å være dritlei. Men det er jeg, med alt det medfører av konsentert og ryddig arbeide.
Wihi.
Det årlige magesåret
Skal søke stipend fra folket mitt og trykker på linken til sametingets kunstnerstipend:
Jeg er på KONTORET!
Jeg prøver å plukke opp det livet jeg slapp, enten i februar eller muligens juni.
Jeg har jo jobbet. Masse. Men utstillingsarbeid på utstillingssted er liksom innpakningspapiret, alt det andre slapp jeg i juni før jeg dro til Trondhjem, og grunnarbeidet som er utført etter februar og fram til da er forvirrende.
Jeg leter etter tildelingsbrev. Det er et jeg ikke finner, men verken kulturrådet support eller altinn support kan heller ikke finne det. Ehm...kutt verken. Oooog....heller? Eller? Pussig setning.
Så nå har jeg levert en rapport som er sånn Hei! Finner ikke referansenummer på denne søknaden, men det gjør heller ingen verken andre heller! Og når det gjelder pengene så kan jeg ikke sende bilag for rammemakeren ødela bildene og vil ikke sende regning men heller ikke erstatte bildene! Hei hå! Håper jeg får masse penger neste gang jeg søker!
De andre tildelingsbrevene finner jeg. Jeg lager oversikter, hvem ga penger, til hva, hvor mye er utbetalt og hva gjenstår, nå skal det rapporteres. Setter det pent inn i permen, rett ved siden av samme oversikt som jeg ser jeg må ha laget forrige gang jeg hadde panikk på kontoret.
Det der er en gjenganger dette året. Jeg husker ikke hva jeg vet om min egen økonomi, lager et system så det skal være lett å følge den, glemmer det, begynner på nytt.
Det kommer av at jeg ikke har kontinuitet så klart, men også at jeg med rette ikke stoler på at jeg har arkivert ting etterhvert som de har kommet inn.
Nå skal det skrives søknader. Det er det kjedeligste man gjør, og jeg skal gjøre det i en måned. Eller tre uker da, jeg har allerede mistet endel tid til Dødsbo A/S. Og Nå går det litt tid til Opplukk A/S
også.
Og så kommer jeg til å være dritlei når sønadene er levert, og ha mistet all kontinuitet igjen fordi jeg bare har fokusert på en ting, og så får jeg økonomisk angst, og lager nye oversikter. Som jeg ikke leser.
I det minste er jeg grundig.
Jeg har jo jobbet. Masse. Men utstillingsarbeid på utstillingssted er liksom innpakningspapiret, alt det andre slapp jeg i juni før jeg dro til Trondhjem, og grunnarbeidet som er utført etter februar og fram til da er forvirrende.
Jeg leter etter tildelingsbrev. Det er et jeg ikke finner, men verken kulturrådet support eller altinn support kan heller ikke finne det. Ehm...kutt verken. Oooog....heller? Eller? Pussig setning.
Så nå har jeg levert en rapport som er sånn Hei! Finner ikke referansenummer på denne søknaden, men det gjør heller ingen verken andre heller! Og når det gjelder pengene så kan jeg ikke sende bilag for rammemakeren ødela bildene og vil ikke sende regning men heller ikke erstatte bildene! Hei hå! Håper jeg får masse penger neste gang jeg søker!
De andre tildelingsbrevene finner jeg. Jeg lager oversikter, hvem ga penger, til hva, hvor mye er utbetalt og hva gjenstår, nå skal det rapporteres. Setter det pent inn i permen, rett ved siden av samme oversikt som jeg ser jeg må ha laget forrige gang jeg hadde panikk på kontoret.
Det der er en gjenganger dette året. Jeg husker ikke hva jeg vet om min egen økonomi, lager et system så det skal være lett å følge den, glemmer det, begynner på nytt.
Det kommer av at jeg ikke har kontinuitet så klart, men også at jeg med rette ikke stoler på at jeg har arkivert ting etterhvert som de har kommet inn.
Nå skal det skrives søknader. Det er det kjedeligste man gjør, og jeg skal gjøre det i en måned. Eller tre uker da, jeg har allerede mistet endel tid til Dødsbo A/S. Og Nå går det litt tid til Opplukk A/S
også.
Og så kommer jeg til å være dritlei når sønadene er levert, og ha mistet all kontinuitet igjen fordi jeg bare har fokusert på en ting, og så får jeg økonomisk angst, og lager nye oversikter. Som jeg ikke leser.
I det minste er jeg grundig.
Trost, hel og fin.
I dag...har vi vært i huset til pappa. Vi har tatt bildene. Vi har ryddet og flyttet og omkalfatret og leker vel egentlig det-bor-noen-andre-enn-pappa-i-dette-huset-leken. Det var mye triveligere før, da pappa var den som bodde der. Men nå er det mer late-som-trivelig. Prospekt. Sånn trivelig som det skal være når man selger. Unaturlig lite ting. Verken tv eller bokhyller. Dere skjønner. Og det passer meg godt, så er det liksom ikke pappa sitt hus jeg selger. Jeg kan jo late som dét, en stund til.
Tømte den siste fryseren. Noen reinsider, elgbiff, multer. Ei røyskatt, en trost, hel og fin, og en titting.
Jeg kasta dem. Huff. Men jeg gjorde det. Så står ikke Jendor der med en fryser full av arvestykkedyrelik når den tid kommer.
Jeg kasta trosten, men hadde plutselig merketeipen i lomma. Jeg gjør mitt beste.
I morgen er det også Dødsbo A/S. Jeg lengter etter jobben min.
Tømte den siste fryseren. Noen reinsider, elgbiff, multer. Ei røyskatt, en trost, hel og fin, og en titting.
Jeg kasta dem. Huff. Men jeg gjorde det. Så står ikke Jendor der med en fryser full av arvestykkedyrelik når den tid kommer.
Det skulle handle om sofa men gjør ikke helt det.
Hei bloggen. Hei folk som leser bloggen. Hei megselv.
I dag har vi vært med en sofa i pappa sitt hus. Pappa er død, han ligger på kirkegården. Han har gått over i underjordsdrift, som han selv pleide å si. "Når æ har gådd over i underjordsdrift oppe på Sandnes." Det var implisitt at det var en stund til det skulle skje. Nå har han det. Nå ordner jeg hus. Og snart må jeg skjønne at han er død, men det er ikke den enkleste å få inn i hodet.
Èn eneste gang har jeg sett på telefonen og et millisekund vært på vei til å ringe til pappa. Men bare den ene gangen. Stort sett er det fremst i hodet at han er død. Og likevel synes jeg det er vanskelig å forstå.
Men sofa. På plass, team Fig&Stig bærer og plasserer. En hel sofa. Det krevde en enormt stor bil, men selv om vi bare er to, og den ene er under gjennomsnittet stor, bar vi den inn og ut av hus og biler. Hurra. I morgen er det bord og stoler og med litt flaks, som vi betviler, får vi fotografert, hvis ikke må enkeltpersonforetakene donere enda et dagsverk til Dødsbo A/S. Det begynner å bli noen. Det blir enda fler.
Alle sørger forskjellig. Jeg sørger fortsatt.
Det var da lenge, synes noen. Jeg vet ikke jeg, han døde jo i forrige uke? Som nå begynner å bli 8 måneder siden. Som tiden flyr når man ikke har det gøy.
Altså. Jeg forstår at folk ikke forstår. Jeg gjør jo det, det har jo gått nesten ett år. Noen folk forstår jeg ikke helt at ikke forstår, men jeg må bare forstå at de ikke forstår. Den biten er litt tung da. Men sånn er det.
Jeg begynner også å bli lei av å høre om dette. Faktisk. Så jeg snakker ikke så mye om det. Jeg begynner også å bli lei av å lese om det, men jeg skriver likevel mye om det. Tilogmed når jeg skal skrive om sofa blir det pappa.
Nå skrev jeg meg faktisk bort. Jendor klarte å gå seg vill i senga da han skulle legge seg i går, han hadde tøva så mye rundt, jeg hørte en liten stemme som sa Kor e plasshen min? og jeg prøvde å legge ham på puta si men han skjønte ingenting og til slutt måtte jeg skru på lyset. Åja! sa han og la seg på puta. -Skru av lyset!.
Ja. Så jeg venter vel på at noen skal skru på lyset og jeg skal skjønne at pappa er død, men det er ikke sikkert det skjer, man får heller lære seg å orientere seg i mørtna.
Jeg ble litt sint på denne metaforen, det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive men det ble sånn. Føles litt som et billig poeng. Jeg kunne like fort ha skrevet om den nektarinsteinen jeg prøver å gro i vinduskarmen, og som jeg sjekka i går og som det kom en liten makk ut av. Kunne sikkert lagd et billig poeng om sorg og dør og liv og sørging av det og.
I DAG HAR VI VÆRT UTE I HAGEN OG DET VAR SOL OG HØST OG DET VAR FINT.
Hele familien. Sagd ved og greier. Vi driver med helt vanlige hverdager. Og har det fint på toppen av det hele.
Iallefall. Det føles som jeg kommer til å tøve rundt i mørtna ei stund til. Og det er helt greit det.
Fader Ullan for et innlegg dette ble da. Og det vet jo jeg også, at man ikke skal skrive høyt, men jeg skriver det likevel, for jeg prøver å finne meningen med denne bloggen igjen. Det blir så fort sånn at jeg orker ikke, overskuddet i dette overskuddsprosjektet er borte og det fører ikke til at jeg ikke skriver, men til at jeg sensurerer. Og da blir det fort stopp. Jeg prøver å komme meg forbi det der.
Heihei bloggen.
I dag har vi vært med en sofa i pappa sitt hus. Pappa er død, han ligger på kirkegården. Han har gått over i underjordsdrift, som han selv pleide å si. "Når æ har gådd over i underjordsdrift oppe på Sandnes." Det var implisitt at det var en stund til det skulle skje. Nå har han det. Nå ordner jeg hus. Og snart må jeg skjønne at han er død, men det er ikke den enkleste å få inn i hodet.
Èn eneste gang har jeg sett på telefonen og et millisekund vært på vei til å ringe til pappa. Men bare den ene gangen. Stort sett er det fremst i hodet at han er død. Og likevel synes jeg det er vanskelig å forstå.
Men sofa. På plass, team Fig&Stig bærer og plasserer. En hel sofa. Det krevde en enormt stor bil, men selv om vi bare er to, og den ene er under gjennomsnittet stor, bar vi den inn og ut av hus og biler. Hurra. I morgen er det bord og stoler og med litt flaks, som vi betviler, får vi fotografert, hvis ikke må enkeltpersonforetakene donere enda et dagsverk til Dødsbo A/S. Det begynner å bli noen. Det blir enda fler.
Alle sørger forskjellig. Jeg sørger fortsatt.
Det var da lenge, synes noen. Jeg vet ikke jeg, han døde jo i forrige uke? Som nå begynner å bli 8 måneder siden. Som tiden flyr når man ikke har det gøy.
Altså. Jeg forstår at folk ikke forstår. Jeg gjør jo det, det har jo gått nesten ett år. Noen folk forstår jeg ikke helt at ikke forstår, men jeg må bare forstå at de ikke forstår. Den biten er litt tung da. Men sånn er det.
Jeg begynner også å bli lei av å høre om dette. Faktisk. Så jeg snakker ikke så mye om det. Jeg begynner også å bli lei av å lese om det, men jeg skriver likevel mye om det. Tilogmed når jeg skal skrive om sofa blir det pappa.
Nå skrev jeg meg faktisk bort. Jendor klarte å gå seg vill i senga da han skulle legge seg i går, han hadde tøva så mye rundt, jeg hørte en liten stemme som sa Kor e plasshen min? og jeg prøvde å legge ham på puta si men han skjønte ingenting og til slutt måtte jeg skru på lyset. Åja! sa han og la seg på puta. -Skru av lyset!.
Ja. Så jeg venter vel på at noen skal skru på lyset og jeg skal skjønne at pappa er død, men det er ikke sikkert det skjer, man får heller lære seg å orientere seg i mørtna.
Jeg ble litt sint på denne metaforen, det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive men det ble sånn. Føles litt som et billig poeng. Jeg kunne like fort ha skrevet om den nektarinsteinen jeg prøver å gro i vinduskarmen, og som jeg sjekka i går og som det kom en liten makk ut av. Kunne sikkert lagd et billig poeng om sorg og dør og liv og sørging av det og.
I DAG HAR VI VÆRT UTE I HAGEN OG DET VAR SOL OG HØST OG DET VAR FINT.
Hele familien. Sagd ved og greier. Vi driver med helt vanlige hverdager. Og har det fint på toppen av det hele.
Iallefall. Det føles som jeg kommer til å tøve rundt i mørtna ei stund til. Og det er helt greit det.
Fader Ullan for et innlegg dette ble da. Og det vet jo jeg også, at man ikke skal skrive høyt, men jeg skriver det likevel, for jeg prøver å finne meningen med denne bloggen igjen. Det blir så fort sånn at jeg orker ikke, overskuddet i dette overskuddsprosjektet er borte og det fører ikke til at jeg ikke skriver, men til at jeg sensurerer. Og da blir det fort stopp. Jeg prøver å komme meg forbi det der.
Heihei bloggen.
Zzzz
Tok meg en liten totimershvil mens fremtidens håp satt og så Hjulene på bussen på Datamasina.
Da jeg våknet var jeg dekorert med
ei halvfull tåteflaske
en grønn kloss
en gul kloss
et hekletøy m heklenål
to tepper
en gravemaskin med lasteskuff
en buss
en smokk.
Da jeg våknet var jeg dekorert med
ei halvfull tåteflaske
en grønn kloss
en gul kloss
et hekletøy m heklenål
to tepper
en gravemaskin med lasteskuff
en buss
en smokk.
Forresten
Er det noen av mine blogglesere som bruker tegnebrett istedetfor mus?
Mitt tegnebrett funker fortsatt i prinsippet, men det finnes ikke lengre drivere til det.
Anbefalinger?
Mitt tegnebrett funker fortsatt i prinsippet, men det finnes ikke lengre drivere til det.
Anbefalinger?
Oppdateringer over en lav sko.
I dag har vi vært i Finland.
Dit dro man føritiden fordi de voksne trengte kjøttunger (3 kg kjøtt pr person over ti år i bilen, tror jeg?) og så fikk man betalt i rosa marshmallows, bilen full av unger, nå er det for å kjøpe kaffe, ribbe og øl. Kjøttkvota har blitt så stor at man ikke trenger å låne andres barn lengre.
Kaffe er ikke så voldsomt mye dyrere her, men utvalget er større der. Jeg har faktisk bestilt sånn kaffeabonnement til the Stig fordi vi aldri fant espresso vi likte. Det er litt artig. Men SÅ mye bedre er ikke den kaffen vi får en gang i uka i postkassen at jeg tror vi kommer til å fortsette med det. De har tross alt Lavazza i Finland.
Og så stakk vi innom østsamisk museum, Ávv. Eller så skal taket på a være endre veien. Eller spesialtegnet. Men fint har det blitt.
Jendor ser på datamasina. Barnet mitt snakker fantastisk bra til å være så liten, men han sier "jeg". Det gjorde oldefaren hans også, men Jendor har norsk som førstespråk, så jeg er litt usikker på hvor det kommer fra. Han pallatalliserer som en vardøværing, så det blir litt pussig. Jæj vil se på dejn ellefajnten, jæj.
I kveld skal jeg på heklekafé for nybegynnere. Håper det er hekledelen som er for nybegynnere og ikke det med kafé. Jeg både kan og ikke kan hekle. Jeg kan for eksempel hekle ei lue, men jeg kan ikke forutse hvordan det skal bli seende ut. Eller jo altså, hvis garnet er blått så blir det ei blå lue. Men det stopper også der.
Dit dro man føritiden fordi de voksne trengte kjøttunger (3 kg kjøtt pr person over ti år i bilen, tror jeg?) og så fikk man betalt i rosa marshmallows, bilen full av unger, nå er det for å kjøpe kaffe, ribbe og øl. Kjøttkvota har blitt så stor at man ikke trenger å låne andres barn lengre.
Kaffe er ikke så voldsomt mye dyrere her, men utvalget er større der. Jeg har faktisk bestilt sånn kaffeabonnement til the Stig fordi vi aldri fant espresso vi likte. Det er litt artig. Men SÅ mye bedre er ikke den kaffen vi får en gang i uka i postkassen at jeg tror vi kommer til å fortsette med det. De har tross alt Lavazza i Finland.
Og så stakk vi innom østsamisk museum, Ávv. Eller så skal taket på a være endre veien. Eller spesialtegnet. Men fint har det blitt.
Jendor ser på datamasina. Barnet mitt snakker fantastisk bra til å være så liten, men han sier "jeg". Det gjorde oldefaren hans også, men Jendor har norsk som førstespråk, så jeg er litt usikker på hvor det kommer fra. Han pallatalliserer som en vardøværing, så det blir litt pussig. Jæj vil se på dejn ellefajnten, jæj.
I kveld skal jeg på heklekafé for nybegynnere. Håper det er hekledelen som er for nybegynnere og ikke det med kafé. Jeg både kan og ikke kan hekle. Jeg kan for eksempel hekle ei lue, men jeg kan ikke forutse hvordan det skal bli seende ut. Eller jo altså, hvis garnet er blått så blir det ei blå lue. Men det stopper også der.
Og så skriver vi trettende.
Jeg og mamma har vært i pappas hus.
Mamma har overtatt kommunikasjonen med de som vasker, det er ikke bra nok, og mamma er veldig flink til å si ifra når noe hun ikke betaler for er bra nok. (Nå er det jo jeg som betaler, men altså.)
Veldig.
Og så har vi romstert med litt utemøbler, noen lykter, hengt opp noen bilder.
Unt so weiter.
Jeg er ikke frisk i dag heller. Men jeg har hengt opp taklampa her i det huset som vi bor i selv. Vi har jo bare sittet i mørtna i et halvt år. Bort sett fra at det er midnattsol sånn at det har ikke vært mørkt. Men nå skjømmes det godt. Og vi har det dunkelt. Det er på tide å jobbe med belysningen.
The Stig og the Twig driver og kommuniserer litt om hvorvidt de skal besøke ållemor, men så fant de en bøtte med skruer og noen skal kjøres på flyplassen om et par timer så jeg tror de har nok å gjøre.
Jeg har rett og slett litt lyst til å gå og legge meg.
Mamma har overtatt kommunikasjonen med de som vasker, det er ikke bra nok, og mamma er veldig flink til å si ifra når noe hun ikke betaler for er bra nok. (Nå er det jo jeg som betaler, men altså.)
Veldig.
Og så har vi romstert med litt utemøbler, noen lykter, hengt opp noen bilder.
Unt so weiter.
Jeg er ikke frisk i dag heller. Men jeg har hengt opp taklampa her i det huset som vi bor i selv. Vi har jo bare sittet i mørtna i et halvt år. Bort sett fra at det er midnattsol sånn at det har ikke vært mørkt. Men nå skjømmes det godt. Og vi har det dunkelt. Det er på tide å jobbe med belysningen.
The Stig og the Twig driver og kommuniserer litt om hvorvidt de skal besøke ållemor, men så fant de en bøtte med skruer og noen skal kjøres på flyplassen om et par timer så jeg tror de har nok å gjøre.
Jeg har rett og slett litt lyst til å gå og legge meg.
Vi skriver 12te september.
Jeg er hjemme med syk megselv. Se innlegg om frosten.
Det var kanskje ikke så dumt. Eller det var jo såklart dumt, og jeg må jobbe litt likevel, men ikke mye, og jeg har sovet litt midt på dagen. Jendor blir hentet av mormor i barnehagen.
Det var kanskje ikke så dumt å slappe av. Mente jeg.
Men morgen må jeg i pappas hus igjen, så da må jeg slutte å slenge rundt og være syk.
For ellers må jeg slenge rundt og være syk i pappas sitt hus og det ooorker jeg ikke.
Jeg har mailet og ringt og ringt megleren som skal selge huset, det er ikke akkurat sånn at jeg får svar.
Og jeg hadde ikke stemt blått, så jeg var ikke så fornøyd med den, men hadde ikke ventet noe annet.
Naboene, som er høirefolk, laiker poster som henger ut rabiate venstrerabulister i sosiale medier, hvilket forskrekker meg. (Fordi ved å regarere på den måten på noe som er så utypisk later man som om det er helt vanlig. Det er det ikke.)
Jeg tenker på ovn. Vi skal kjøre en tur til Finland og se hva de har der. Når bare frisk/tid/ikke regn/ikke pappa sitt hus/bakvakt barnehagehenting.
Mmmm. Jeg vil ikke kalle dette tvangsblogging, men jeg jobber litt med å blogge sånn som jeg gjorde før, uten at alt skal handle om hvordan jeg har det.
Det var kanskje ikke så dumt. Eller det var jo såklart dumt, og jeg må jobbe litt likevel, men ikke mye, og jeg har sovet litt midt på dagen. Jendor blir hentet av mormor i barnehagen.
Det var kanskje ikke så dumt å slappe av. Mente jeg.
Men morgen må jeg i pappas hus igjen, så da må jeg slutte å slenge rundt og være syk.
For ellers må jeg slenge rundt og være syk i pappas sitt hus og det ooorker jeg ikke.
Jeg har mailet og ringt og ringt megleren som skal selge huset, det er ikke akkurat sånn at jeg får svar.
Og jeg hadde ikke stemt blått, så jeg var ikke så fornøyd med den, men hadde ikke ventet noe annet.
Naboene, som er høirefolk, laiker poster som henger ut rabiate venstrerabulister i sosiale medier, hvilket forskrekker meg. (Fordi ved å regarere på den måten på noe som er så utypisk later man som om det er helt vanlig. Det er det ikke.)
Jeg tenker på ovn. Vi skal kjøre en tur til Finland og se hva de har der. Når bare frisk/tid/ikke regn/ikke pappa sitt hus/bakvakt barnehagehenting.
Mmmm. Jeg vil ikke kalle dette tvangsblogging, men jeg jobber litt med å blogge sånn som jeg gjorde før, uten at alt skal handle om hvordan jeg har det.
Kano&kamin
Jeg har fått frosten i meg.
Brrrr.
Vi har vært i pappas hus og fått bort kano og båt. Derav frosten, det regner. Skrudd på plass ting inne, ryddet, sett over vaskingen som ikke var bra, flyttet på plass alt som var flyttet ut fra vegger osv.
Det begynner å nærme seg fotografering. Som vi må gjøre selv, fordi eiendomsmeglerens fotograf er bortreist, men vi har jo utdannelse i husholdningen, så det går greit. Skulle gjerne sluppet, men det går greit.
Rydde litt, få i hus en liten sofa og et spisebord med stoler, noen potteplanter, et par sengtepper, vaske det rengjøringsbyrået ikke har vasket av gulv og vinduer, så er vi der. Sette ut utemøbler og en lykt eller to på verandaen. Henge opp et par bilder. Et par gardiner må byttes. En fryser må gis bort.
Evt bytte ut vår gamle kokeplateovn med pappas mye nyere kreamikktopp, om vi orker.
Og her i huset planlegger vi å få inn en vedovn. Jeg blir glad av den planen. For da begynner vi å bo her.
Vi har en kokskamin, man kan fint brenne ved i den også, men det blir ikke så varmt og det tar veldig lang tid før det ikke blir så varmt. Man kan stort sett alltid legge hånden på den.
Det hadde vært fint med noe som hadde en funksjon.
Og da må vi bytte ut mursteinene på brannveggen (ettersom kaminen er støpt inn i et hjørne og må rives ut) og da kan jeg få noe GRØNT. Det blir bra.
Brrrr.
Vi har vært i pappas hus og fått bort kano og båt. Derav frosten, det regner. Skrudd på plass ting inne, ryddet, sett over vaskingen som ikke var bra, flyttet på plass alt som var flyttet ut fra vegger osv.
Det begynner å nærme seg fotografering. Som vi må gjøre selv, fordi eiendomsmeglerens fotograf er bortreist, men vi har jo utdannelse i husholdningen, så det går greit. Skulle gjerne sluppet, men det går greit.
Rydde litt, få i hus en liten sofa og et spisebord med stoler, noen potteplanter, et par sengtepper, vaske det rengjøringsbyrået ikke har vasket av gulv og vinduer, så er vi der. Sette ut utemøbler og en lykt eller to på verandaen. Henge opp et par bilder. Et par gardiner må byttes. En fryser må gis bort.
Evt bytte ut vår gamle kokeplateovn med pappas mye nyere kreamikktopp, om vi orker.
Og her i huset planlegger vi å få inn en vedovn. Jeg blir glad av den planen. For da begynner vi å bo her.
Vi har en kokskamin, man kan fint brenne ved i den også, men det blir ikke så varmt og det tar veldig lang tid før det ikke blir så varmt. Man kan stort sett alltid legge hånden på den.
Det hadde vært fint med noe som hadde en funksjon.
Og da må vi bytte ut mursteinene på brannveggen (ettersom kaminen er støpt inn i et hjørne og må rives ut) og da kan jeg få noe GRØNT. Det blir bra.
Jeg må rette opp i en urettferdighet:
Jeg har etter kalaset med den siste rammemakeren skrevet hvem det er og vist bilder. Nå skal vi nå se hvordan det ender, men det virker som Brodins tar saken alvorlig. Bank i bord, vegger og staur, for det er lett å SI at man tar noe alvorlig. Jeg vil se at de følger det opp økonomisk.
Men jeg offentliggjorde aldri navnet på den første rammemakeren, som er Bakklandet Rammeverksted eller Bakklandet Ramme og Kunst. Aner ikke helt hvordan de forholder seg til saken. Eller, sjefen er taus.
Har man ropt B! så må A også nevnes. For den ene er ikke verre enn den andre, jeg var bare mer lei.
Fader Ullan jeg skulle gjerne brukt tiden min på noe annet en både A og B nå.
På A (katastrofen generert av Bakklandet Ramme og Kunst) har jeg en papirkonservator som går gjennom skadeomfanget for meg. Må følge opp fyren. Så må jeg sende et skriftlig krav til Trondheim som de allerede har avvist muntlig. Så må jeg krangle.
På rammeræl B må jeg avslutte utstillingen, returnere kunsten, og holde på raseriet og ikke gi opp.
Det er jo fint når en jobb genererer mer jobb. Men ikke på denne måten.
Men jeg offentliggjorde aldri navnet på den første rammemakeren, som er Bakklandet Rammeverksted eller Bakklandet Ramme og Kunst. Aner ikke helt hvordan de forholder seg til saken. Eller, sjefen er taus.
Har man ropt B! så må A også nevnes. For den ene er ikke verre enn den andre, jeg var bare mer lei.
Fader Ullan jeg skulle gjerne brukt tiden min på noe annet en både A og B nå.
På A (katastrofen generert av Bakklandet Ramme og Kunst) har jeg en papirkonservator som går gjennom skadeomfanget for meg. Må følge opp fyren. Så må jeg sende et skriftlig krav til Trondheim som de allerede har avvist muntlig. Så må jeg krangle.
På rammeræl B må jeg avslutte utstillingen, returnere kunsten, og holde på raseriet og ikke gi opp.
Det er jo fint når en jobb genererer mer jobb. Men ikke på denne måten.
Enda et lystelig innlegg. Snart skal jeg skrive noe artig om Jendor igjen, i dag blir det dette:
Jeg skrev for en stund siden at når jeg tenker at det går opp og ned, så går det ned akkurat da.
Det går opp og ned.
Jeg leste litt bakover og ser at jeg har skrevet at midt i september, da skal jeg ha ferie en ukes tid. Innser at det må være denne uken jeg har ment, og jeg har forsåvidt prøvd, men jeg har vært en dag i pappas hus, to halve dager på jobb, og hele fredagen skal jeg være i pappas hus.
Det med pappas hus begynner å ta skikkelig på. Det er et ansvar som tynger mer enn alt annet nå.
Jobben er litt idioti, altså, jeg kunne latt være, og litt brannslukking, som er ting jeg burde ta tak i litt kvikt og dermed gjør jeg det. Men også litt idioti.
Når man nå snakker om å velge eller ikke velge dårlig samvittighet, mener jeg. Akkurat når det gjelder jobben kunne jeg vært litt mer taktisk.
Jah. Jeg blir fortsatt rasende inni meg når det kjører burgunderrøde firhjulstrekkere forbi, og det sitter noen andre i pappa i dem. Fan ta dem!
Jeg har fortsatt en åpnet flaske solo med blåkork i kjøleskapet etter ham.
Og jeg kan ikke gå på Fretex på minst to år, for alt som står i hyllene der er fra hans hus. (Det må det jo være. Men jeg har ikke vært der og sett det.)
Jeg har begynt å gråte masse igjen, tror det er fordi jeg har hatt det så travelt så lenge, både med huset, det å stå i det og rydde det en hel måned, men også å stå for organiseringen av det hele med den sorg&stresshjernen jeg har vært utstyrt med, og jobb, og rammekatastrofer, og utstillinger.
Og nå er det litt mer tid til å tenke igjen. Og da tenker jeg på sånne ting som får meg til å gråte.
Men jeg tror fortsatt på det jeg sa om at det har snudd. At etter pappa sin syttiårsdag så har det snudd. Det betyr jo ikke at det ikke er lov å være lei seg i eninga.
Jeg hadde tenkt å avslutte med å skrive at jeg får passe på å ta ferien min i morgen, men jeg kjenner at det er mye i meg som protesterer. Jobben da?
Nei, jobben, jeg har nesten ikke vært der siden starten på juli, vent, februar skal det vel være, den burde jo klare seg en torsdag til.
(Neineineinei, må jo JOBBE!)
Øh. Får se hva jeg får til. Å ikke gjøre mener jeg.
Det går opp og ned.
Jeg leste litt bakover og ser at jeg har skrevet at midt i september, da skal jeg ha ferie en ukes tid. Innser at det må være denne uken jeg har ment, og jeg har forsåvidt prøvd, men jeg har vært en dag i pappas hus, to halve dager på jobb, og hele fredagen skal jeg være i pappas hus.
Det med pappas hus begynner å ta skikkelig på. Det er et ansvar som tynger mer enn alt annet nå.
Jobben er litt idioti, altså, jeg kunne latt være, og litt brannslukking, som er ting jeg burde ta tak i litt kvikt og dermed gjør jeg det. Men også litt idioti.
Når man nå snakker om å velge eller ikke velge dårlig samvittighet, mener jeg. Akkurat når det gjelder jobben kunne jeg vært litt mer taktisk.
Jah. Jeg blir fortsatt rasende inni meg når det kjører burgunderrøde firhjulstrekkere forbi, og det sitter noen andre i pappa i dem. Fan ta dem!
Jeg har fortsatt en åpnet flaske solo med blåkork i kjøleskapet etter ham.
Og jeg kan ikke gå på Fretex på minst to år, for alt som står i hyllene der er fra hans hus. (Det må det jo være. Men jeg har ikke vært der og sett det.)
Jeg har begynt å gråte masse igjen, tror det er fordi jeg har hatt det så travelt så lenge, både med huset, det å stå i det og rydde det en hel måned, men også å stå for organiseringen av det hele med den sorg&stresshjernen jeg har vært utstyrt med, og jobb, og rammekatastrofer, og utstillinger.
Og nå er det litt mer tid til å tenke igjen. Og da tenker jeg på sånne ting som får meg til å gråte.
Men jeg tror fortsatt på det jeg sa om at det har snudd. At etter pappa sin syttiårsdag så har det snudd. Det betyr jo ikke at det ikke er lov å være lei seg i eninga.
Jeg hadde tenkt å avslutte med å skrive at jeg får passe på å ta ferien min i morgen, men jeg kjenner at det er mye i meg som protesterer. Jobben da?
Nei, jobben, jeg har nesten ikke vært der siden starten på juli, vent, februar skal det vel være, den burde jo klare seg en torsdag til.
(Neineineinei, må jo JOBBE!)
Øh. Får se hva jeg får til. Å ikke gjøre mener jeg.
Sånn som det blir
Jeg blir rett og slett litt forvirret av å blogge så lite. Det var liksom greia med denne bloggen: øs det ut! Si det som du vil si det!
Nå vil jeg stort sett ikke si det.
Det handler så klart om energinivået. Det er en sånn ting jeg har lyst å forklare: frk. Figenschous guide til Sorg&Død, men det krever endel av meg og er mer privat enn jeg vanligvis er.
Folk sørger forskjellig. Jeg ser ut til å sørge ved å miste all energi. Jeg visste ikke at det kunne være sånn.
Jeg går også å tenker på Jendor i det hele. Nå som jeg er mindre akutt trist, er han ikke så opptatt av om jeg er lei meg. Han "tøster" meg ikke mer. Det er bra, men jeg har faktisk ikke dårlig samvittighet for den delen. Sånn er livet, Jendor. Takk for at du tar vare på meg. Og så tar jeg vare på deg.
Nå er problemet energinivået kombinert med toåring.
Her kommer youtube inn.
Og her dør jeg av dårlig samvittighet.
Ikke mer enn én time, tenker jeg når Jendor ber om å få se på datamaskinen, men det bli alltid to. Det har blitt to og en halv. For jeg orker ikke. Det skal litt til å aktivisere en toåring som vil se på Lastebilan. Og så må man ta den diskusjonen. Og jeg har ikke ork. Og jeg dør av dårlig samvittighet, for ta deg sammen da menneske, og gi barnet ditt en sunn oppvekst! Men jeg klarer ikke ta meg sammen. Det er det som er greia.
Det som er av energi forsvinner inn i pappas hus og tømmingen og klargjøringen av det. Og rammekatastrofer over det ganske land. Og Jendor. Han får det jeg har, men det er så lite.
Og jeg dør og dør og dør av dårlig samvittighet.
Nå vil jeg stort sett ikke si det.
Det handler så klart om energinivået. Det er en sånn ting jeg har lyst å forklare: frk. Figenschous guide til Sorg&Død, men det krever endel av meg og er mer privat enn jeg vanligvis er.
Folk sørger forskjellig. Jeg ser ut til å sørge ved å miste all energi. Jeg visste ikke at det kunne være sånn.
Jeg går også å tenker på Jendor i det hele. Nå som jeg er mindre akutt trist, er han ikke så opptatt av om jeg er lei meg. Han "tøster" meg ikke mer. Det er bra, men jeg har faktisk ikke dårlig samvittighet for den delen. Sånn er livet, Jendor. Takk for at du tar vare på meg. Og så tar jeg vare på deg.
Nå er problemet energinivået kombinert med toåring.
Her kommer youtube inn.
Og her dør jeg av dårlig samvittighet.
Ikke mer enn én time, tenker jeg når Jendor ber om å få se på datamaskinen, men det bli alltid to. Det har blitt to og en halv. For jeg orker ikke. Det skal litt til å aktivisere en toåring som vil se på Lastebilan. Og så må man ta den diskusjonen. Og jeg har ikke ork. Og jeg dør av dårlig samvittighet, for ta deg sammen da menneske, og gi barnet ditt en sunn oppvekst! Men jeg klarer ikke ta meg sammen. Det er det som er greia.
Det som er av energi forsvinner inn i pappas hus og tømmingen og klargjøringen av det. Og rammekatastrofer over det ganske land. Og Jendor. Han får det jeg har, men det er så lite.
Og jeg dør og dør og dør av dårlig samvittighet.
I morgen er det åpning
og det er litt rart.
Jeg har etterhvert begynt å tro at vi er her for å springe mellom visningsstedene, snakke med stressa teknikere, prøve å orge oss skyss hit og tilbake, spise frokost, lunsj og middag med hyggeligere og hyggeligere folk, og vurdere om kunsten skal henge sånn eller sånn. Nå slår det meg at det kommer en milliard mennesker for å se på den også.
Oæ.
Jeg har etterhvert begynt å tro at vi er her for å springe mellom visningsstedene, snakke med stressa teknikere, prøve å orge oss skyss hit og tilbake, spise frokost, lunsj og middag med hyggeligere og hyggeligere folk, og vurdere om kunsten skal henge sånn eller sånn. Nå slår det meg at det kommer en milliard mennesker for å se på den også.
Oæ.
Så hva sier Brodins Rammeverksted?
I dag har jeg sendt den sinteste mailen jeg noensinne har skrevet.
Uten å være spydig eller uhøflig. (Jeg sletta "jeg foreslår at man bruker hansker".)
Så da fikk jeg svar da.
Og den positive delen er vel at de er enig i at det var noe helt annet som var bestilt enn det jeg fikk.
Men det pussige er at de liksom bare
ja vi hadde masse problemer, fikk det overhodet ikke til, det blir 70.000 takk.
Jeg snakka med en av de andre kunstnerne på denne utstillingen, han er japaner men jobber i Norge, og han sa at visste liksom ikke hvordan han skulle ta norske handtverkere. Med japanske og tyske så kunne man ta dem på yrkesstolthet og orden og rettferdighet, men i Norge treffer du bare i lufta om du prøver å ta dem på yrkesstoltheten.
Nå har jeg en utstilling å ro i land. Rekker ikke ta noe mer med Brodins før den er i havn.
Uten å være spydig eller uhøflig. (Jeg sletta "jeg foreslår at man bruker hansker".)
Så da fikk jeg svar da.
Og den positive delen er vel at de er enig i at det var noe helt annet som var bestilt enn det jeg fikk.
Men det pussige er at de liksom bare
ja vi hadde masse problemer, fikk det overhodet ikke til, det blir 70.000 takk.
Jeg snakka med en av de andre kunstnerne på denne utstillingen, han er japaner men jobber i Norge, og han sa at visste liksom ikke hvordan han skulle ta norske handtverkere. Med japanske og tyske så kunne man ta dem på yrkesstolthet og orden og rettferdighet, men i Norge treffer du bare i lufta om du prøver å ta dem på yrkesstoltheten.
Nå har jeg en utstilling å ro i land. Rekker ikke ta noe mer med Brodins før den er i havn.
Rammekarma
Det er veldig rart at man to ganger på rad kan ha sånn uflaks med en rammemaker. Denne gangen var jeg påpasselig og så at han skrev ned, og tegnet inn i ordren, det med avstandsplaten.
Som er en sånn ting inne i ramma som gjør en vesensforskjell på om innrammingen blir sånn eller sånn, og jeg ville absolutt ha den sånn.
Og så blir det uten avstandsplate.
Akkurat som sist.
I det minste hadde de ikke limt arket fast i bakplaten, da.
Men de hadde heller ikke akkurat festet det pent. Og det var svarte flekker i hjørnene på det ene bildet.
Brodins går for å være den beste rammemakeren i landet, men bruk hansker for svarte?
Jeg er ikke særlig imponert. Særlig er jeg lite imponert over ikke å bli ringt tilbake eller få svar på mail når jeg står der med seksten feilinnrammede bilder, der et er så krøllete at det må tas ut, et er løsnet fra bakplaten og henger skjevt i rammen og må tas ut, og tre er i en sånn tilstand at jeg normalt ikke ville vist dem.
Men det må jeg for jeg har ikke andre. Takk til Brodins rammeverksted for en slurvete jobb da.
Man skal ikke tenke sånn: Åja, det er på DISSE tre punktene de har limt fast bildet ja.
Man skal heller ikke se svarte fibre og lim på forsiden.
Men det gjør man, og her står jeg, og jeg har en utstilling som skal opp og jeg orker ikke bruke arbeidsenergien min på å gå rundt og være sur, men jeg synes nå dette var litt unødvendig da.
Som er en sånn ting inne i ramma som gjør en vesensforskjell på om innrammingen blir sånn eller sånn, og jeg ville absolutt ha den sånn.
Og så blir det uten avstandsplate.
Akkurat som sist.
I det minste hadde de ikke limt arket fast i bakplaten, da.
Men de hadde heller ikke akkurat festet det pent. Og det var svarte flekker i hjørnene på det ene bildet.
Brodins går for å være den beste rammemakeren i landet, men bruk hansker for svarte?
Jeg er ikke særlig imponert. Særlig er jeg lite imponert over ikke å bli ringt tilbake eller få svar på mail når jeg står der med seksten feilinnrammede bilder, der et er så krøllete at det må tas ut, et er løsnet fra bakplaten og henger skjevt i rammen og må tas ut, og tre er i en sånn tilstand at jeg normalt ikke ville vist dem.
Men det må jeg for jeg har ikke andre. Takk til Brodins rammeverksted for en slurvete jobb da.
Man skal ikke tenke sånn: Åja, det er på DISSE tre punktene de har limt fast bildet ja.
BrodinsMan skal heller ikke se svarte fibre og lim på forsiden.
BrodinsMen det gjør man, og her står jeg, og jeg har en utstilling som skal opp og jeg orker ikke bruke arbeidsenergien min på å gå rundt og være sur, men jeg synes nå dette var litt unødvendig da.
Abonner på:
Innlegg (Atom)