Alt vel.
Og dere da?
Under sneen
Jeg har jo snakket jo om litt det før, hvordan det å være skillsmissebarn omgjør julaften til en ganske hektisk arbeidsdag.
Men det var veldig hyggelig å være på kirkegården. Man skulle kanskje tro at det var enda mer arbeid, på kirkegården er det jo ENDA flere familiemedlemmer som skal ha oppmerksomhet, men det blir jo likevel anderledes.
Og så er det så himla stemningsfullt, stille, kaldt, levende lys som blafrer nært og fjernt og snedekte gravsteiner. Og familier med lys og granbar og spader som vasser rundt i sneen og banner og leter etter onkel John og tante Mina og foreldrene dine, lå ikke de ved et tre? Det treet der?, Nei, Gustavsen, nei det er ikke noen av våre.
Årh, Men her da?
Og når man sitter i bilen igjen er det noen som roper faen tante Mina! Og så glemte vi henne i år og, hun ligger så tullete til.
Solveig sa da vi gikk, at her ligger det egentlig en hel by, og det er litt fint å tenke på. Her ligger bestefar og mormor, med brødrene sine og naboene sine, kjøpmannen, postmannen, de de var på hils med, lærerinnen, klassekamerater, og før eller siden kommer vi og.
Men det var veldig hyggelig å være på kirkegården. Man skulle kanskje tro at det var enda mer arbeid, på kirkegården er det jo ENDA flere familiemedlemmer som skal ha oppmerksomhet, men det blir jo likevel anderledes.
Og så er det så himla stemningsfullt, stille, kaldt, levende lys som blafrer nært og fjernt og snedekte gravsteiner. Og familier med lys og granbar og spader som vasser rundt i sneen og banner og leter etter onkel John og tante Mina og foreldrene dine, lå ikke de ved et tre? Det treet der?, Nei, Gustavsen, nei det er ikke noen av våre.
Årh, Men her da?
Og når man sitter i bilen igjen er det noen som roper faen tante Mina! Og så glemte vi henne i år og, hun ligger så tullete til.
Solveig sa da vi gikk, at her ligger det egentlig en hel by, og det er litt fint å tenke på. Her ligger bestefar og mormor, med brødrene sine og naboene sine, kjøpmannen, postmannen, de de var på hils med, lærerinnen, klassekamerater, og før eller siden kommer vi og.
skal vi se
Jeg og han hvis navn ei må nevnes, feira jul i går. Jeg mener, vi holdt jule..aft. Hva heter aften i ubestemt form? Og nå hører vi på julesanger på radioen. Og det begynner å gå opp for meg at det er jul, jeg har gått rundt og irritert meg i hele desember over at de selger julemarsipan i butikkene allerede nå i september.
Det er nok litt fordi det alltid er tidlig juleavspark, litt fordi det ikke er noe forskjell i årstidene her, og litt fordi jeg jo er työtön og det ikke er noe forskjell mellom hverdag og ferie, siden hver dag er en fest.
Men i morgen skal vi hjem. Til sne og kulde men etter statistikken isholke og kakelinna.
Det er nok litt fordi det alltid er tidlig juleavspark, litt fordi det ikke er noe forskjell i årstidene her, og litt fordi jeg jo er työtön og det ikke er noe forskjell mellom hverdag og ferie, siden hver dag er en fest.
Men i morgen skal vi hjem. Til sne og kulde men etter statistikken isholke og kakelinna.
den gang da, hver gang nå
Jeg vet jo ikke så mye om unger, men det ligger som sagt en skole bort i gata her, og jeg vet at de hyler veldig mye. Hele tiden når de er ute faktisk. Hvorfor gjør de egentlig det? Jeg vet jo at de ikke har så stort ordforråd, men de må da få vondt i halsen?
Jeg kan ikke huske at vi hylte så mye, men hvem vet.
I dag tenkte jeg litt på noe farmor fortalte, familien hennes bodde ute i Strømmen, noen kilometer fra Kirkenes. Hun pleide å fortelle meg om da hun var ung, da visste hun at når det flødde så var det sei å få på det stedet, og når det fjære så var det...torsk..å få på et annet sted. Sånne ting vet jeg ingenting om, og noen øyeblikk var jeg egentlig ganske beskjemmet, men jeg vet at om formiddagen er det trådløst nett ved vinduet, og senere på ettermiddagen må jeg sitte i lenestolen for å få nett. Og strengt tatt gjør den kunnskapen meg bedre egnet til å leve i samfunnet enn å vite hvor hysa står når ved Strømmen bro. Og da jeg var liten visste jeg hvor man skulle gå for å få best barnetimegodter. Det var Varsikiosken, og det var egentlig ganske langt å gå, jeg vet ikke, et par kilometer kanskje, med mindre man turte ta snarveien over nerfeltan, og det torte vi ikke for vi var så redd for grimsteinguttene, så det hendte vi bare gikk på Norol istedet som var mye nærmere. Eller. 200 meter nærmere iallefall.
Nåtildags (her slår åttiåringsmoduset mitt inn) får ungene ikke gå noen steder. Jeg har en venninne som lar dattera si gå til skolen selv, det er absolutt i gangavstand, men nå om vinteren, nå som det er mørkt ute, kjører hun henne. Jeg hadde muligens gjort det samme selv, med min velutviklede fantasi. Men da vi var små brukte vi jo ikke sykkelhjelm og gikk både hit og dit selv om det ikke var gatebelysning. Mora til Mo...annen snakket om da han var liten, at han pleide å gå på ski for å besøke oldeforeldrene i Bjørnevatn, det er et stykke, over ei mil frem og tilbake, nærmere to kanskje, og hvis de ikke var hjemme pleide han å skrive navnet sitt i sneen, med skistaven, ved siden av døra, så gikk han hjem. Åshild så på ham og sa, det hadde du aldri fått lov til i dag. Da måtte vi le litt, for nå er han jo nesten førti, men vi skjønte jo godt hva hun egentlig mener.
Jeg lurer litt på hvorfor det har blitt sånn, før hadde vi jo ikke internett, og avisene kom på ettermiddagen med fly (og gjør det fortsatt) så kanskje alt det farlige ute i den store verden har kommet nærmere, men vi hadde da tv og radio, så vi var jo litt med.
Jeg vet ikke om vi har blitt klokere eller mer lettskremte, men det siste, tror jeg.
Og litt det første. Og så er det vel noe med utvikling, vi sender jo ikke barna våre på arbeid i fabrikken og fjortentimers arbeidsdager heller.
Men det hadde jo vært fint om de hadde kunnet gå på ski dit de ville.
Jeg kan ikke huske at vi hylte så mye, men hvem vet.
I dag tenkte jeg litt på noe farmor fortalte, familien hennes bodde ute i Strømmen, noen kilometer fra Kirkenes. Hun pleide å fortelle meg om da hun var ung, da visste hun at når det flødde så var det sei å få på det stedet, og når det fjære så var det...torsk..å få på et annet sted. Sånne ting vet jeg ingenting om, og noen øyeblikk var jeg egentlig ganske beskjemmet, men jeg vet at om formiddagen er det trådløst nett ved vinduet, og senere på ettermiddagen må jeg sitte i lenestolen for å få nett. Og strengt tatt gjør den kunnskapen meg bedre egnet til å leve i samfunnet enn å vite hvor hysa står når ved Strømmen bro. Og da jeg var liten visste jeg hvor man skulle gå for å få best barnetimegodter. Det var Varsikiosken, og det var egentlig ganske langt å gå, jeg vet ikke, et par kilometer kanskje, med mindre man turte ta snarveien over nerfeltan, og det torte vi ikke for vi var så redd for grimsteinguttene, så det hendte vi bare gikk på Norol istedet som var mye nærmere. Eller. 200 meter nærmere iallefall.
Nåtildags (her slår åttiåringsmoduset mitt inn) får ungene ikke gå noen steder. Jeg har en venninne som lar dattera si gå til skolen selv, det er absolutt i gangavstand, men nå om vinteren, nå som det er mørkt ute, kjører hun henne. Jeg hadde muligens gjort det samme selv, med min velutviklede fantasi. Men da vi var små brukte vi jo ikke sykkelhjelm og gikk både hit og dit selv om det ikke var gatebelysning. Mora til Mo...annen snakket om da han var liten, at han pleide å gå på ski for å besøke oldeforeldrene i Bjørnevatn, det er et stykke, over ei mil frem og tilbake, nærmere to kanskje, og hvis de ikke var hjemme pleide han å skrive navnet sitt i sneen, med skistaven, ved siden av døra, så gikk han hjem. Åshild så på ham og sa, det hadde du aldri fått lov til i dag. Da måtte vi le litt, for nå er han jo nesten førti, men vi skjønte jo godt hva hun egentlig mener.
Jeg lurer litt på hvorfor det har blitt sånn, før hadde vi jo ikke internett, og avisene kom på ettermiddagen med fly (og gjør det fortsatt) så kanskje alt det farlige ute i den store verden har kommet nærmere, men vi hadde da tv og radio, så vi var jo litt med.
Jeg vet ikke om vi har blitt klokere eller mer lettskremte, men det siste, tror jeg.
Og litt det første. Og så er det vel noe med utvikling, vi sender jo ikke barna våre på arbeid i fabrikken og fjortentimers arbeidsdager heller.
Men det hadde jo vært fint om de hadde kunnet gå på ski dit de ville.
cet-6
Nå er jeg skikkelig sur. Hva er meningen i at Mo...nnen skal få reise rundt på tur og holoi, men JEG må ta jet-laget? Jeg fikk ikke engang ha det moro først. Og hvordan skal dette utvikle seg? Han drar på fest, jeg blir bakfull?
men herre JEDORias da
Mannen har vært i det store utland og hengt noen bilder på en vegg, en ukes tid, men nå er han tilbake med reisegavene mine. Jeg har blant annet fått et oransje skall til å ha rundt macen min. Det er kjempe kjepme kjempefint. Fint med skall, så går ikke maskinen så fort i stykker.
Ha ha hah.
Jeg reinstallerte jo operativsystemet her om uken, for å se om problemene ble borte. Og det ble de! I to timer, minst.
Noen holdt seg borte, noen nye kom til.
Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger om min datakarma.
Mannen har jo egentlig jet-lag, ifølge teorien. Men jeg har jo så enorm empatievne så det er JEG som har jet-lag nå. Helt underlig. Det går jo ikke an, med Luther luskende rundt hjørnene og alt det der, å følge amerikatid.
Jeg leste et intervju med han Mr. Krigshelt Sønsteby, han uttalte seg om nettopp jet lag. Ifølge hem var det noe som ikke eksisterte, han hadde nemlig vært i Amerika, og da merket han ingen ting, som han sa, det er ingen som dør av å være våken 18-20 timer.
Nå er det vel ikke helt det jet lag går i, akutt livsfare mener jeg, men jeg synes det er ganske enormt å avfeie erfaringen til mange titalls millioner, fordi man ikke har opplevd det selv. Lurer på om han tror på Australia?
En annen ting jeg ar lest og hørt, for noen år siden fikk jeg en bok av mannen, den het Ants. Handlet om maur. På mange forskjellige vis. Maur i historie og kultur og litteratur osv. I den sto det at hver eneste gang verden opplever en form for krise, så dukker det opp historier i media om maurinvasjoner og store underjordiske maurkolonier. I går hørte jeg i Blåmix at nå er visst Norge invadert av en slags art underjordisk maur, en introdusert art.
Da nikket jeg invidd for meg selv.
Ha ha hah.
Jeg reinstallerte jo operativsystemet her om uken, for å se om problemene ble borte. Og det ble de! I to timer, minst.
Noen holdt seg borte, noen nye kom til.
Jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger om min datakarma.
Mannen har jo egentlig jet-lag, ifølge teorien. Men jeg har jo så enorm empatievne så det er JEG som har jet-lag nå. Helt underlig. Det går jo ikke an, med Luther luskende rundt hjørnene og alt det der, å følge amerikatid.
Jeg leste et intervju med han Mr. Krigshelt Sønsteby, han uttalte seg om nettopp jet lag. Ifølge hem var det noe som ikke eksisterte, han hadde nemlig vært i Amerika, og da merket han ingen ting, som han sa, det er ingen som dør av å være våken 18-20 timer.
Nå er det vel ikke helt det jet lag går i, akutt livsfare mener jeg, men jeg synes det er ganske enormt å avfeie erfaringen til mange titalls millioner, fordi man ikke har opplevd det selv. Lurer på om han tror på Australia?
En annen ting jeg ar lest og hørt, for noen år siden fikk jeg en bok av mannen, den het Ants. Handlet om maur. På mange forskjellige vis. Maur i historie og kultur og litteratur osv. I den sto det at hver eneste gang verden opplever en form for krise, så dukker det opp historier i media om maurinvasjoner og store underjordiske maurkolonier. I går hørte jeg i Blåmix at nå er visst Norge invadert av en slags art underjordisk maur, en introdusert art.
Da nikket jeg invidd for meg selv.
treeeeg
ja da har jeg endelig oppdatert arbeidsblogg med bilder fra utstillingen på Grenselandsmuseet.
Dagens sang på hjernen:
Det e da vi må ha!
En palestinakomite!
Som kan avlive mytan!
Å gje oss klar beskje!
En palestinakomite!
Som kan avlive mytan!
Å gje oss klar beskje!
men dere ligner jo ikke
Ettersom familieforholdene er som de er, hender det at jeg og Kajsa presenterer oss som søsken. (Eller Kajsa gjør det, jeg er jo så dårlig til å lyve.)
Nå er kanskje ikke likheten slående, så det er kun svært forsagte mennesker som ikke rynker på øyenbrynene eller kommer med presiseringsoppfordring når vi sier det.
Noe jeg egentlig synes er litt uhøflig, når vi sier vi er søsken så er vi da det, ærlig talt. (bortsett fra at vi i dette tilfellet ikke er søsken da, men likevel.) Det er da ikke vår skyld at vi ikke ligner.
Nå skal jeg begynne å si at Kajsa er adoptert. Vi fikk henne fra samemisjonen da hun var liten.
Nå er kanskje ikke likheten slående, så det er kun svært forsagte mennesker som ikke rynker på øyenbrynene eller kommer med presiseringsoppfordring når vi sier det.
Noe jeg egentlig synes er litt uhøflig, når vi sier vi er søsken så er vi da det, ærlig talt. (bortsett fra at vi i dette tilfellet ikke er søsken da, men likevel.) Det er da ikke vår skyld at vi ikke ligner.
Nå skal jeg begynne å si at Kajsa er adoptert. Vi fikk henne fra samemisjonen da hun var liten.
Nordnorsk men simpel
Jeg har for tiden besøk, det var nemlig min gebursdagsgave at Kajeksa skulle komme og besøke meg, når hun bare fikk a'en sin på masteren, så nå er hun her.
Når man har besøk kan man ha ferie selv og ikke tenke så mye på Luther.
Vi har vært og handlet dyne, sånn at vi kan sove med åpent vindu.
Mannen ville uansett at vi skulle ha en sommerdyne i hus, så jeg dro ut for å finne sommerdyne i desember. Jeg grudde kanskje litt, for bergensservicen er jo litt spesiell. Eller grudde, jeg så på prosektet med spent forventning. Bare det å spørre etter ekstra lang dyne når man har løyet seg opp til 1,60 i passet har medført mye øyenbrynsvibrasjoner hos butikkpersonalet. Og nå skulle jeg ha sommerdyne utenfor sesong...
Damen på butikken ble litt oppgitt for da måtte hun på lageret å grave. Om jeg ville ha dun eller syntetisk? Jeg sa at jeg ville ha den billigste. Jeg skulle altså gi den bort?
Eh, nei, jeg skulle ha den selv.
Hun tenkte seg litt om, og sa at jeg kunne like gjerne kjøpe en av de helårsdynene som lå fremme i butikken, for de var omtrent like simple som sommerdyner.
Så nå har vi et simpelt produkt i hus.
På vei hjem gikk vi forbi en mann i damesamelue. Ikke sånn tradisjonell med snipper, men sånn turistversjonen, dameversjonen av stjernelua du får kjøpt overalt i nordfinland. Den er mest som et tørkle,bare knytt bak hodet, men fargen og borden er jo gjenkjennelige.
Sånn hadde han mannen på, men dette er jo ikke Finnmark så det var vel ikke så mange som reagerte.
Forresten var det skomakeren min, en steintøff kar som røyker i butikken og alltid har åtte kompiser på besøk.
Men nå i dameklær, altså.
Når man har besøk kan man ha ferie selv og ikke tenke så mye på Luther.
Vi har vært og handlet dyne, sånn at vi kan sove med åpent vindu.
Mannen ville uansett at vi skulle ha en sommerdyne i hus, så jeg dro ut for å finne sommerdyne i desember. Jeg grudde kanskje litt, for bergensservicen er jo litt spesiell. Eller grudde, jeg så på prosektet med spent forventning. Bare det å spørre etter ekstra lang dyne når man har løyet seg opp til 1,60 i passet har medført mye øyenbrynsvibrasjoner hos butikkpersonalet. Og nå skulle jeg ha sommerdyne utenfor sesong...
Damen på butikken ble litt oppgitt for da måtte hun på lageret å grave. Om jeg ville ha dun eller syntetisk? Jeg sa at jeg ville ha den billigste. Jeg skulle altså gi den bort?
Eh, nei, jeg skulle ha den selv.
Hun tenkte seg litt om, og sa at jeg kunne like gjerne kjøpe en av de helårsdynene som lå fremme i butikken, for de var omtrent like simple som sommerdyner.
Så nå har vi et simpelt produkt i hus.
På vei hjem gikk vi forbi en mann i damesamelue. Ikke sånn tradisjonell med snipper, men sånn turistversjonen, dameversjonen av stjernelua du får kjøpt overalt i nordfinland. Den er mest som et tørkle,bare knytt bak hodet, men fargen og borden er jo gjenkjennelige.
Sånn hadde han mannen på, men dette er jo ikke Finnmark så det var vel ikke så mange som reagerte.
Forresten var det skomakeren min, en steintøff kar som røyker i butikken og alltid har åtte kompiser på besøk.
Men nå i dameklær, altså.
jeg skolter i vei
Mitt absolutte yndlingsord hittil er
puä33tœœvv´`ad. Jeg skriver det ikke rett, jeg har ikke taster til det. Det utales sånn ca pætsjtøøovad, og betyr vedvarende reinsdyrløs.
Haha! jeg vil ha en tskjorte med det på!
Men da må jeg vel lære å skrive det først.
På mange ord som har med din reinbeholdning å gjøre, skiller de ikke mellom å ha ingen og å ha få rein. Det blir akkurat det samme.
puä33tœœvv´`ad. Jeg skriver det ikke rett, jeg har ikke taster til det. Det utales sånn ca pætsjtøøovad, og betyr vedvarende reinsdyrløs.
Haha! jeg vil ha en tskjorte med det på!
Men da må jeg vel lære å skrive det først.
På mange ord som har med din reinbeholdning å gjøre, skiller de ikke mellom å ha ingen og å ha få rein. Det blir akkurat det samme.
obb'autt
Obb'autt betyr limosin. Hvem skulle tro at skoltene hadde et eget ord for limosin. De er jo ikke et urbant folkeferd akkurat.
Kanskje det egentlig betyr likbil og så ser de ikke forskjell.
Kanskje det egentlig betyr likbil og så ser de ikke forskjell.
Mer om østsamer
Det er jo alltid spennende med nye språk, det man har ord for er jo gjerne det livet handler om.
På skolt er det et eget ord, aasvas, som betyr mat som er søt og du ikke har spist før.
Snedig.
Litt mer bekymringsfullt er det at de har så enormt mange diarerelaterte ord. Mange mang ord for hvordan diare virker på kroppen. Et eget ord for diarekrakk.
Jeg lurer på om dette er noe av nøkkelen til hvorfor det er så få av dem? Kanskje jeg som nordsame likevel ikke har skylden?
Jeg leste i dag at akkalasamisk døde ut i 2003. Det er rimelig nylig det.
Borte, og ikke noe titt-tei etterpå.
På skolt er det et eget ord, aasvas, som betyr mat som er søt og du ikke har spist før.
Snedig.
Litt mer bekymringsfullt er det at de har så enormt mange diarerelaterte ord. Mange mang ord for hvordan diare virker på kroppen. Et eget ord for diarekrakk.
Jeg lurer på om dette er noe av nøkkelen til hvorfor det er så få av dem? Kanskje jeg som nordsame likevel ikke har skylden?
Jeg leste i dag at akkalasamisk døde ut i 2003. Det er rimelig nylig det.
Borte, og ikke noe titt-tei etterpå.
dentalmental
I går var det en som sa til meg at jeg så så samisk ut med tennene mine.
Og en gang sa mannen at jeg sikkert måtte vise leg så ofte på grunn av tennene mine.
Jeg synes de ser ganske vanlige ut, for å være ærlig, men det er forsåvidt sant at de er litt preget av å ha møtt et betonggulv i stor fart.
Før det, var jeg lett overbitt og gikk med plate som absolutt alle alle gjorde i min barndom og ungdom. Og så dro jeg på tur med sommerklubben til Hammerfest og slo overtennene omtrent ut igjennom underleppa, sånn går det når du hopper i sovepose og noen spenner bein på deg. Og da fikk jeg NY plate, denne gangen en som skulle dytte tennene ut igjen. Men det gadd jeg ikke holde på med så lenge, for det var sånne skarpe stålfjærer som jeg liksom kunne kjenne skrape mot baksiden av fortenne, og nå var jeg blitt litt var på akkurat det der med hvordan fortennene opplevdes.
Kjeveortopeden syntes selvsagt det var idiotisk å slutte med plate og lovte meg evig pine, men det har ikke jeg lagt noe særlig merke til. Bortsett fra at jeg ofte må vise leg, men jeg tror ærlig talt ikke det er på grunn av bittet mitt.
En gang sa bestemora til mannen (hun og familien min kommer fra samme siden) (av bøkfjorden): Figenschouene ja, de hadde alltid så fine tenner.....
Og en gang sa mannen at jeg sikkert måtte vise leg så ofte på grunn av tennene mine.
Jeg synes de ser ganske vanlige ut, for å være ærlig, men det er forsåvidt sant at de er litt preget av å ha møtt et betonggulv i stor fart.
Før det, var jeg lett overbitt og gikk med plate som absolutt alle alle gjorde i min barndom og ungdom. Og så dro jeg på tur med sommerklubben til Hammerfest og slo overtennene omtrent ut igjennom underleppa, sånn går det når du hopper i sovepose og noen spenner bein på deg. Og da fikk jeg NY plate, denne gangen en som skulle dytte tennene ut igjen. Men det gadd jeg ikke holde på med så lenge, for det var sånne skarpe stålfjærer som jeg liksom kunne kjenne skrape mot baksiden av fortenne, og nå var jeg blitt litt var på akkurat det der med hvordan fortennene opplevdes.
Kjeveortopeden syntes selvsagt det var idiotisk å slutte med plate og lovte meg evig pine, men det har ikke jeg lagt noe særlig merke til. Bortsett fra at jeg ofte må vise leg, men jeg tror ærlig talt ikke det er på grunn av bittet mitt.
En gang sa bestemora til mannen (hun og familien min kommer fra samme siden) (av bøkfjorden): Figenschouene ja, de hadde alltid så fine tenner.....
vi må være stille, så stille som vi kan
I natt var det noen som hadde fest her i huset. Sikkert ikke så gøy for naboene, og ikke gøy for noen da de bestemte seg for å ha festen i gangen istedet. Det vil si, de skulle sikkert ut, men kom seg aldri ut, og istedet for å forsøke å være stille hylte de Her Kommer Vintern av full halls (fin klang i gangen! som i dusjen sikkert!) og steppet rundt på klakkhælene sine.
Til slutt var det en nabo som fikk nok, slengte opp døre og brølte Komm dåkkar UUUT!
Godt sagt, skjønt selv ville jeg nok ordelagt meg mer i retning av E dåkker fette sopt i haue!!! Trur dåkker at dåkker bor i en eneblig på lande!!! så det var kanskje greit at naboen tok det.
Til slutt var det en nabo som fikk nok, slengte opp døre og brølte Komm dåkkar UUUT!
Godt sagt, skjønt selv ville jeg nok ordelagt meg mer i retning av E dåkker fette sopt i haue!!! Trur dåkker at dåkker bor i en eneblig på lande!!! så det var kanskje greit at naboen tok det.
vää´rr
Ettersom jeg jo er uten jobb er jeg til fri avnyttelse for de av mine venner som har litt for mye.
Akkurat nå hjelper jeg en kompis med en skoltesamisk orddatabase, han har filma dem mens de sier ordene sine, og så går jeg igjennom og ser om de sier noe annet en det de har fått beskjed om å si.
Det er litt vanskelig ettersom jeg jo ikke kan si noe annet enn "Norge" på skolt, og så må jeg prøve å forstå når det er dialektforskjeller og når det er feil.
Det er altså firehundre stykker som snakker østsamisk, og enda skal de insistere på å ha dialektforskjeller. Og et helt annet fonetisk alfabet enn jeg er vant med, skjønt det er jo ikke så ulikt mye av det man finner på nordsamisk da.
Og det er mye sånne sære saker som at det oftest kommer en e/ø vokal etter ordet om det slutter med konsonant, og da er det IKKE feil, det bare høres ut som om de sier noe annet enn det de skal si.
Men det er vel helt rett, sånn i den historiske balansen, at jeg sitter og strever med østsamisk, jeg er jo av nordsameætt, og det var rett nok vi som kom og jaga skoltene fra områdene deres i Sør-Varanger og dermed med tiden forandret sørvaranger fra et østsamisk område til et nordsamisk og med det til et norsk område. (Men det var nordmennene som sa vi skulle gjøre det!) (Flyttingen av nordsamer til Sør-Varanger var en av de tidligste stegene innefor fornorskningspolitikken. Norske myndigheter fryktet at det å ha samer som tydelig hørte mer til Russland enn Norge både i religion og klesdrakt, ville svekke Norges krav på området.)
I Sør-Varanger i dag finnes det vel omentrent tredve skoltesamer, og ingen av dem snakker lengre skolt, så opptakene er gjort på den finske siden av grensen.
Jeg tror de snakker finsk når de skal snakke sammen, faktisk.
Østsamisk er et truet språk, det står enda verre til med østsamisk enn det gjør med enaresamisk tilogmed. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor, ettersom det er omtrent like mange snakkere, men skoltene lærer skolt på skolen, og opplever det visst som et slags skolespråk, så de snakker ofte ikke skolt med foreldrene sine, selv om de lærer det på skolen, sånn som jeg har skjønt det. Og foreldrene synes visst ofte at skoleskolten ikke er så, jeg vet ikke, levende.
Det må være underlig å vite at du sannsynligvis er en av de siste som tenker på ditt språk, og at hver gang en av dine dør, så blir deler av språket uigjenkallelig borte.
Så jeg får vel prøve å lære meg et og annet ord mens jeg sitter og sjekker.
I bytte mot Frivillighetsentralens Sivilarbeiders tjenester, har mannen bak databasen hjulpet meg med macen, som virker mye mer fornøyd, og det ser ut til at jeg endelig kommer igang med mitt eget kartprosjekt igjen, som fordrer en villig maskin og lite krøll i photoshop.
Akkurat nå hjelper jeg en kompis med en skoltesamisk orddatabase, han har filma dem mens de sier ordene sine, og så går jeg igjennom og ser om de sier noe annet en det de har fått beskjed om å si.
Det er litt vanskelig ettersom jeg jo ikke kan si noe annet enn "Norge" på skolt, og så må jeg prøve å forstå når det er dialektforskjeller og når det er feil.
Det er altså firehundre stykker som snakker østsamisk, og enda skal de insistere på å ha dialektforskjeller. Og et helt annet fonetisk alfabet enn jeg er vant med, skjønt det er jo ikke så ulikt mye av det man finner på nordsamisk da.
Og det er mye sånne sære saker som at det oftest kommer en e/ø vokal etter ordet om det slutter med konsonant, og da er det IKKE feil, det bare høres ut som om de sier noe annet enn det de skal si.
Men det er vel helt rett, sånn i den historiske balansen, at jeg sitter og strever med østsamisk, jeg er jo av nordsameætt, og det var rett nok vi som kom og jaga skoltene fra områdene deres i Sør-Varanger og dermed med tiden forandret sørvaranger fra et østsamisk område til et nordsamisk og med det til et norsk område. (Men det var nordmennene som sa vi skulle gjøre det!) (Flyttingen av nordsamer til Sør-Varanger var en av de tidligste stegene innefor fornorskningspolitikken. Norske myndigheter fryktet at det å ha samer som tydelig hørte mer til Russland enn Norge både i religion og klesdrakt, ville svekke Norges krav på området.)
I Sør-Varanger i dag finnes det vel omentrent tredve skoltesamer, og ingen av dem snakker lengre skolt, så opptakene er gjort på den finske siden av grensen.
Jeg tror de snakker finsk når de skal snakke sammen, faktisk.
Østsamisk er et truet språk, det står enda verre til med østsamisk enn det gjør med enaresamisk tilogmed. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor, ettersom det er omtrent like mange snakkere, men skoltene lærer skolt på skolen, og opplever det visst som et slags skolespråk, så de snakker ofte ikke skolt med foreldrene sine, selv om de lærer det på skolen, sånn som jeg har skjønt det. Og foreldrene synes visst ofte at skoleskolten ikke er så, jeg vet ikke, levende.
Det må være underlig å vite at du sannsynligvis er en av de siste som tenker på ditt språk, og at hver gang en av dine dør, så blir deler av språket uigjenkallelig borte.
Så jeg får vel prøve å lære meg et og annet ord mens jeg sitter og sjekker.
I bytte mot Frivillighetsentralens Sivilarbeiders tjenester, har mannen bak databasen hjulpet meg med macen, som virker mye mer fornøyd, og det ser ut til at jeg endelig kommer igang med mitt eget kartprosjekt igjen, som fordrer en villig maskin og lite krøll i photoshop.
Sukk. SUKK, sier jeg.
Jeg er så lei av å måtte lære andre hvordan de skal oppføre seg. Det har flyttet inn noen nye her, de tar ikke reklamen med seg inn og kaster den, de legger den OPPÅ postkassene. Tror de postmannen tar med seg igjen posten de ikke vil ha?
Så skulle jeg gå med Mac på reparasjon. Der var det en kvisete tyveåring som sa at programvaren ikke gikk på garantien.
Så det er bare hvis for eksempel alle konsonantene smuldrer opp og blir til støv, at garantien gjelds?
Jeg gikk hjem og reinstallerte. Med god telefonsupport fra herr Alog himself. Men Har du sett. Iphotobildene ble ikke med. Hele Iphotobiblioteket er tomt.
Teite teite iphoto, jeg sa jo du var teit.
Så skulle jeg gå med Mac på reparasjon. Der var det en kvisete tyveåring som sa at programvaren ikke gikk på garantien.
Så det er bare hvis for eksempel alle konsonantene smuldrer opp og blir til støv, at garantien gjelds?
Jeg gikk hjem og reinstallerte. Med god telefonsupport fra herr Alog himself. Men Har du sett. Iphotobildene ble ikke med. Hele Iphotobiblioteket er tomt.
Teite teite iphoto, jeg sa jo du var teit.
hjerne, hjerte, kne og tå, kne og tå
Nå som jeg ikke går på skole, og oppdager både hvor fint det er, og hvor dyrt det er å ha lån i lånekassa, tenker jeg jo for eksempel litt på å flytte hjem til Kirkenes. Ellereller! å flytte til New Zealand eller Portugal eller Vardø eller noe annet eksotisk og spennende.
Jeg er ikke helt ferdig med verden. Men jeg vil jo til Kirkenes til slutt. Tror jeg. Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre nå, hve neste steg blir. Min kompis Bernt sier jeg må lytte til hjertet.
Men jeg vet ikke helt, jeg synes det prater mye skit.
Og egentlig vet jeg ikke om det er noen god ide å lytte til en muskel som tilogmed er tverrstripet og oppfører som den er langsstripet eller hvordan det var, jeg tror hjernen strengt tatt er mye bedre skikket til den saken.
Men hjernen er ikke så interessert i oppgaven, den vil heller spille Scrabble på nett, så jeg har visst ikke noe annet valg enn å ta til takke med hjertet.
Hjertet. Det sier at det er viktigere å kunne dra på hytta enn å kunne kjøpe koriander på søndagene. Dessuten er Finnmark en helt annen plass enn resten av Norge, lengre borte fra resten enn Norge enn resten av Norges avstand fra Finnmark, og selv om veldig veldig mange finnmarkineger er kunnskapsløse idoter og stemmer frp, er det det som er hjemme.
Men det hadde vært fin å bo en plass jeg ikke vet noe om og som er helt ny for meg.
Eh. Og så må jeg vel tjene litt penger kanskje.
Jeg er ikke helt ferdig med verden. Men jeg vil jo til Kirkenes til slutt. Tror jeg. Jeg tenker mye på hva jeg skal gjøre nå, hve neste steg blir. Min kompis Bernt sier jeg må lytte til hjertet.
Men jeg vet ikke helt, jeg synes det prater mye skit.
Og egentlig vet jeg ikke om det er noen god ide å lytte til en muskel som tilogmed er tverrstripet og oppfører som den er langsstripet eller hvordan det var, jeg tror hjernen strengt tatt er mye bedre skikket til den saken.
Men hjernen er ikke så interessert i oppgaven, den vil heller spille Scrabble på nett, så jeg har visst ikke noe annet valg enn å ta til takke med hjertet.
Hjertet. Det sier at det er viktigere å kunne dra på hytta enn å kunne kjøpe koriander på søndagene. Dessuten er Finnmark en helt annen plass enn resten av Norge, lengre borte fra resten enn Norge enn resten av Norges avstand fra Finnmark, og selv om veldig veldig mange finnmarkineger er kunnskapsløse idoter og stemmer frp, er det det som er hjemme.
Men det hadde vært fin å bo en plass jeg ikke vet noe om og som er helt ny for meg.
Eh. Og så må jeg vel tjene litt penger kanskje.
hm?
Dagen i dag har gått med til å produsere julegaver, og kan dermed ikke omblogges av naturlige årsaker.
Jaja
På fredag ca klokken halv åtte på kvelden ble jeg plutselig lei av å være arbeidsledig.
Ca akkurat samtidig som jeg hadde hatt fri like lenge som jeg kunne ha avspasert om jeg skulle avspasert all overtiden min.
Luther vinner alltid.
Men akkurat nå er jeg jo ikke lei for nå er det helg.
Og jeg har jo endel å gjøre, blant annet har jeg meldt meg elektronisk arbeidsledig, og herrmindag så mye styr det var med det passordet som man må ha for å få lov å være sammen med nav på nett. Jeg hadde skrevet det opp og alt, men fikk bare beskjed om at det var feil, feil, feil, da jeg skulle bruke det igjen, og at nav ikke hadde nok opplysninger om meg til å gi meg et nytt. Jeg tenkte at jeg må jo ha skrevet feil inn de to gangene man må skrive passordet inn i sånn skjema da jeg lagde det. Dumme meg.
Men jeg fikk jo selvsagt et nytt midlertidig ett- OVERHODET IKKE MASSE STYR- og da jeg skulle lage et permanent, brukte jeg det jeg måtte ha skrevet inn feil, bare at jeg passet på å skrive det inn rett nå da.
Og da fikk jeg beskjed om at jeg kunne ikke bruke et passord jeg hadde hatt før.
Hm.
Som mannen sa, det hadde jo vært rart om det ikke hadde blitt styr. Da siktet han vel til det elektroniske elementet, noe vi har mye moro med her i heimen. Ho HO.
Skal levere inn lille Mac på repereisjn på mandag.
Jeg vurderer nå sterkt å gå over til å bruke runepinner, men jeg lurer også på om jeg kan søke attføring fra nav, at jeg kan føres over i et yrke der man ikke er avhengig av at elektronikk fungerer. Designer var jo helt klart et feilsteg i så måte....fugleteller kanskje? Jeg hadde en sånn oransj tellemaskin da jeg var liten, du kunne trykke på enerknappen, tierknappen, hundreknappen og tusenknappen og så telte den oppover for deg, eller du kunne trykke på enerknappen 9999 ganger. Helt mekanisk.
Jeg kan bli fugleteller som kan telle 9999 fugler. Med oransj tellemaskin.
Da må også bloggen over i numerisk form. Bloggen min blir en oransj tellemaskin som ligger på et bord med et nytt tall på ca en gang i døgnet, og så kan dere få stikke innom og ta en titt. Kanskje best å legge den på bibloteket da, jeg orker ikke ha så mye folk i huset.
Eller. Jeg kunne kanskje satset på å bruke disse mystiske kreftene som har blitt meg til del, jeg er jo en slags omvendt Snåsamann, bare at jeg kun funker på elektronikk. Jeg kunne leid meg ut til firmaer som vil at elektronikk skal få mystisk, uforutsigbar feil.
For dem er det jo mange av, vet jeg.
Og om det ikke er det, er jeg jo designer og delvis opplært til å lure på folket ting de ikke trenger, eller, "visste at de trengte".
Ca akkurat samtidig som jeg hadde hatt fri like lenge som jeg kunne ha avspasert om jeg skulle avspasert all overtiden min.
Luther vinner alltid.
Men akkurat nå er jeg jo ikke lei for nå er det helg.
Og jeg har jo endel å gjøre, blant annet har jeg meldt meg elektronisk arbeidsledig, og herrmindag så mye styr det var med det passordet som man må ha for å få lov å være sammen med nav på nett. Jeg hadde skrevet det opp og alt, men fikk bare beskjed om at det var feil, feil, feil, da jeg skulle bruke det igjen, og at nav ikke hadde nok opplysninger om meg til å gi meg et nytt. Jeg tenkte at jeg må jo ha skrevet feil inn de to gangene man må skrive passordet inn i sånn skjema da jeg lagde det. Dumme meg.
Men jeg fikk jo selvsagt et nytt midlertidig ett- OVERHODET IKKE MASSE STYR- og da jeg skulle lage et permanent, brukte jeg det jeg måtte ha skrevet inn feil, bare at jeg passet på å skrive det inn rett nå da.
Og da fikk jeg beskjed om at jeg kunne ikke bruke et passord jeg hadde hatt før.
Hm.
Som mannen sa, det hadde jo vært rart om det ikke hadde blitt styr. Da siktet han vel til det elektroniske elementet, noe vi har mye moro med her i heimen. Ho HO.
Skal levere inn lille Mac på repereisjn på mandag.
Jeg vurderer nå sterkt å gå over til å bruke runepinner, men jeg lurer også på om jeg kan søke attføring fra nav, at jeg kan føres over i et yrke der man ikke er avhengig av at elektronikk fungerer. Designer var jo helt klart et feilsteg i så måte....fugleteller kanskje? Jeg hadde en sånn oransj tellemaskin da jeg var liten, du kunne trykke på enerknappen, tierknappen, hundreknappen og tusenknappen og så telte den oppover for deg, eller du kunne trykke på enerknappen 9999 ganger. Helt mekanisk.
Jeg kan bli fugleteller som kan telle 9999 fugler. Med oransj tellemaskin.
Da må også bloggen over i numerisk form. Bloggen min blir en oransj tellemaskin som ligger på et bord med et nytt tall på ca en gang i døgnet, og så kan dere få stikke innom og ta en titt. Kanskje best å legge den på bibloteket da, jeg orker ikke ha så mye folk i huset.
Eller. Jeg kunne kanskje satset på å bruke disse mystiske kreftene som har blitt meg til del, jeg er jo en slags omvendt Snåsamann, bare at jeg kun funker på elektronikk. Jeg kunne leid meg ut til firmaer som vil at elektronikk skal få mystisk, uforutsigbar feil.
For dem er det jo mange av, vet jeg.
Og om det ikke er det, er jeg jo designer og delvis opplært til å lure på folket ting de ikke trenger, eller, "visste at de trengte".
Hedre din far og din mor og du vil ikke bli sendt utenlands
Det, sa min mor, var et av de ti bud. Jeg visste ikke helt hva de ti bud var, men jeg regnet som så at om noe var et av ti, så hadde det en viss tyngde. Ikke ville jeg bli sendt utenlands heller.
Dette er et bilde av høyde 212.
Høyde 212 ligger der på høyden sin og ...bare ligger der..når man skal for eksempel til flyplassen eller til Finland for å være kjøttunge. Den er én av tusen militære anlegg i Sør-Varanger.
Jeg spurte min mor hva det var. Den der trekanten oppe på fjellet der. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men ikke så veldig gammel sikkert. Fem kan jeg tenke meg.
Min mor sa at det var et offentlig toalett. Hvorfor hun sa at det var et offentlig toalett, og ikke en militær installasjon, aner jeg ikke. Sannsynligvis fordi hun så en sjanse til å lure meg, og sikkert også litt fordi hun ikke gadd svare på følgespørsmålene "hva er en militær innstallasjon" og "hvorfor det".
Poenget er at jeg trodde dette var et offentlig toalett til jeg var sikkert 21.
Det slo meg aldri før det, at litt alene oppå et fjell et godt stykke fra veien, er et dårlig sted å legge et offentlig toalett.
Og grunnen til at det aldri slo meg var at jeg så ingen grunn til å tenke over og igjennom tidligere innsamlet informasjon. Høyde 212 er ikke en SÅ viktig del av hverdagen min.
Etterhvert som jeg har blitt eldre innser jeg at en del av min etterhvert enorme faktabase bør revideres. Men jeg husker vel ikke hva som er fortalt meg av min mor, og hva andre har fortalt. Og hvor skal jeg begynne? Med alt jeg ikke selv har erfart? Finnes Australia? Er det virkelig farlig å leke med fyrstikker? Kanskje kaustisk soda egentlig er kjempegodt?
Jeg kan jo ikke gå igjennom alt jeg vet, og verifisere en kvartpart og tilsette saltklyper på en fjerdedel.
Jeg føler meg som en kineser i England som akkurat innser at den man har lært engelsken sin av kanskje var bittelitt ond.
Dette er et bilde av høyde 212.
Høyde 212 ligger der på høyden sin og ...bare ligger der..når man skal for eksempel til flyplassen eller til Finland for å være kjøttunge. Den er én av tusen militære anlegg i Sør-Varanger.
Jeg spurte min mor hva det var. Den der trekanten oppe på fjellet der. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men ikke så veldig gammel sikkert. Fem kan jeg tenke meg.
Min mor sa at det var et offentlig toalett. Hvorfor hun sa at det var et offentlig toalett, og ikke en militær installasjon, aner jeg ikke. Sannsynligvis fordi hun så en sjanse til å lure meg, og sikkert også litt fordi hun ikke gadd svare på følgespørsmålene "hva er en militær innstallasjon" og "hvorfor det".
Poenget er at jeg trodde dette var et offentlig toalett til jeg var sikkert 21.
Det slo meg aldri før det, at litt alene oppå et fjell et godt stykke fra veien, er et dårlig sted å legge et offentlig toalett.
Og grunnen til at det aldri slo meg var at jeg så ingen grunn til å tenke over og igjennom tidligere innsamlet informasjon. Høyde 212 er ikke en SÅ viktig del av hverdagen min.
Etterhvert som jeg har blitt eldre innser jeg at en del av min etterhvert enorme faktabase bør revideres. Men jeg husker vel ikke hva som er fortalt meg av min mor, og hva andre har fortalt. Og hvor skal jeg begynne? Med alt jeg ikke selv har erfart? Finnes Australia? Er det virkelig farlig å leke med fyrstikker? Kanskje kaustisk soda egentlig er kjempegodt?
Jeg kan jo ikke gå igjennom alt jeg vet, og verifisere en kvartpart og tilsette saltklyper på en fjerdedel.
Jeg føler meg som en kineser i England som akkurat innser at den man har lært engelsken sin av kanskje var bittelitt ond.
Da jeg jobbet på Hedmark Teater på Hamar, begynte vi å jobbe ganske seint, og jeg husker at jeg alltid irriterte meg så grenseløst over de gamle damene som var på vei hjem med bussen når jeg var på vei ned i byen. Jeg prøvde alltid å se så sur og ungdommelig ut som mulig, så de ikke skulle sette seg ved siden av meg. Gamle damer har ikke luktesans, og medbringer ofte sine egne parfymeskyer. Men ikke egentlig derfor jeg var irritert, jeg var irritert fordi jeg var på vei på jobb og de var på vei hjem for å sette over middagen. Sånn i titiden. (Javisst er det lov å irritere seg over sånt, det er ingen restriksjoner der.)
Men i dag gikk det et lys opp for meg og jeg er nå helt på de gamle damenes side. (minus det med parfymen)
Jeg skulle nemlig til tannlegen tidlig i dag. Det gikk fort, sånn at plutselig var jeg i byen halv ti. Og hadde noen ærender, og skulle sho pe litt. Jeg haterhater vanligvis å sho pe, det er varmt og kø og folk er i veien og parfymebulldozere og flatsminka tenåringer som går sakte overalt og man har lavt blodsukker.
Men i dag!
Det var jo helt fantastisk!
Heretter skal jeg gjøre unna all sho pingen før halv elleve.
Stille og rolig og vennig betjening, ingen andre enn meg og en og annen åttiåring til.
Men i dag gikk det et lys opp for meg og jeg er nå helt på de gamle damenes side. (minus det med parfymen)
Jeg skulle nemlig til tannlegen tidlig i dag. Det gikk fort, sånn at plutselig var jeg i byen halv ti. Og hadde noen ærender, og skulle sho pe litt. Jeg haterhater vanligvis å sho pe, det er varmt og kø og folk er i veien og parfymebulldozere og flatsminka tenåringer som går sakte overalt og man har lavt blodsukker.
Men i dag!
Det var jo helt fantastisk!
Heretter skal jeg gjøre unna all sho pingen før halv elleve.
Stille og rolig og vennig betjening, ingen andre enn meg og en og annen åttiåring til.
Torsk, Bergen har tapt seg litt
Det skal bli bybane i Bergen. Det er bra og urbant, selv om jeg sikekrt ikke bor her når den er ferdig. (JEG er jo ikke urban)
Jeg skal heller si litt om hva som er dumt med bybanen. Det som er dumt med bybanen er den delen som går over brua til Danmarksplass. For der brukte jeg og mannelivslysåledestjerne og gå og se på torsk i helgene før. Eller ikke bare i helgene, men nå om vinteren er det for mørkt om ettermiddagen til å se noe som helst slags fisk.
Men nå er det bybane akkurat der og ingen steder og/å se på torsk lengre, ingen steder og/å henge utover rekkverket for å se om det er mulig å få øye på torsk, flyndre eller kråkeboller.
Vi har prøvd å se om torsken kanskje har flyttet over til andre siden av brua, der det er lov å gå, men hvis jeg var torsk hadde jeg ikke hatt så lyst å henge der, for det er litt slapt med strøm.
Vi har jo fiskeplakat hjemme men det blir ikke helt det samme når de a) ikke rører på seg b) man allererde vet hvor de er så man ser dem først begge to samtidig.
Jeg skal heller si litt om hva som er dumt med bybanen. Det som er dumt med bybanen er den delen som går over brua til Danmarksplass. For der brukte jeg og mannelivslysåledestjerne og gå og se på torsk i helgene før. Eller ikke bare i helgene, men nå om vinteren er det for mørkt om ettermiddagen til å se noe som helst slags fisk.
Men nå er det bybane akkurat der og ingen steder og/å se på torsk lengre, ingen steder og/å henge utover rekkverket for å se om det er mulig å få øye på torsk, flyndre eller kråkeboller.
Vi har prøvd å se om torsken kanskje har flyttet over til andre siden av brua, der det er lov å gå, men hvis jeg var torsk hadde jeg ikke hatt så lyst å henge der, for det er litt slapt med strøm.
Vi har jo fiskeplakat hjemme men det blir ikke helt det samme når de a) ikke rører på seg b) man allererde vet hvor de er så man ser dem først begge to samtidig.
travle tider
I dag har jeg vært på kontoret i hele dag. Det vil si ved kjøkkenbordet og gjort siljefigenschouting, tegnet på papir uten datatrøbbel og lett etter nyttig informasjon om datatrøbbel samt etter andre som misiker iphoto på internett. Det vil si at jeg har jobbet. Hvis jeg flytter meg ca to meter bort og førti cm ned, havner jeg i kroken ved vinduet, den har teppe på gulvet og radiator i ryggen og bokhylle og en nesten hemmelig og derfor nesten tom pose dundersalt, men siden jeg er på jobb går ikke det. Der kan man lete på internett etter mindre nyttig informason, samt hekle.
Det er viktig å holde jobbsfæren og hjemmesfæren adskilt.
Det er viktig å holde jobbsfæren og hjemmesfæren adskilt.
man er ikke arbeidsledig i helga
men ikke har jeg så mye å melde heller, her er et bilde fra min rikholdige billedsamling.
arbeidsledig dag fem
Jeg får vel begynne å lage en annen slags overskrift.
Det sner i Bergen. Det sner, og da er leiligheta vår plutselig lys og trivelig for det kommer så mye lys inn. Jeg produserer julegaver og hører på lydbok.
Og så har jeg laga en basestasjon nede på gulvet attmed radiatoren, med maskinen på et lite avlastningsbord akkurat der det er nett.
Her sitter jeg og funderer på livets mystereier som er: Hvem var det som ringte på her i morrest akkurat da jeg skulle i dusjen? Det var nemlig innedørklokka som ringta, altså var vedkommende kommet seg inn i gangen. Men vi kjenner ingen naboer, og ikke har vi gjort noe som skulle ført til klaging, og dessuten var det jo ganske tidlig strengt tatt.
Og ikke lå det noe vakttårn i postkassa heller.
Det sner i Bergen. Det sner, og da er leiligheta vår plutselig lys og trivelig for det kommer så mye lys inn. Jeg produserer julegaver og hører på lydbok.
Og så har jeg laga en basestasjon nede på gulvet attmed radiatoren, med maskinen på et lite avlastningsbord akkurat der det er nett.
Her sitter jeg og funderer på livets mystereier som er: Hvem var det som ringte på her i morrest akkurat da jeg skulle i dusjen? Det var nemlig innedørklokka som ringta, altså var vedkommende kommet seg inn i gangen. Men vi kjenner ingen naboer, og ikke har vi gjort noe som skulle ført til klaging, og dessuten var det jo ganske tidlig strengt tatt.
Og ikke lå det noe vakttårn i postkassa heller.
Arbeidsledig dag fire, slappeste hittils
Javel så får man ikke datahjelp bare ved å slenge det ut på nettet. Jeg drømte faktsik at jeg fikk det, av ringringring, men hun bare foreslo masse kompliserte saker om å lage en router av en brødrister, og passe på pouteren.
Luther er nå stadig vekk på døra da, jeg har lovet ham at jeg skal begynne å ha dårlig samvittighet for slaraffenlivet mitt på mandag. Det var visst greit.
Jeg rydder stadigvekk i skapet, vi har kjøpt fem tallerkner for å gjøre oppvaskmaskinen mer effektiv, jeg produserer julegaver over en lav sko og har laget en pose med klær som skal kastes. Mannen påpekte at det var mest sommerklær der.
Nå er det ikke noe galt i å kaste sommerklær, men han påpekte og jeg innså at jeg kastet dem fordi jeg ikke trodde at det noengang kom til å bli sommer på meg igjen, og det er kanskje litt gal motivasjon, så jeg fisket opp sommerkjolene og la dem inn i skapet igjen. Det BLIR sommer. En eller annen gang.
Luther er nå stadig vekk på døra da, jeg har lovet ham at jeg skal begynne å ha dårlig samvittighet for slaraffenlivet mitt på mandag. Det var visst greit.
Jeg rydder stadigvekk i skapet, vi har kjøpt fem tallerkner for å gjøre oppvaskmaskinen mer effektiv, jeg produserer julegaver over en lav sko og har laget en pose med klær som skal kastes. Mannen påpekte at det var mest sommerklær der.
Nå er det ikke noe galt i å kaste sommerklær, men han påpekte og jeg innså at jeg kastet dem fordi jeg ikke trodde at det noengang kom til å bli sommer på meg igjen, og det er kanskje litt gal motivasjon, så jeg fisket opp sommerkjolene og la dem inn i skapet igjen. Det BLIR sommer. En eller annen gang.
Arbeidsledig dag to, og et rop om hjelp
Dette går riktig så bra. Luther var og ringte på i går kveld, men jeg ropte at vi ikke skulle ha noe og åpnet ikke.
I dag har jeg spilt mario kart, og enda har jeg ca fire spill til til wii'en som jeg ikke er kommet ordentlig i gang med!
Kjøpt garn.
hengt opp klesvask (ok, det tok to minutter)
rydda
laget musikk på macen.
og jeg har tusen til prosjekter, jeg har jo knappest tid til alt.
Jeg har noen spørsmål til dere macbruker der ute.
de er sånn:
hvordan skrur man på det innebygde kameraet i macen når det plutselig har slått seg av?
(machjelpen sier jeg skal slå opp i informasjonen som fulgte med kameraet, men det var jo innebygd)
Hva gjør jeg når valgpanelen ikke vil åpne seg? Sånn som batteripanelet, nettverksvalgpanelet, time machine -valpanelet, sånne valgpaneler. Jeg trykker valgpanel, men ingenting skjer, bortsett fra at systemvalg dukker opp som menylinje.
Hva gjør jeg når det ikke går an å åpne gardinene på menylinjen? Eller de kommer ramlende ned, men de blir borte igjen med en gang.
Hva gjør jeg når det ikke går an å åpne flervalg fra menylinjegardinene?
(alt dette her lar seg fikse ved å skru maskinen av og på altså, men det er en litt tungvint måte, jeg vil vite hvordan man gjør det på ordenlig.)
Hvordan sletter jeg ting helt og fullstendig fra en minnepinne? Når jeg sletter det på den måten som jeg gjør nå (hive i søppelbøtta!) blir de borte fra pinnen, men det blir ikke mer plass på pinnen. På pc ville jeg vel formatert hele pinnen, men hva gjør jeg når jeg bare vil fjerne et dokument, og ikke hele pinnen?
Eh, ja, og HVORDAN formaterer jeg pinnen på mac?
Finnes det noe supertriks når fåtåsjåp låser seg hele hele tiden, selv når man jobber med bittesmå dokumenter?
Bitte, bitte små!
og!
er det noen der ute som vet om noen programmer som går gjennom filene (bildene) på maskinen din og leter etter dubletter?
Er det noen som vet og vil øse av sin kunnskap til et stakkels pckrek?
I dag har jeg spilt mario kart, og enda har jeg ca fire spill til til wii'en som jeg ikke er kommet ordentlig i gang med!
Kjøpt garn.
hengt opp klesvask (ok, det tok to minutter)
rydda
laget musikk på macen.
og jeg har tusen til prosjekter, jeg har jo knappest tid til alt.
Jeg har noen spørsmål til dere macbruker der ute.
de er sånn:
hvordan skrur man på det innebygde kameraet i macen når det plutselig har slått seg av?
(machjelpen sier jeg skal slå opp i informasjonen som fulgte med kameraet, men det var jo innebygd)
Hva gjør jeg når valgpanelen ikke vil åpne seg? Sånn som batteripanelet, nettverksvalgpanelet, time machine -valpanelet, sånne valgpaneler. Jeg trykker valgpanel, men ingenting skjer, bortsett fra at systemvalg dukker opp som menylinje.
Hva gjør jeg når det ikke går an å åpne gardinene på menylinjen? Eller de kommer ramlende ned, men de blir borte igjen med en gang.
Hva gjør jeg når det ikke går an å åpne flervalg fra menylinjegardinene?
(alt dette her lar seg fikse ved å skru maskinen av og på altså, men det er en litt tungvint måte, jeg vil vite hvordan man gjør det på ordenlig.)
Hvordan sletter jeg ting helt og fullstendig fra en minnepinne? Når jeg sletter det på den måten som jeg gjør nå (hive i søppelbøtta!) blir de borte fra pinnen, men det blir ikke mer plass på pinnen. På pc ville jeg vel formatert hele pinnen, men hva gjør jeg når jeg bare vil fjerne et dokument, og ikke hele pinnen?
Eh, ja, og HVORDAN formaterer jeg pinnen på mac?
Finnes det noe supertriks når fåtåsjåp låser seg hele hele tiden, selv når man jobber med bittesmå dokumenter?
Bitte, bitte små!
og!
er det noen der ute som vet om noen programmer som går gjennom filene (bildene) på maskinen din og leter etter dubletter?
Er det noen som vet og vil øse av sin kunnskap til et stakkels pckrek?
Arbeidsledig er jo kjempegøy!
Nå er kanskje alt spennende første dagen, men jeg har aldri vært arbeidsledig før, og må si dette var en positiv overraskelse. Det er stas!
Hittils i dag har jeg vasket klær, spilt spill på internett og ryddet sokkeskoffa. Særlig det med sokkeskoffa syntes jeg var en passelig arbeidsledigeaktivitet. Så nå har jeg sortert og tilogmed funnet maken til en grønn sokk med telefonmann på som jeg har trodd var singel, og bare har tatt vare på fordi den er så fin og rar, og nå har jeg sannelig to. Jeg har så mange sokker at jeg hadde kanskje ikke trengt å vaske flere sokker før jul faktisk. Men da måtte jeg gått med lave rosa ankelsokker som jo er kaldt og ubhagelig om vinteren, samt sånne sokker du får fra flyseskapet når de sier Ups, vi har visst mista bagasjen din.
Snart får jeg vel gjøre noen arbeidsledigeakiviteter for felleskapet også. Vi har jo altså fått oppvaskmaskin. Problemet er at vi aldri får kjørt den, for vi har bare fem tallerkner så vi må alltid ta ut tallerknene av maskinen og vaske dem for hånd lenge før maskinen er full. Jeg kanskje skulle kjøpt noen nye tallerkner, men hvor skal vi ha dem? Denne leiligheta er egentlig en enmannsleilighet, tror jeg at jeg må konkludere med. Det er ikke så stor plass. Jeg foreslo for mannenimittlivslyshjertsledestjern at i år skal vi ikke gi hverandre gaver, vi skal TA en ting fra hverandre hver, og kaste den. (men her ble det nølende nedlagt veto)
Jeg tror kanskje likevel jeg skal egne litt tid til plassbesparende tiltak nå som jeg bare går hjemme og TRØR.
Og så skal jeg jo lage middag!
I går prøvde vi oss på sushi igjen, det var ok, men ikke så vellykket som første gang.
Mens jeg sto der og sushte, slo det meg at om jeg hadde fått eit frampek inn i fremtia da jeg var sånn syvåtteni, og hadde fått et glimt av voksensillert som sto og lagde mat ved kjøkkenbenken, så tror jeg at jeg hadde begynt å gråte av mismot.
Ikke fordi kjøkkenet er lite, jeg liker kjøkkenet, og ikke fordi jeg har det trasig, for tvertderimot, men da jeg var syvåtteni hadde jeg ikke hørt om sushi, og om jeg hadde sett meg selv stå der å klemme på kald ris som jeg la rå fisk over, tror jeg at jeg ville konkludert med at jeg aldri hadde lært meg å lage mat og taklet voksenlivet ved hjelp av selvbedrag.
Huff.
Nei nå har jeg ikke tid å sitte her og blogge jeg må jo henge opp vasken og sette sokkeskuffa inn i skapet og betale inn på bsukonto og hekle og så må jeg vel også prøve å få meldt meg arbeidsledig.
Hittils i dag har jeg vasket klær, spilt spill på internett og ryddet sokkeskoffa. Særlig det med sokkeskoffa syntes jeg var en passelig arbeidsledigeaktivitet. Så nå har jeg sortert og tilogmed funnet maken til en grønn sokk med telefonmann på som jeg har trodd var singel, og bare har tatt vare på fordi den er så fin og rar, og nå har jeg sannelig to. Jeg har så mange sokker at jeg hadde kanskje ikke trengt å vaske flere sokker før jul faktisk. Men da måtte jeg gått med lave rosa ankelsokker som jo er kaldt og ubhagelig om vinteren, samt sånne sokker du får fra flyseskapet når de sier Ups, vi har visst mista bagasjen din.
Snart får jeg vel gjøre noen arbeidsledigeakiviteter for felleskapet også. Vi har jo altså fått oppvaskmaskin. Problemet er at vi aldri får kjørt den, for vi har bare fem tallerkner så vi må alltid ta ut tallerknene av maskinen og vaske dem for hånd lenge før maskinen er full. Jeg kanskje skulle kjøpt noen nye tallerkner, men hvor skal vi ha dem? Denne leiligheta er egentlig en enmannsleilighet, tror jeg at jeg må konkludere med. Det er ikke så stor plass. Jeg foreslo for mannenimittlivslyshjertsledestjern at i år skal vi ikke gi hverandre gaver, vi skal TA en ting fra hverandre hver, og kaste den. (men her ble det nølende nedlagt veto)
Jeg tror kanskje likevel jeg skal egne litt tid til plassbesparende tiltak nå som jeg bare går hjemme og TRØR.
Og så skal jeg jo lage middag!
I går prøvde vi oss på sushi igjen, det var ok, men ikke så vellykket som første gang.
Mens jeg sto der og sushte, slo det meg at om jeg hadde fått eit frampek inn i fremtia da jeg var sånn syvåtteni, og hadde fått et glimt av voksensillert som sto og lagde mat ved kjøkkenbenken, så tror jeg at jeg hadde begynt å gråte av mismot.
Ikke fordi kjøkkenet er lite, jeg liker kjøkkenet, og ikke fordi jeg har det trasig, for tvertderimot, men da jeg var syvåtteni hadde jeg ikke hørt om sushi, og om jeg hadde sett meg selv stå der å klemme på kald ris som jeg la rå fisk over, tror jeg at jeg ville konkludert med at jeg aldri hadde lært meg å lage mat og taklet voksenlivet ved hjelp av selvbedrag.
Huff.
Nei nå har jeg ikke tid å sitte her og blogge jeg må jo henge opp vasken og sette sokkeskuffa inn i skapet og betale inn på bsukonto og hekle og så må jeg vel også prøve å få meldt meg arbeidsledig.
bilder av det som er utstilt i den ferdige utstillinga.
Vel, jeg tror ikke dette ble det ferdige resiltatet, men ideen min var at objektene skulle utstilles lagvis i monteren, på samme måte som historien i Sør-Varanger er lagvis, med forskjellige folkeslag, forskjellig klasser og også forskjellige lesemåter på historien.
bilder fra den ferdige utstillinga
oversiktsbilder alså. legger inn noen nærbilder når jeg enten har bedre nett eller større tålmodighet.
i himmelen, i-i--i hi-i-me-len
Det er så usigelig deilig å være hjemme igjen. Ikke hjemme i Bergen, men hjemme i leiligheta vår, som tilfeldigvis ligger i Bergen.
Nå har jeg jo på ingen måte nnoen som helst slags grunn til å klage over innkvarteringa i Kirkenes, jeg har jo tross alt bodd med helpensjon i nesten et halvt år, men hjemme er hjemme. Mine ting. Mitt hus. Mine dører.
Nå sitter jeg og blogger på et nytt usikra nett som har dukka opp, spiser sjokoladeboller som jeg har drømt om siden sist jeg skrev om akkurat det, et Rockyblad ligger på andre siden av bordet og venter, og jeg har vært i byen og kjøpt garn og sett etter brødrister. Nå som vi har fått oppvaskmaskin kan vi skaffe brødrister nemlig. Ikke at ting blir så skittent av ristet brød at det er umulig å få det rent for hånd, men nå som vi har maskin til det, kan oppvasken stå inne i maskinen sin istedet for på benken, og da kan brødristeren stå på benken. Oh lykke.
Nå har jeg jo på ingen måte nnoen som helst slags grunn til å klage over innkvarteringa i Kirkenes, jeg har jo tross alt bodd med helpensjon i nesten et halvt år, men hjemme er hjemme. Mine ting. Mitt hus. Mine dører.
Nå sitter jeg og blogger på et nytt usikra nett som har dukka opp, spiser sjokoladeboller som jeg har drømt om siden sist jeg skrev om akkurat det, et Rockyblad ligger på andre siden av bordet og venter, og jeg har vært i byen og kjøpt garn og sett etter brødrister. Nå som vi har fått oppvaskmaskin kan vi skaffe brødrister nemlig. Ikke at ting blir så skittent av ristet brød at det er umulig å få det rent for hånd, men nå som vi har maskin til det, kan oppvasken stå inne i maskinen sin istedet for på benken, og da kan brødristeren stå på benken. Oh lykke.
Bergen igjen
Nå er jeg atter i Bergen, byen der jeg faktisk må innrømme (oftest noe motvillig) at jeg bor. I.
Jeg har reist Kirkenes-Bergen med et tusen kilos lysbildefremviserapparat i armert bly i håndbagasjen. Herrefred.
Jeg har dessuten heklet hele veien, hekling er kjempegøy og jeg lærte meg det i overigår! Eller jeg lærte ikke meg det, Gry lærte meg det, og i begynnelsen var jeg så forvirret over løkker og masker og pinner og krok at til slutt husket ikke Gry heller hvordan man hekler. Men til slutt fikk vi det til, og da ble jeg kjempeflink og heklet i vei, og syntes jeg var helt enestående flink som fikk til sånn mønster, til Gry dagen etterpå sa at det het idiotmasker det jeg hadde lært. Jaja. Litt flink da. Det heter jo også englemasker, det synes jeg er mye finere.
Nå er jeg på Møhlenpris, vi har fått oppvaskmaskin etter bare ett år og to måneder med venting!
Og aldri har jeg pakket ut bagasjen i vaskemaskin og hyller og skap så fort, jeg overrasket meg selv litt der, til jeg plutselig innså at nå har jeg jo bodd i bag i nesten et halvt år.
Jeg har reist Kirkenes-Bergen med et tusen kilos lysbildefremviserapparat i armert bly i håndbagasjen. Herrefred.
Jeg har dessuten heklet hele veien, hekling er kjempegøy og jeg lærte meg det i overigår! Eller jeg lærte ikke meg det, Gry lærte meg det, og i begynnelsen var jeg så forvirret over løkker og masker og pinner og krok at til slutt husket ikke Gry heller hvordan man hekler. Men til slutt fikk vi det til, og da ble jeg kjempeflink og heklet i vei, og syntes jeg var helt enestående flink som fikk til sånn mønster, til Gry dagen etterpå sa at det het idiotmasker det jeg hadde lært. Jaja. Litt flink da. Det heter jo også englemasker, det synes jeg er mye finere.
Nå er jeg på Møhlenpris, vi har fått oppvaskmaskin etter bare ett år og to måneder med venting!
Og aldri har jeg pakket ut bagasjen i vaskemaskin og hyller og skap så fort, jeg overrasket meg selv litt der, til jeg plutselig innså at nå har jeg jo bodd i bag i nesten et halvt år.
wake me up before you går
I går kom jeg hjem fra jobb klokken fire. Altså 7 timer tidligere enn normalt. Kroppen ville bare gå og legge seg, den er jo vant til at det er rett i seng når vi kommer hjem. Den er veldig lite fleksibel, må jeg si.
I morgen skal vi ikke ha strøm på jobb. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal drive med, men jeg har en hodelykt, og jeg må sy en flapp i utstilingen. Gry hadde masse planer for rydding, til hun kom på at det er jo ikke lys heller når strømmen er borte. Hodelykt sier jeg.
Men det kommer nok til å bli ganske kaldt etterhvert.
I morgen skal vi ikke ha strøm på jobb. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal drive med, men jeg har en hodelykt, og jeg må sy en flapp i utstilingen. Gry hadde masse planer for rydding, til hun kom på at det er jo ikke lys heller når strømmen er borte. Hodelykt sier jeg.
Men det kommer nok til å bli ganske kaldt etterhvert.
åååhh...
Ferdig med utstilling.
Legger ved et bilde av hvordan det så ut før vi var ferdig. Når jeg er ferdig med å være sliten og lat skal jeg legge ut bilde av ferdig utstilling.
Nå som jeg ikke bor på jobben lengre, og faktisk også skal slutte å jobbe, ettersom jo utstillingen er oppe, skal jeg
utforske macen litt mer
Sortere og rydde i dokumentene (fortsatt på mac)
Lage powerpointpresentasjon med kart som jeg ikke ble ferdig med
hm. jeg trodde det skulle bli en skikkelig lang liste jeg.
ok, jeg skal også
ringe solveig en av dagene
spille spore
spille wii igjen
lage middager
stripse litt
lage noe av noen gamle arbeidstegninger
slappe av, sikkert
Gooooood boooook
Jeg liker veldig godt å lese bøker jeg har lest før om igjen. Det er litt som å treffe gamle venner, eller helst kanskje som å reise tilbake til noe som har hendt før.
Men et par bøker som jeg har lest før, eller lest i før, og så leste om igjen, har skifta kontinent totalt.
Jonas, for eksempel. Av Bjørneboe. Første gang jeg leste den åpnet jeg den bare på skolebiblioteket på gymnaset og leste de to første sidene. Og ikke noe mer for den virket overhodet ikke interessant. Det var noe med ei jente i skolegården i knelangt skjørt, som sto og nappet øyenbrynene for det var sunt. Helt teit. Da jeg leste Jonas, vel ikke om igjen da, men ga den en sjanse til, handlet den overhodet ikke om halvekle situasjoner med jenter i knelange skjørt som nappet øyenbrynene.
Veldig rart.
Jeg tror kanskje jeg må ha nappet ut boken ved siden av Jonas den gangen på skolebiblioteket.
Nå holder jeg på med Mesteren og Margarita.
Jeg har litt samme opplevelsen. Jeg kjenner ikke igjen handlingen i det hele tatt, ikke på en flekk. Jeg synes å huske sånn vagt at sist gang handlet den om et høyt rom og noe med noe sjakkspiling.
Men nå er det en stund siden jeg har lest den da, og det går ikke så fort fremover akkurat nå heller, for jeg jobber jo hundre timer i uken og det blir ikke så mye lesing på sengekanten, for det ville vært ren galskap.
Men et par bøker som jeg har lest før, eller lest i før, og så leste om igjen, har skifta kontinent totalt.
Jonas, for eksempel. Av Bjørneboe. Første gang jeg leste den åpnet jeg den bare på skolebiblioteket på gymnaset og leste de to første sidene. Og ikke noe mer for den virket overhodet ikke interessant. Det var noe med ei jente i skolegården i knelangt skjørt, som sto og nappet øyenbrynene for det var sunt. Helt teit. Da jeg leste Jonas, vel ikke om igjen da, men ga den en sjanse til, handlet den overhodet ikke om halvekle situasjoner med jenter i knelange skjørt som nappet øyenbrynene.
Veldig rart.
Jeg tror kanskje jeg må ha nappet ut boken ved siden av Jonas den gangen på skolebiblioteket.
Nå holder jeg på med Mesteren og Margarita.
Jeg har litt samme opplevelsen. Jeg kjenner ikke igjen handlingen i det hele tatt, ikke på en flekk. Jeg synes å huske sånn vagt at sist gang handlet den om et høyt rom og noe med noe sjakkspiling.
Men nå er det en stund siden jeg har lest den da, og det går ikke så fort fremover akkurat nå heller, for jeg jobber jo hundre timer i uken og det blir ikke så mye lesing på sengekanten, for det ville vært ren galskap.
Innlegg 888: glassholoiføljetongen
Nå er det en uke siden vi skulle ha monteren ferdig montert, seks uker siden den er bestilt, og i går var absolutt siste frist.
I dag får jeg en sms der han fra Arctic Glass spør om målene på rammen. (for tredje eller fjerde gang.)
Jeg kunne ikke svare, jeg hadde ikke klart å svare uten å være frekk. Jeg hadde nok skrevet Hva skal du med dem? Du bestilte jo fabrikkskjært ramme for en måned siden?
Så da ringte han og bannet på telefonsvareren min, jeg måtte jo skjønne at når han sendte sms så var det bråttom!
Jaja sann sann. Da blir det ikke ståmonter til åpningen, men det ser ut til at liggemonteren blir fin iallefall.
Tre dager igjen. Noe må vi vel klare å få opp til da.
I dag får jeg en sms der han fra Arctic Glass spør om målene på rammen. (for tredje eller fjerde gang.)
Jeg kunne ikke svare, jeg hadde ikke klart å svare uten å være frekk. Jeg hadde nok skrevet Hva skal du med dem? Du bestilte jo fabrikkskjært ramme for en måned siden?
Så da ringte han og bannet på telefonsvareren min, jeg måtte jo skjønne at når han sendte sms så var det bråttom!
Jaja sann sann. Da blir det ikke ståmonter til åpningen, men det ser ut til at liggemonteren blir fin iallefall.
Tre dager igjen. Noe må vi vel klare å få opp til da.
Hallo? Hallo! Hvordanstårdettil? Dritådra!
Altså...onsdagtordgfrlørsøndag fem dager igjen til utstillingsåpning. Glassmesteren tar ikke telefonen. Det står ingen glassmonter her. I går var han innom og sa at forresten så kom det til å bli en skøyt midt på glassmonteren for det var umulig å lage et glass som var 2 gange tre meter uten skøyt, sånn var det bare, men Gry hadde fått beskjed og var orientert. Ehjaha, sa jeg, hva kunne jeg si, i overimorgen måtte monteren stå oppe så det kunne jeg jo ikke krangle på men litt rart var det nå at han ikke hadde nevnt det for en måned siden da, og når det så viser seg at det har nå ikke Gry blitt orientert om, så blir man litt oppgitt. Eller nei man får fullstendig makk. Og nå svarer han ikke på telefon mer, altså.
Så det kommer nok til å bli sånn at når vi har åpning, kommer bare halve utstillingen til å stå ferdig, for glassmonteren og alt vi skulle gjøre med den når den sto ferdig, er en viktig del av utstillingen. Men hva kan jeg gjøre? Jeg kan hverken trylle eller tvinge, det blir som det blir.
Så det kommer nok til å bli sånn at når vi har åpning, kommer bare halve utstillingen til å stå ferdig, for glassmonteren og alt vi skulle gjøre med den når den sto ferdig, er en viktig del av utstillingen. Men hva kan jeg gjøre? Jeg kan hverken trylle eller tvinge, det blir som det blir.
aggresjonsstrikk
Jeg har fortalt meg selv at jeg bor på jobb, det hjelper litt, ellers får jeg så lyst å gå hjem sånn i sekstia. Men når jeg bor her er det jo ikke noe hjemme å trakte etter.
Nye sprell fra glassmesteren i dag. Siden vi er to på museet som driver med denne utstillinga prøver han hele tiden å vri seg unna ved å si til den ene at det og det har han jo fortalt den andre. Så også i dag. Gry ble så sint da jeg fortalte hva han hadde sagt i dag at hun måtte gå å strikke litt enda det jo ikke var pause eller noen ting.
Nye sprell fra glassmesteren i dag. Siden vi er to på museet som driver med denne utstillinga prøver han hele tiden å vri seg unna ved å si til den ene at det og det har han jo fortalt den andre. Så også i dag. Gry ble så sint da jeg fortalte hva han hadde sagt i dag at hun måtte gå å strikke litt enda det jo ikke var pause eller noen ting.
Hakke tii, for vi må finne ............på en masse unnskyldninger
Jeg har ikke tid til å blogge så mye nå, for jeg skal få opp den der utstillingen, og i tillegg må jeg forholde meg til et eventyr av en glassmester som blir sur når han ikke får oppdrag som han ikke har levert pristilbud på etter tre purringer (da går oppdraget til de som ikke snakker stygt om samer og dessuten leverer et pristilbud), han mener vel at han har tvidd seg oppdraget siden han har vært her og sett på hva det går ut på, og kommenterer at han ikke LEKER butikk når jeg opplyser ham om at nei det har noen andre fått, men jeg må si at når du mister tegningene på det oppdraget du faktisk fikk, TO ganger, samt finner på din helt egen deadline, ikke klarer å få bestillt inn materiale, men sier at du allerede har gjort det, og bestiller inn rør fra Dannmark til ågerpris og sier at det ikke er mulig å få tak i sånne pris i Norge selv om det tok meg nøyaktig en telefon å finne sånne rør i Norge, da sier jeg at det er mye som tyder på at du LEKER butikk.
Himmel og hav.
Himmel og hav.
mytti lyys
Jeg har fått sånn hodelykt. Den har en knapp som går både til høyre og venstre. Til venstre blir det lys, men til høyre blir det Night Vision.
Det høres jo litt High Tech ut.
Men hvor mange er det som bruker hodelykta på høylys dag? Det er jo stort sett for å kunne se i mørtna at man tar den på. For night vision.
Så med den ene knappen ser man i mørtna, mens med den andre knappen ser man I MØRTNA!
Ærlig talt.
Nei nå ble jeg åtti igjen.
Det høres jo litt High Tech ut.
Men hvor mange er det som bruker hodelykta på høylys dag? Det er jo stort sett for å kunne se i mørtna at man tar den på. For night vision.
Så med den ene knappen ser man i mørtna, mens med den andre knappen ser man I MØRTNA!
Ærlig talt.
Nei nå ble jeg åtti igjen.
Alle barn i alle land ligger nå og sover
Jeg har tenkt mer på dette med a-menneske/b-menneske. Som det a-mennesket jeg tror jeg er, går jeg og legger meg ganske tidlig. Men jeg får aldri sove. Kroppen skjønner overhodet ikke konseptet.
Den bare, Hallo!! Hva nå da?! Jeg holdt jo på med noe!
Jeg prøver å få bestemt at nå skal det ligges helt i ro og gjøres ingenting. Men det er som om jeg aldri husker hvordan det er man gjør når man sovner. Jeg må liksom finne opp kruttet hver kveld.
Og når man ikke får sove, så synes ikke jeg det er lov å stå opp. Jeg spør meg selv, i hvilken posisjon er det mest sannsynlig at jeg sovner? Sittende oppreist ved et bord mens jeg leser, eller liggende i senga med øynene igjen? Siste.
Så jeg prøver så godt jeg kan å kjede kroppen i søvn, men det tar tid og den blir sur og rastløs, før den plutselig har sovnet. Den er som et lite barn.
Det er mulig jeg skal begynne å legge meg når jeg er trøtt, istedetfor når jeg tror jeg bør. Jeg skal pøve det.
Den bare, Hallo!! Hva nå da?! Jeg holdt jo på med noe!
Jeg prøver å få bestemt at nå skal det ligges helt i ro og gjøres ingenting. Men det er som om jeg aldri husker hvordan det er man gjør når man sovner. Jeg må liksom finne opp kruttet hver kveld.
Og når man ikke får sove, så synes ikke jeg det er lov å stå opp. Jeg spør meg selv, i hvilken posisjon er det mest sannsynlig at jeg sovner? Sittende oppreist ved et bord mens jeg leser, eller liggende i senga med øynene igjen? Siste.
Så jeg prøver så godt jeg kan å kjede kroppen i søvn, men det tar tid og den blir sur og rastløs, før den plutselig har sovnet. Den er som et lite barn.
Det er mulig jeg skal begynne å legge meg når jeg er trøtt, istedetfor når jeg tror jeg bør. Jeg skal pøve det.
Nå som vi har flyttet monstermonteren til der den skal stå, har hele stålkadaveret vridd seg sånn at ingen av bunnmalene jeg tegnet da den sto oppå sponplater passer. Jeg og Tore har lirket og lurt, men det gjelder å ikke smi for mye av bunnene, for egentlig egentlig passer de jo, det er jo et mirakel om monteren har forandret flateinnhold ved å flyttes ti meter, sånn at vi tror at om vi bare presser bunnene nedi så må monteren forme seg etter den, men prøv å si det til en stålmonter på trehundre kilo uten særlig velutviklet lyttesans. Det er et mareritt. Og samtidig som den ikke vil forme seg tilbake til originalformelen, holder det å dytte litt borti med tåa i den ene enden, så åpner det seg en to cm stor glipe mellom bunn og kant i den andre enden. Tenk å ta trehundre kilo på lilletåa da du, kjempegreier egentlig.
Men det retter seg nok når vi får skrudd bunnene fast i monteren.
Når man lager monter til å ha gamle museumsgjenstander i, må man lukke alle giper og sprekker og gjøre alt lufttett, sånn at man ikke pluteslig har stilt ut skinnsekk, pipe og gammel bibel, hundre mark og seksti småbiller, men KUN skinnsekk, pipe og gammel bibel. Ettersom gulvet på museet er såpass ujevnt har vi litt problem der, det blir sprekk under monteren, altså mellom monteren og gulvet. Ikke bare bittelitt, men som Tore sa det, så store at vi ikke bare trenger frykte biller men også jerven.
Det er jo mange måter å fuge på, så det skal vi vel klare, jeg må bare rydde opp i logistikken i hodet mitt, skal man skru eller borre eller spakle eller male eller lage maler eller ringe å purre glassmesteren først? Eller få på plass lyset? kan man få på plss lyset før man har laget bunn, og kan man male bunnen før man har lagt den på plas, og hver gang man legger en bunn i kammerset sitt i monteren skrapes all malingen av. Det er helt fullt i hodet nå, og dessuten er det sagflis overalt. På utsiden mener jeg, ikke i hodet. Det er det ulmebrann.
Men det retter seg nok når vi får skrudd bunnene fast i monteren.
Når man lager monter til å ha gamle museumsgjenstander i, må man lukke alle giper og sprekker og gjøre alt lufttett, sånn at man ikke pluteslig har stilt ut skinnsekk, pipe og gammel bibel, hundre mark og seksti småbiller, men KUN skinnsekk, pipe og gammel bibel. Ettersom gulvet på museet er såpass ujevnt har vi litt problem der, det blir sprekk under monteren, altså mellom monteren og gulvet. Ikke bare bittelitt, men som Tore sa det, så store at vi ikke bare trenger frykte biller men også jerven.
Det er jo mange måter å fuge på, så det skal vi vel klare, jeg må bare rydde opp i logistikken i hodet mitt, skal man skru eller borre eller spakle eller male eller lage maler eller ringe å purre glassmesteren først? Eller få på plass lyset? kan man få på plss lyset før man har laget bunn, og kan man male bunnen før man har lagt den på plas, og hver gang man legger en bunn i kammerset sitt i monteren skrapes all malingen av. Det er helt fullt i hodet nå, og dessuten er det sagflis overalt. På utsiden mener jeg, ikke i hodet. Det er det ulmebrann.
Ingen er så trygg i fare
nå skal jeg skrive litt om allergoier, selv om jeg egentlig føler at jeg bryter min egen bloggerkodeks ved å skrive om noe som nesten er sykdom. Men ærlig talt. Fra østfinnmark og har allergi, det sier seg jo selv.
Man skulle kanskj etro at når man bor hjemme hos sin egen mor så trenger man ikke å være så forsiktig og føre var når man skal spise, da er maten trygg.
Nå nei du.
For det første har verken min mor eller min far noengang godtatt at jeg ikke tåler egg. De har bare rett og slett overprøvd akkurat det, anser det for en forfengelighet, og serverer eggerøre over en lav sko. Eggerøre er lett gjenkjennlig og forholdsvis enkelt å styre unna.
Det er verre når mamma blander eple inn i råkostsalaten. Eple som utsettes for luft og gulrot blir brunt, og ikke så lett å få øye på. Der har jeg gått på en smell én gang, men andre gangen var jeg forberedt.
Eple i kjøttpuddingen. Hvem ville forutsett det?
Nøttesjokolade til "meg" og Morten.
Nå som mamma hadde vært i Athen, hadde jeg fått taxfreesjokolade, nesten sånn som man leser om i tegneserier, mange små forseggjorte biter. Mmmm. "Og det er ikke nøtter i, for det husket jeg på denne gangen og det har jeg sjekka" sa mamma da jeg fant frem en kniv for å dele itene i to for å sjekke hvilke jeg kunne spise.
Noe mamma mente var unødvendig ettersom det ikke fantes nøtter i disse sjokoladene.
Jeg sjekka innholdsfotegnelsen.
Hasselnøtter, valnøtter, mandler og pistasjenøtter.
Man skulle kanskj etro at når man bor hjemme hos sin egen mor så trenger man ikke å være så forsiktig og føre var når man skal spise, da er maten trygg.
Nå nei du.
For det første har verken min mor eller min far noengang godtatt at jeg ikke tåler egg. De har bare rett og slett overprøvd akkurat det, anser det for en forfengelighet, og serverer eggerøre over en lav sko. Eggerøre er lett gjenkjennlig og forholdsvis enkelt å styre unna.
Det er verre når mamma blander eple inn i råkostsalaten. Eple som utsettes for luft og gulrot blir brunt, og ikke så lett å få øye på. Der har jeg gått på en smell én gang, men andre gangen var jeg forberedt.
Eple i kjøttpuddingen. Hvem ville forutsett det?
Nøttesjokolade til "meg" og Morten.
Nå som mamma hadde vært i Athen, hadde jeg fått taxfreesjokolade, nesten sånn som man leser om i tegneserier, mange små forseggjorte biter. Mmmm. "Og det er ikke nøtter i, for det husket jeg på denne gangen og det har jeg sjekka" sa mamma da jeg fant frem en kniv for å dele itene i to for å sjekke hvilke jeg kunne spise.
Noe mamma mente var unødvendig ettersom det ikke fantes nøtter i disse sjokoladene.
Jeg sjekka innholdsfotegnelsen.
Hasselnøtter, valnøtter, mandler og pistasjenøtter.
!
Jeg har jo tidligere på dette nettstedet utøst mine ankepunkter mot ungdom og butikkservice, og også uttrykt min bekymring over at dette kanskje bringer min mentale alder nærmere åti enn tredve.
Nåh nei. I dag har jeg overhørt en samtale melom seks eldre mennesker, og jeg er bare for en skarve sekstiåring å regne.
Jeg kan jo viderebringe til folket sammendraget av punktet som gjorde gjengen mest oppildnet og høyrøstet: ungdommer som jobber i butikk må SLUTTE å spørre om folk skal ha kvitteringen! og ! en gang til! Man skal legge kvitteringen på disken og så kan folk selv velge om de skal ta den eler gå ifra den.
!, ! og !
Noen som vet hva flæ er forresten?
Nåh nei. I dag har jeg overhørt en samtale melom seks eldre mennesker, og jeg er bare for en skarve sekstiåring å regne.
Jeg kan jo viderebringe til folket sammendraget av punktet som gjorde gjengen mest oppildnet og høyrøstet: ungdommer som jobber i butikk må SLUTTE å spørre om folk skal ha kvitteringen! og ! en gang til! Man skal legge kvitteringen på disken og så kan folk selv velge om de skal ta den eler gå ifra den.
!, ! og !
Noen som vet hva flæ er forresten?
nå nei du
Mannen bak kameraet fnyser av a-mennseke/b-menneske -teorien min. Han mener jeg aldri har vært i nærheten av noe a-menneskeoppførsel. Men spør de i klassen min, om DE tror jeg er a- eller b-menneske, jeg var jo stort sett først på skolen hver eneste dag i tre år. Men jeg kan være enig i at det er Luther igjen altså.
mannelimanning, plingeliplinging.
Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om forskjellen mellom å være a-menneske av natur og a-menneske av overbevisning. Jeg tror kanskje jeg er det siste nemlig. Et a-menneske fanget i et b-menneskes kropp. Jeg synes jo det er moralsk forkastelig å sove lenge og å like best å jobbe om natten, men jeg har en snikende og gryende mistnke om at det at jeg er så trøtt om morgenen men hamsteraktig etter syv muligens er b-menneskesymptomer.
Istedet vil jeg skrive litt om noe helt annet.
Nå har vi flyttet den store monstermonteren jeg har laget fra sveise- og maleplassen og over til utstilingsplassen. Den er trehundre kilo og lang og vinglete så vi måtte være ti mann, sånn at den skulle få støtte overalt. Vi er jo ikke ti mann, men vi ringte rundt på bygda og fikk tromla sammen en bæregjeng. Menn selvsagt. Man ringer ikke damer når noe skal bæres. Da vi hadde bært, det gikk fort, spurte de Tore hvor vi hadde fått laget den. Tore pekte på meg og sa at hun har laget den.
Og så hadde de endel oppfølgingsspørsmål. Litt sånne for å manne litt med hverandre. De kjente på materialet og spurte om det var stål. En annen spurte om det var to millimeter. Sånne ting. Litt sånn jeg-er-en-kjenner-av-temaet-vi-diskuterer. Og alt spurte de Tore om, selv om jeg sto tredve cm unna.
Sukk. Men jaja. Det spiller jo strengt tatt ingen rolle. Det ER jo jeg som har laget den.
Istedet vil jeg skrive litt om noe helt annet.
Nå har vi flyttet den store monstermonteren jeg har laget fra sveise- og maleplassen og over til utstilingsplassen. Den er trehundre kilo og lang og vinglete så vi måtte være ti mann, sånn at den skulle få støtte overalt. Vi er jo ikke ti mann, men vi ringte rundt på bygda og fikk tromla sammen en bæregjeng. Menn selvsagt. Man ringer ikke damer når noe skal bæres. Da vi hadde bært, det gikk fort, spurte de Tore hvor vi hadde fått laget den. Tore pekte på meg og sa at hun har laget den.
Og så hadde de endel oppfølgingsspørsmål. Litt sånne for å manne litt med hverandre. De kjente på materialet og spurte om det var stål. En annen spurte om det var to millimeter. Sånne ting. Litt sånn jeg-er-en-kjenner-av-temaet-vi-diskuterer. Og alt spurte de Tore om, selv om jeg sto tredve cm unna.
Sukk. Men jaja. Det spiller jo strengt tatt ingen rolle. Det ER jo jeg som har laget den.
kom, så maler vi en sang
Hver gang jeg maler begynner plutselig hodet mitt å synge denne sangen:
"ingenting min sorg fördriver"
Jeg har ikke skjønt hvorfor før overbevisstheten min også husket at en pensel heter en fordriver.
"ingenting min sorg fördriver"
Jeg har ikke skjønt hvorfor før overbevisstheten min også husket at en pensel heter en fordriver.
Joda
Mamma er og har jebbursdagsgave i Athen. Jeg er hjemme og passer huset.
Det er ikke så mye å passe på, jeg må låse når jeg ikke er hjemme, ikke slippe inn katter, og passe på at det blå lyset på tv-en er på. Tv-en er nemlig tv med pc, og den står og tar opp programmer hele tiden. Vi ser på tv gjennom pc-en inni den. Kjempefænsi.
Ca en halv dag etter at mamma dro på bursdagsgave, slutta pcen å fungere. Den er umulig å få kontakt med. Man må se på tv gjennom tven. Hele tiden faktisk, for skjermen låste seg og ville ikke skrus av. (men jeg vet hvor kontakten er så jeg lot meg ikke vippe.) Ikke noe problem noenting egentlig, bortsett fra at dét jeg skal passe på det blå lyset.
Nå som det er noe tøv med pcen, skrur det blå lyset seg av hele tiden. Så når det er noe jeg VET at de vil se, må jeg sitte å se på det og passe på at det blå lyset ikke slukner.
Og ellers må jeg springe ned hele tiden og sjekke at det ikke har skrudd seg av og det har det og så må jeg skru på.
Radio, sier jeg. My ber.
Det er ikke så mye å passe på, jeg må låse når jeg ikke er hjemme, ikke slippe inn katter, og passe på at det blå lyset på tv-en er på. Tv-en er nemlig tv med pc, og den står og tar opp programmer hele tiden. Vi ser på tv gjennom pc-en inni den. Kjempefænsi.
Ca en halv dag etter at mamma dro på bursdagsgave, slutta pcen å fungere. Den er umulig å få kontakt med. Man må se på tv gjennom tven. Hele tiden faktisk, for skjermen låste seg og ville ikke skrus av. (men jeg vet hvor kontakten er så jeg lot meg ikke vippe.) Ikke noe problem noenting egentlig, bortsett fra at dét jeg skal passe på det blå lyset.
Nå som det er noe tøv med pcen, skrur det blå lyset seg av hele tiden. Så når det er noe jeg VET at de vil se, må jeg sitte å se på det og passe på at det blå lyset ikke slukner.
Og ellers må jeg springe ned hele tiden og sjekke at det ikke har skrudd seg av og det har det og så må jeg skru på.
Radio, sier jeg. My ber.
nei, vi har bare stor og medium
Det gjelder jo å ikke hisse seg opp over småting.
Så det gjør jeg ved enhver anledning, virker det som.
I dag skulle vi kjøre til Njaudam og hente hjem kjøtt, og da skulle jeg få sjokoladeboller, hurra! Og sjåføren også måtte få. Kjokoladeboller er kjempegodt og ikke lov å spise hver dag så jeg skrudde opp forventningen på hurra.
Så på vei ut på tur stoppa vi på Norol på Hesseng for der var det skilt med tre sjokoladeboller 25! Å glede!
Da jeg kom inn var alle bollene pakket i sekspakninger, og i skapet lå en enslig bolle og vansmekta i vei, så jeg gikk i kassen og sa at jeg ville ha tre til 25. Nei, sa hun, da måtte jeg plukke selv. Men det er bare en igjen sa jeg, jeg kan ikke pakke den til tre, kunne vi ikke bare dele en av posene som var det var pakket seks i? Nei, det gikk ialefall overhodet ikke an å gjøre, man måtte plukke selv, ikke åpne posene som var pakket klar med seks bolelr i hver.
Da sank blodsukkeret mitt til -273,15°C. Klokken var ti en søndags formiddag, allerede var det bare en bolle igjen til å pakke i trepakning selv, men ca tyve poser med seks i hver og det aller aller verste var at dette var en fillesak som jeg overhodet ikke kunne forsvare å bli så vanvittig irritert over. Men jeg hadde gleda meg siden kvelden før. Og siden jeg er som jeg er var det umulig for meg å kjøpe en sånn sekspakning når statoil allerede hadde vært så urimelig.
Men altså. Fillesak. Ikke lov å bli irritert Ikke lov å bli helvettes dritirritert.
Så det gjør jeg ved enhver anledning, virker det som.
I dag skulle vi kjøre til Njaudam og hente hjem kjøtt, og da skulle jeg få sjokoladeboller, hurra! Og sjåføren også måtte få. Kjokoladeboller er kjempegodt og ikke lov å spise hver dag så jeg skrudde opp forventningen på hurra.
Så på vei ut på tur stoppa vi på Norol på Hesseng for der var det skilt med tre sjokoladeboller 25! Å glede!
Da jeg kom inn var alle bollene pakket i sekspakninger, og i skapet lå en enslig bolle og vansmekta i vei, så jeg gikk i kassen og sa at jeg ville ha tre til 25. Nei, sa hun, da måtte jeg plukke selv. Men det er bare en igjen sa jeg, jeg kan ikke pakke den til tre, kunne vi ikke bare dele en av posene som var det var pakket seks i? Nei, det gikk ialefall overhodet ikke an å gjøre, man måtte plukke selv, ikke åpne posene som var pakket klar med seks bolelr i hver.
Da sank blodsukkeret mitt til -273,15°C. Klokken var ti en søndags formiddag, allerede var det bare en bolle igjen til å pakke i trepakning selv, men ca tyve poser med seks i hver og det aller aller verste var at dette var en fillesak som jeg overhodet ikke kunne forsvare å bli så vanvittig irritert over. Men jeg hadde gleda meg siden kvelden før. Og siden jeg er som jeg er var det umulig for meg å kjøpe en sånn sekspakning når statoil allerede hadde vært så urimelig.
Men altså. Fillesak. Ikke lov å bli irritert Ikke lov å bli helvettes dritirritert.
Som museumdesigner er det min oppgave å lage utstillinger til opplysning av almuen
Hvorfor er alle håndtverkere jeg trenger rasistiske FRP-ere?
(ikke ALLE-alle, men mange.) (og ikke alle frp-erne er rasister) (eller utrivelige) (sukk, hvorfor skal det være så vanskelig å bare slenge ut en påstand?)
Problemet med verdenssynet til enkelte håndtverkere er at jeg må være enig for å få dem til å gjøre det jeg vil. For jeg ber jo om ganske spesielle ting, få rette vinkler og endel hodebry. På knappest mulig tid.
Og de vil alltid diskutere kultur og historie, for det er jo det jeg holder på med. Og jeg kan liksom ikke fyre meg opp eller himle med øynene heller. For jeg trenger noen som kan gjøre det jeg ikke kan. (Jeg skal lære meg ALT!)
Så selv når det klages over hvordan nordlendinger fremstilles, som fulle og dumme, og jeg påpeker at sånn fremstilles samer på nordnorske revycener, og får til svar at men de ER jo sånn, må jeg bare smile og le og prøve å få svar på når ting kan leveres.
Og jeg lager jo en utstilling som skal prøve å være balansert og opplysende, rettet mot alle, om alle og for ale, og jeg må jo nevne det samiske, som alle håndtverkere jo også nevner, men på en litt annen måte...jeg føler meg litt som en slags akp-mler.
Hva er galt med ghettoer egentlig? Så kan alle som ikke synes som meg bo i sin egen bydel og styre seg selv, og så kan de komme ut og gjøre det jeg betaler dem for når jeg trenger det, og så kan jeg få kunst og velferdsstat og så kan de få fulle samer og ren kapitalisme.
(ikke ALLE-alle, men mange.) (og ikke alle frp-erne er rasister) (eller utrivelige) (sukk, hvorfor skal det være så vanskelig å bare slenge ut en påstand?)
Problemet med verdenssynet til enkelte håndtverkere er at jeg må være enig for å få dem til å gjøre det jeg vil. For jeg ber jo om ganske spesielle ting, få rette vinkler og endel hodebry. På knappest mulig tid.
Og de vil alltid diskutere kultur og historie, for det er jo det jeg holder på med. Og jeg kan liksom ikke fyre meg opp eller himle med øynene heller. For jeg trenger noen som kan gjøre det jeg ikke kan. (Jeg skal lære meg ALT!)
Så selv når det klages over hvordan nordlendinger fremstilles, som fulle og dumme, og jeg påpeker at sånn fremstilles samer på nordnorske revycener, og får til svar at men de ER jo sånn, må jeg bare smile og le og prøve å få svar på når ting kan leveres.
Og jeg lager jo en utstilling som skal prøve å være balansert og opplysende, rettet mot alle, om alle og for ale, og jeg må jo nevne det samiske, som alle håndtverkere jo også nevner, men på en litt annen måte...jeg føler meg litt som en slags akp-mler.
Hva er galt med ghettoer egentlig? Så kan alle som ikke synes som meg bo i sin egen bydel og styre seg selv, og så kan de komme ut og gjøre det jeg betaler dem for når jeg trenger det, og så kan jeg få kunst og velferdsstat og så kan de få fulle samer og ren kapitalisme.
feelgood jaha ja
Det hviler en bebannelse over meg og mitt livs lede og hjertens lysestjerne.
Det er helt umulig for oss å se, si, en romantiske komedie. Uansett hva vi ser viser det seg å være en FORFERDELIG FORFERDELIG FORFERDELIG film. Ikke en dårlig film. Men en grusom film. Og vi tror alltid at denne gangen går det bra. For vi blir lurt. For det står alltid på filmen ROMANTISK KOMEDIE. BURLESK KOMEDIE. SORGMUNTER KOMEDIE.
Jeg er ferdig med capslock nå, slapp av.
Poenget er at komedie er det nå slett ikke.
Det begynte den dagen bestefar døde. Jeg var i Bergen og helt på feil plass men hadde fått flybilletter hjem neste dag, og fotografen sa at nå skal vi gå og se en hyggelig film og tenke på noe annet. Jeg var helt for den. Vi gikk og så Ukjent Kode.
Ikke se den om du er litt uttafor.
En annen gang, på BIFF, gikk vi og så Skilpadder kan ikke fly.
Den var merket med burlesk komedie. Den handler om et det man tror er tre søsken på ett og ti og tolv ca, i en flyktningeleir, uten foreldre, en mangler armer og en er blind og han uten armer leter etter miner med tennene for fn og så viser det seg at han yngste er ungen til hun på ti og hun prøver å drepe ham og han eldste prøver å stoppe henne og det eneste som er burleskt komedisk med det er at en av birollene har litt rare briller.
Man blir helt ødengelagt.
Og dette er ikke untakene, dette er regelen.
Jeg bare orker ikke referere til flere, det blir så trasig til meg.
Det er helt umulig for oss å se, si, en romantiske komedie. Uansett hva vi ser viser det seg å være en FORFERDELIG FORFERDELIG FORFERDELIG film. Ikke en dårlig film. Men en grusom film. Og vi tror alltid at denne gangen går det bra. For vi blir lurt. For det står alltid på filmen ROMANTISK KOMEDIE. BURLESK KOMEDIE. SORGMUNTER KOMEDIE.
Jeg er ferdig med capslock nå, slapp av.
Poenget er at komedie er det nå slett ikke.
Det begynte den dagen bestefar døde. Jeg var i Bergen og helt på feil plass men hadde fått flybilletter hjem neste dag, og fotografen sa at nå skal vi gå og se en hyggelig film og tenke på noe annet. Jeg var helt for den. Vi gikk og så Ukjent Kode.
Ikke se den om du er litt uttafor.
En annen gang, på BIFF, gikk vi og så Skilpadder kan ikke fly.
Den var merket med burlesk komedie. Den handler om et det man tror er tre søsken på ett og ti og tolv ca, i en flyktningeleir, uten foreldre, en mangler armer og en er blind og han uten armer leter etter miner med tennene for fn og så viser det seg at han yngste er ungen til hun på ti og hun prøver å drepe ham og han eldste prøver å stoppe henne og det eneste som er burleskt komedisk med det er at en av birollene har litt rare briller.
Man blir helt ødengelagt.
Og dette er ikke untakene, dette er regelen.
Jeg bare orker ikke referere til flere, det blir så trasig til meg.
jeg døper deg med salt og vann til lars johan
..og det trodde jeg lenge var teksten til presten. Mamma selvsagt. Som hadde lurt i meg den.
Jeg har vært i dåp i dag, og jeg lurer i den anledning på om døping og døpping har samme opprinnelse.
Moren til døppsbarnet hadde egentlig spurt Mannen og meg om vi ville være faddere, men vi står jo ikke i staskirken lengre, så det er jo ikke aktuelt. Så jeg kommer ikke til å være den som lærer idafia om Gud, men jeg kan godt være den som følger henne opp på underlige sangtekster, tubaspilling og fortreffeligheter ved bjørk samt ulemper ved bøk.
Det lover jeg.
Jeg har vært i dåp i dag, og jeg lurer i den anledning på om døping og døpping har samme opprinnelse.
Moren til døppsbarnet hadde egentlig spurt Mannen og meg om vi ville være faddere, men vi står jo ikke i staskirken lengre, så det er jo ikke aktuelt. Så jeg kommer ikke til å være den som lærer idafia om Gud, men jeg kan godt være den som følger henne opp på underlige sangtekster, tubaspilling og fortreffeligheter ved bjørk samt ulemper ved bøk.
Det lover jeg.
Kiiiir....keneser
I dag da jeg gikk fra jobb gikk det opp for meg at nå, endelig, er det Kirkenes som er virkeligheten min og her som er blitt hjemme. Og jeg og mannenhvisnavneimåbenevnes skulle ut og spise. Siden vi bor på hvert vårt barnerom og hjemme hos hver vår mor og det føles jo ikke noe pussig og møtes sånn innimellom når man egentlig er huskjærester.
I Kirkenes er det ikke så mange steder å gå ut og spise egentlig. Men sånn er det jo, jeg hadde ikke flytta snarere hjem hvis det var fire kaffebarer i gågata. Nåh.
Først skulle jeg møte han hvis navn ei får nevnes, herregud, på Fritz. Men på vei dit traff jeg Ørjan og Æskhil Brekkan. Og de skulle også spise. Så da ble vi alle kjempeglade. Men først skulle de bare inn i den oransje butikken og kike på ting. Elektrobutikk. De er så mye sammens at de benytter enhver anledning til å bevise at de ikke er ...feminine.
Så sprang alle litt rundt og samlet tropper, og akkurat den samlingen endte med at vi befant oss Dar alle møtes istedet for på Fritz. På Dar alle møtes tok det ca fryktelig lang tid å få bestilt. Æskhild begynte å få lavt blodsukker allerede her. Bedre ble det ikke av at det viste seg at grunnen til at ingen kom for å ta bestilling var at det uansett ville ta tre kvarter å få mat. En litt spesiell innstilling synes jeg. For ikke å snakke om hva Lektor Brækkan synes. Vi rusla tilbake til Fritz.
Der var det show. Dan Børge Akerø holdt leven med en servitør som ikke hverken ante om torsDan hadde bestilt eller hadde fått eller skulle betale. Lektor Brækkan syntes dette var et dårlig tegn. Og der burde også vi andre tatt tegninga men neida, vi kjørte freidig på og lurte på om det ville ta lang tid å få bestille.
Neeeida, det skulle gå så fort så. Jeg tolket lydene fra Lektor Brækkan dithen at han ikke hadde noe tiltro til dette, men dum som jeg var valgte jeg å overhøre det. Jeg forsøkte å få bestilt. Mens servitøren forsvant ut på bakrommet med en øl. Og så kom han ut igjen med den. Og så ga han den til Dan Børge. Hm.
Etter ti minutter fikk vi lagt inn en bestiling. (Æskhil vil nok, og har allerede, protestert på dette estimatet) Og så startet den VIRKELIGE ventingen. Etter en halv time måtte jeg finne frem en halv hvetebolle til Æskhil.
Og en ting er jo ventingen. Men vi var jo ikke de eneste som ventet. Det var noe med...stemningen. Uansett hvor du snudde deg så du et rasende ansikt. Og dette var FØR brannalarmen gikk. Eller hva det var slags alarm. Men tenk deg at du har ventet i førti minutter. Og så begynner YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY og det er tydelige at de på jobb ikke aner hvordan man skrur av YYYY YYYY YYYY YYYY. Og så kommer pizzaen. Og den er litt brent. Og du har drukket opp brusen for en halv time siden. Og uansett hvor du snur deg ser du et rasende ansikt. Og det uler YYY YYY YYY.
Kjempetrivelig.
Æskhil pekte på at egentlig var det han som var best rustet til å takle denne situasjonen, for han hadde bedt om vann da vi ba om brus, og et glass med lunkent rørvann varer mye lengre enn en iskald solo.
I Kirkenes er det ikke så mange steder å gå ut og spise egentlig. Men sånn er det jo, jeg hadde ikke flytta snarere hjem hvis det var fire kaffebarer i gågata. Nåh.
Først skulle jeg møte han hvis navn ei får nevnes, herregud, på Fritz. Men på vei dit traff jeg Ørjan og Æskhil Brekkan. Og de skulle også spise. Så da ble vi alle kjempeglade. Men først skulle de bare inn i den oransje butikken og kike på ting. Elektrobutikk. De er så mye sammens at de benytter enhver anledning til å bevise at de ikke er ...feminine.
Så sprang alle litt rundt og samlet tropper, og akkurat den samlingen endte med at vi befant oss Dar alle møtes istedet for på Fritz. På Dar alle møtes tok det ca fryktelig lang tid å få bestilt. Æskhild begynte å få lavt blodsukker allerede her. Bedre ble det ikke av at det viste seg at grunnen til at ingen kom for å ta bestilling var at det uansett ville ta tre kvarter å få mat. En litt spesiell innstilling synes jeg. For ikke å snakke om hva Lektor Brækkan synes. Vi rusla tilbake til Fritz.
Der var det show. Dan Børge Akerø holdt leven med en servitør som ikke hverken ante om torsDan hadde bestilt eller hadde fått eller skulle betale. Lektor Brækkan syntes dette var et dårlig tegn. Og der burde også vi andre tatt tegninga men neida, vi kjørte freidig på og lurte på om det ville ta lang tid å få bestille.
Neeeida, det skulle gå så fort så. Jeg tolket lydene fra Lektor Brækkan dithen at han ikke hadde noe tiltro til dette, men dum som jeg var valgte jeg å overhøre det. Jeg forsøkte å få bestilt. Mens servitøren forsvant ut på bakrommet med en øl. Og så kom han ut igjen med den. Og så ga han den til Dan Børge. Hm.
Etter ti minutter fikk vi lagt inn en bestiling. (Æskhil vil nok, og har allerede, protestert på dette estimatet) Og så startet den VIRKELIGE ventingen. Etter en halv time måtte jeg finne frem en halv hvetebolle til Æskhil.
Og en ting er jo ventingen. Men vi var jo ikke de eneste som ventet. Det var noe med...stemningen. Uansett hvor du snudde deg så du et rasende ansikt. Og dette var FØR brannalarmen gikk. Eller hva det var slags alarm. Men tenk deg at du har ventet i førti minutter. Og så begynner YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY YYYY og det er tydelige at de på jobb ikke aner hvordan man skrur av YYYY YYYY YYYY YYYY. Og så kommer pizzaen. Og den er litt brent. Og du har drukket opp brusen for en halv time siden. Og uansett hvor du snur deg ser du et rasende ansikt. Og det uler YYY YYY YYY.
Kjempetrivelig.
Æskhil pekte på at egentlig var det han som var best rustet til å takle denne situasjonen, for han hadde bedt om vann da vi ba om brus, og et glass med lunkent rørvann varer mye lengre enn en iskald solo.
issa mæææns wårld
Jeg har jo tidligere skrevet om det å være frk kvinne når man må en tur inn i hr manns verden, eller det hr mann oppfatter som sin verden da. Når jeg skulle kjøpe verktøyskrin altså, og ingen av mannene i mannebutikkene der jeg skulle kjøpe denne åpenbare mannetingen kunne skjønne hva jeg skulle med et verktøyskrin, men der hjernekoblingene begynte å koke og samtlige konkluderte i sitt stille, men døvetolksignaliserende sinn, med at jeg nok skulle begynne å samle på verktøy. Rosa hamrer med blomster på og søte små tomstokker. (Jeg er fullstendig klar over at jeg kamskjærer her i like stor grad som de gjorde, men hvis jeg skal drive å være veloverveid og fornuftig her, er det ikke morsomt å blogge)
(Jeg har forresten en venninne som HAR en rosa hammer med blomster på, den er veldig fin.)
Jeg jobber jo mye med ting som skal mannes med, på, rundt og på plass, hamres og sages og sveises og brytes og faktisk også lirkes, så jeg må stadig snakke med diverse håndtverkere om prosjekter. De er alltid menn, forsåvidt. En ting som var veldig bra med skolen min, var at jeg kunne bruke såpass mye tid på verkstedene. Jeg ser nå som jeg er ute i arbeidslivet, at det jeg har mest igjen for er at jeg klarer meg fint på et verksted, at jeg kan sveise, at jeg vet endel om hva som går og ikke går, og at jeg kan føre en fornuftig samtale med en håndtverker. (ikke rørleggere tror jeg forresten, det har jeg ikke prøvd.)
Jeg tror mange håndtverkere også synes det er greit at vi snakker samme språk.
Men jeg merker veldig godt, at om jeg har snakket med dem og orga og bestilt og planlagt, så er det alltid Tore de snakker med om Tore er i rommet. Tore er museets egen håndtverker. Avogtil er det greit å ha ham med når jeg snakker med folk utenifra, for Tore er en lur fyr og har vært lenge på museet. Men det er altså ham de andre mennene helst vil snakke med om det er ham og meg som er tilstede. Selv om det er jeg som egentlig har ført an til da, og det er mine tegninger vi diskurterer. Det er nå greit det. Jeg kan jo ikke snu verden sånn der på entotre. Men jeg kan lære meg å sirkesage og avrette, og jeg kan være streng på at jeg ikke vil ha en sånn myk liten søt bag med et hendig lite verktøysett inni, når jeg vitterligen har spurt etter et verktøyskrin.
Og så kan jeg også fortsette å være litt forbannet over at det ikke går an å få tak i en vinkelsliper som det er mulig å holde verken komfortabelt eller trygt med mine små damehender. Det må jo være lov.
(Jeg har forresten en venninne som HAR en rosa hammer med blomster på, den er veldig fin.)
Jeg jobber jo mye med ting som skal mannes med, på, rundt og på plass, hamres og sages og sveises og brytes og faktisk også lirkes, så jeg må stadig snakke med diverse håndtverkere om prosjekter. De er alltid menn, forsåvidt. En ting som var veldig bra med skolen min, var at jeg kunne bruke såpass mye tid på verkstedene. Jeg ser nå som jeg er ute i arbeidslivet, at det jeg har mest igjen for er at jeg klarer meg fint på et verksted, at jeg kan sveise, at jeg vet endel om hva som går og ikke går, og at jeg kan føre en fornuftig samtale med en håndtverker. (ikke rørleggere tror jeg forresten, det har jeg ikke prøvd.)
Jeg tror mange håndtverkere også synes det er greit at vi snakker samme språk.
Men jeg merker veldig godt, at om jeg har snakket med dem og orga og bestilt og planlagt, så er det alltid Tore de snakker med om Tore er i rommet. Tore er museets egen håndtverker. Avogtil er det greit å ha ham med når jeg snakker med folk utenifra, for Tore er en lur fyr og har vært lenge på museet. Men det er altså ham de andre mennene helst vil snakke med om det er ham og meg som er tilstede. Selv om det er jeg som egentlig har ført an til da, og det er mine tegninger vi diskurterer. Det er nå greit det. Jeg kan jo ikke snu verden sånn der på entotre. Men jeg kan lære meg å sirkesage og avrette, og jeg kan være streng på at jeg ikke vil ha en sånn myk liten søt bag med et hendig lite verktøysett inni, når jeg vitterligen har spurt etter et verktøyskrin.
Og så kan jeg også fortsette å være litt forbannet over at det ikke går an å få tak i en vinkelsliper som det er mulig å holde verken komfortabelt eller trygt med mine små damehender. Det må jo være lov.
plankebrille
Jeg fatter og begriper ikke hvordan folk klarer å havne her når de søker på ord som briller og planker. Med google! Da må de være bra grundige i gjennomgangen av søkeresultatene.
En annen ting jeg lurer på er hva folk egentlig mener når de sier så stort som et knappenålshode. Er det sånn knappenål med lite hode eller sånn knappenål med stort hode?
Har forresten lagt ut noen bilder fra utstillingen jeg jobber med på arbeidsbloggen. Jeg har jo organisert den bloggen litt tullete så man må skrålle ned forbi alle bildene, ned til postene. Skal omorganisere. Igjen.
En annen ting jeg lurer på er hva folk egentlig mener når de sier så stort som et knappenålshode. Er det sånn knappenål med lite hode eller sånn knappenål med stort hode?
Har forresten lagt ut noen bilder fra utstillingen jeg jobber med på arbeidsbloggen. Jeg har jo organisert den bloggen litt tullete så man må skrålle ned forbi alle bildene, ned til postene. Skal omorganisere. Igjen.
inkelekkelell og urfolksaktig
Jeg har fått nye briller. Det fører for det første til at verden er hakke klarere enn jeg er vant til, og ærlig talt litt i tydeligste laget.
Ja se der rota jeg meg bort i fordetførstefordetandre igjen. Dette har ingenting med nummerering å gjøre.
Jeg sa til lille fru søstersen at jeg hadde fått nye briller.
Da lurte hun på om de var sånn inkelekkelelle og urfolksaktige. Jeg kunne vel ikke akkurat si meg enig i det, jeg aner ikke hvordan urfoksaktige briller ser ut, de er ikke laget av fiskeslo iallefall.
Og så sendte jeg bilde, det er jo så lettvint med mac.
Solemia slo fast at det var akkurat det de var. Ikke lettvinte med mac, med urfolksaktige og intelektuelle.
Hæ?
Jeg kan jo ikke ha liggende ute bilder av meg selv, det går jo ikke, men jeg ligner ganske mye på dette.
Jeg tror Solebanet sin vurderingsevne har sviktet henne. Dette er ikke briller som oser av sporfinning, drømmetider og piekso.
Ja se der rota jeg meg bort i fordetførstefordetandre igjen. Dette har ingenting med nummerering å gjøre.
Jeg sa til lille fru søstersen at jeg hadde fått nye briller.
Da lurte hun på om de var sånn inkelekkelelle og urfolksaktige. Jeg kunne vel ikke akkurat si meg enig i det, jeg aner ikke hvordan urfoksaktige briller ser ut, de er ikke laget av fiskeslo iallefall.
Og så sendte jeg bilde, det er jo så lettvint med mac.
Solemia slo fast at det var akkurat det de var. Ikke lettvinte med mac, med urfolksaktige og intelektuelle.
Hæ?
Jeg kan jo ikke ha liggende ute bilder av meg selv, det går jo ikke, men jeg ligner ganske mye på dette.
Jeg tror Solebanet sin vurderingsevne har sviktet henne. Dette er ikke briller som oser av sporfinning, drømmetider og piekso.
miniblogg
Både i dag og i går og i overigår har jeg vært opptil flere ganger på jobb. jeg springer opp og ned på jobben for å låse håndtverkere ut og inn og avogtil skal jeg være der selv og. Nå foreksempel måtte jeg lynolere og stålsparkle utav den store gullmedalje. Jeg er flink til å bruke både hansker og ...luftvern, men jeg syntes nå likevel det luktet litt. Særlig av stålsparklet.
Da jeg var ferdig oppdaget jeg at det lå en klump spakkel inni masken.
Jeg må nok innrømme, eller innse, at jeg ikke er så flink å sparkle. Heldigvis var hun som sveisa og han som hjalp til, det vil si, Thoresen&ettekommer, veldig flinke, så det at sparklnga var halvkatastrofal ble ikke helkatastrofe.
Da jeg var ferdig oppdaget jeg at det lå en klump spakkel inni masken.
Jeg må nok innrømme, eller innse, at jeg ikke er så flink å sparkle. Heldigvis var hun som sveisa og han som hjalp til, det vil si, Thoresen&ettekommer, veldig flinke, så det at sparklnga var halvkatastrofal ble ikke helkatastrofe.
en mac-pc oppsummering. (litt malplassert mellomrom)
Såh. Nå har jeg vært macbruker en stund. Og jeg bruker også pc.
Så da har jeg vel et slags sammenligningsgrunnlag.
en) det jeg liker med mac:
den ser kjekk og snaisen ut og er lett å bruke.
det går kjempefort å skru den av.
den har ikke gått i stykker. Ikke så veldig iallefall.
den jobber fort og greit
to) (hvorfor begynte jeg med en og to? det er jo egentlig for og imot og helt unødvendig med nummerering)
det jeg ikke liker med mac:
billedorganiseringa. helt umulig. når man skal åpne noe fra et program (ok, photoshop) må du enten åpne alle åttetusen bildene i en lang lang liste som bruker ett ÅR på å åpne seg, eller du kan åpne hendelser (tilsvarer mapper) men da åpner hele mappen seg mad alle hundrååttåførti bildene seg i photoshop. Du kan selvsagt omgå dette ved å åpne iphoto og dra bildene over i photoshop men ærlig talt.
at når du ikke rekker å dobbeltklikke på et ikon i docken, så fjernes det fra docken. et klikk fjern fra dock, to klikk åpne. Og når du har fjernet det på denne måten er det kjempevanskelig å legge det inn igjen, i motsetning til programmer som du legger i docken for første gang.
og når docken nekter å komme frem og bare ligger under billdkanten og når den kommer frem går det ikke an å klikke på ikonene hverken en eller to gang.
ellers fornøyd. Men ikke helt tilvent.
Så da har jeg vel et slags sammenligningsgrunnlag.
en) det jeg liker med mac:
den ser kjekk og snaisen ut og er lett å bruke.
det går kjempefort å skru den av.
den har ikke gått i stykker. Ikke så veldig iallefall.
den jobber fort og greit
to) (hvorfor begynte jeg med en og to? det er jo egentlig for og imot og helt unødvendig med nummerering)
det jeg ikke liker med mac:
billedorganiseringa. helt umulig. når man skal åpne noe fra et program (ok, photoshop) må du enten åpne alle åttetusen bildene i en lang lang liste som bruker ett ÅR på å åpne seg, eller du kan åpne hendelser (tilsvarer mapper) men da åpner hele mappen seg mad alle hundrååttåførti bildene seg i photoshop. Du kan selvsagt omgå dette ved å åpne iphoto og dra bildene over i photoshop men ærlig talt.
at når du ikke rekker å dobbeltklikke på et ikon i docken, så fjernes det fra docken. et klikk fjern fra dock, to klikk åpne. Og når du har fjernet det på denne måten er det kjempevanskelig å legge det inn igjen, i motsetning til programmer som du legger i docken for første gang.
og når docken nekter å komme frem og bare ligger under billdkanten og når den kommer frem går det ikke an å klikke på ikonene hverken en eller to gang.
ellers fornøyd. Men ikke helt tilvent.
En vanlig dag på jobben
ja, først så kommer jeg på jobb da. Bittelillian er alltid kommet, og de andre kommer ca samtidig med meg. Vi møtes ofte nede først, og drikker litt kaffe og driver med litt oppdatering, eller så har vi morgenmøte. Om vi har mporgenmøte er det om å gjøre å slippe å være referent.
Så tar jeg med en kopp kaffe opp på atelieret. Jeg sjekker litt med mailen, og har ikke fått svar fra diverse forhandlere. Jeg kikker litt på tegninger og tanker og kart som henger på veggen min. Eller kanskje jeg skjærer litt i kapa, det gjorde jeg mye før men nå er modellen ferdig så nå er det ikke så stor grunn til å sitte å skjære lengre. Men kanskje jeg tegner noen lure løsninger på ting som skal snurre eller...vris. Det vil si, egentlig tegner jeg helst de tingene etter midnatt. Ikke fordi jeg jobber så lenge, jeg legger meg lenge før midnatt, men jeg får ikke sove for det koker. Skrevet om akkurat det før.
Så er det lunsj. Tore prøver entusisatisk å få meg til å prøve nye typer smøreost. Bodil snakker om oppstadvev. Gry og Sigrunn snakker. Lilliann er på vei ut for å røyke. Alexander drikker cola.
Etterpå kanskje jeg tegner litt mer. Sjekker mailen. Får ikke svar fra leverandører. Vil egentlig ringe dem, men telefonen min virker ikke igjen, og reservetelefonen som er satt opp til meg på biblioteket virker heller ikke plutselig. Når noen ringer etter meg får de ikke snakke med meg.
Kanskje jeg jobber litt på macen med kart. Gry kommer løpende inn med en god ide. Jeg løper inn til Gry med en viktig beskjed. Gry kommer løpende inn. Jeg løper inn til Gry. Dette skjer mye.
Kanskje roper Bittelillian fra utfor vinduet og vil ha røyleselskap. Jeg lukker vinduet.
Jeg drar ned til Heimo og sveiser og bøyer. Dette skjer ikke hver dag.
Jeg drar hjem og spiser middagsrester. Jeg lager litt kart på datamaskinen.
Så tar jeg med en kopp kaffe opp på atelieret. Jeg sjekker litt med mailen, og har ikke fått svar fra diverse forhandlere. Jeg kikker litt på tegninger og tanker og kart som henger på veggen min. Eller kanskje jeg skjærer litt i kapa, det gjorde jeg mye før men nå er modellen ferdig så nå er det ikke så stor grunn til å sitte å skjære lengre. Men kanskje jeg tegner noen lure løsninger på ting som skal snurre eller...vris. Det vil si, egentlig tegner jeg helst de tingene etter midnatt. Ikke fordi jeg jobber så lenge, jeg legger meg lenge før midnatt, men jeg får ikke sove for det koker. Skrevet om akkurat det før.
Så er det lunsj. Tore prøver entusisatisk å få meg til å prøve nye typer smøreost. Bodil snakker om oppstadvev. Gry og Sigrunn snakker. Lilliann er på vei ut for å røyke. Alexander drikker cola.
Etterpå kanskje jeg tegner litt mer. Sjekker mailen. Får ikke svar fra leverandører. Vil egentlig ringe dem, men telefonen min virker ikke igjen, og reservetelefonen som er satt opp til meg på biblioteket virker heller ikke plutselig. Når noen ringer etter meg får de ikke snakke med meg.
Kanskje jeg jobber litt på macen med kart. Gry kommer løpende inn med en god ide. Jeg løper inn til Gry med en viktig beskjed. Gry kommer løpende inn. Jeg løper inn til Gry. Dette skjer mye.
Kanskje roper Bittelillian fra utfor vinduet og vil ha røyleselskap. Jeg lukker vinduet.
Jeg drar ned til Heimo og sveiser og bøyer. Dette skjer ikke hver dag.
Jeg drar hjem og spiser middagsrester. Jeg lager litt kart på datamaskinen.
drrrrr klikk
I dag har jeg kommet tilbake på jobb, og så har jeg vært i bursdag til et søskenbarn, og så har jeg ledd til ungen hennes begynte å gråte, og da skjønte jeg at jeg måtte slutte å le av ungen, men da var det ganske vanskelig. Men jeg klarte det, jeg har jo god oppdragelse.
Og så har mamma og jeg stått og sett på vaskemaskinen. Vi har tv, men det er et triks for å få den til å sentrifugere.
Altså, trikset er ikke å stå å se på den. Men det FINNES et triks. Det er å skru på den der programskiva. Nå høres det ut som en helt vanlig måte å starte en vaskemaskin på, problemet er at skiva er løs, så når du vrir, aner du ikke hvilket program du ender på. Men mamma kan faktisk høre hvor du ender. Avogtil. Hvis hun ikke blir for sur først.
Så klærne mine er fortsatt klissvåte.
Og så har mamma og jeg stått og sett på vaskemaskinen. Vi har tv, men det er et triks for å få den til å sentrifugere.
Altså, trikset er ikke å stå å se på den. Men det FINNES et triks. Det er å skru på den der programskiva. Nå høres det ut som en helt vanlig måte å starte en vaskemaskin på, problemet er at skiva er løs, så når du vrir, aner du ikke hvilket program du ender på. Men mamma kan faktisk høre hvor du ender. Avogtil. Hvis hun ikke blir for sur først.
Så klærne mine er fortsatt klissvåte.
dooooing dooooing
....det er lyden av meg som flyr mellom kkn og bgo.
Fin uke i Bergen, perfekt å kunne jobbe litt så har man samvittighet til å ha fri.
Da jeg var dooooing innom Oslo på retur, kom frøken søstersen innom airporten. Det var superstas. Jeg skulle prøve å finne noen å spørre om det var lov å komme inn uten boarding card. Det er ingen på flyplasser som går rundt med SPØR MEG på skjorteryggen, og i sikkerhetskontrollen så de så fryktelig opptatt ut med sikkerheten, så jeg unne bare spørre sånne som jo strengt tatt åpenbart ikke hadde noe med akkurat det, og hver gang jeg spurte, så rødma jeg. Også inne på flyet da en fyr hadde tatt setet mitt, rødma jeg. Jeg sa ikke engang at han hadde tatt setet mitt, jeg satt meg bare rødmende ned ved siden av ham.
På flyplassen fortalte Solveig meg stort nytt om sitt møte med krumprinsen. At hun ikke blogger er meg ubegripelig.
Det var litt trangt på Garder Moen i dag, så vi satt litt på gulvet inntil en vegg.Ved gaten. Siden jeg ville fly med det. Men det bare så UT som det var god plass ved veggen, da vi satt oss ned oppdaget vi at det var en dør på den og en kant der det ikke var dør.
Så vi måtte sette oss skikkelig skikkelig tett sammen, skikkelig Tufsla og Vefsla- to redde samebarn på flyplassen i hovedstaden. Og så begynte vi å le. Ikke sånn tenåringsknising, men sånn...huffda. Sånn som mamma og tante Jorunn ler. Ikke riktig så hjelpesløst forresten. Men nært innpå.
Fin uke i Bergen, perfekt å kunne jobbe litt så har man samvittighet til å ha fri.
Da jeg var dooooing innom Oslo på retur, kom frøken søstersen innom airporten. Det var superstas. Jeg skulle prøve å finne noen å spørre om det var lov å komme inn uten boarding card. Det er ingen på flyplasser som går rundt med SPØR MEG på skjorteryggen, og i sikkerhetskontrollen så de så fryktelig opptatt ut med sikkerheten, så jeg unne bare spørre sånne som jo strengt tatt åpenbart ikke hadde noe med akkurat det, og hver gang jeg spurte, så rødma jeg. Også inne på flyet da en fyr hadde tatt setet mitt, rødma jeg. Jeg sa ikke engang at han hadde tatt setet mitt, jeg satt meg bare rødmende ned ved siden av ham.
På flyplassen fortalte Solveig meg stort nytt om sitt møte med krumprinsen. At hun ikke blogger er meg ubegripelig.
Det var litt trangt på Garder Moen i dag, så vi satt litt på gulvet inntil en vegg.Ved gaten. Siden jeg ville fly med det. Men det bare så UT som det var god plass ved veggen, da vi satt oss ned oppdaget vi at det var en dør på den og en kant der det ikke var dør.
Så vi måtte sette oss skikkelig skikkelig tett sammen, skikkelig Tufsla og Vefsla- to redde samebarn på flyplassen i hovedstaden. Og så begynte vi å le. Ikke sånn tenåringsknising, men sånn...huffda. Sånn som mamma og tante Jorunn ler. Ikke riktig så hjelpesløst forresten. Men nært innpå.
Bukspyttkjertel?
Jeg trodde kanskje bukspyttkjertelen hadde noe med adrenalin å gjøre? Hvorfor heter den da egentlig bukspyttkjertelen? Hva er bukspytt?
Kanskje bukspytt er legmansprat for adrenalin, eller var det engang i hine hårde dager. Hvis man klarer å identifisere adrenalin da. Hva vet jeg. Veldig lite om denne saken, rett og slett.
I det store og det hele vet jeg egentlig ikke så mye om kroppens indre liv. Om alle mine indre organer plutselig hadde ramlet ut, si, gjennom navelen, ville jeg hatt store problemer med å få dem inn på rett plass. Jeg ville vel ikke engang klart å identifisere dem. Hjertet hadde jeg klart. Lungene kanskje. Selv om det nettopp har gått opp for meg at de ikke ser ut som en masse små slappe ballonger, men faktisk er en ganske solid masse. Jeg kunne klart levra, hvis den ligner på fiskelevra. Nyrene kanskje, siden de er to, men jeg garanterer ikke at jeg ikke ville forvekslet dem med eggstokkene.
Og så ville det blitt skikkelig problemer når jeg skulle fått alt på rett plass.
Jeg hadde vel prøvd å pusle ting sammen som best jeg kunne, men oppdaget at hei der var det en bit til og så endt med å måtte ha levra med meg i en plastpose ved siden av.
Tenk så sur de som farer rundt i kroppen og skal levere beskjeder og hvite blodlegmer og sånn hadde blitt da.
" POSE!?! Har hun den i en pose!?! EN POSE!?!!! Hvordan i helvette hadde hun tenkt at vi skal komme oss dit da?" Og da hadde de sikkert allerede vært sure fordi jeg hadde pusla sammen ting feil og milten ikke var der den var før, og bukspyttkjertelen var snudd, og alt var dårlig skilta og vanskelig å finne frem. Det var nok ikke skilta i det hele tatt.
Lurer på hvorfor jeg innbiller meg at mine indre arbeidere snakker søring når jeg selv snakker østfinnmarking?
Kanskje bukspytt er legmansprat for adrenalin, eller var det engang i hine hårde dager. Hvis man klarer å identifisere adrenalin da. Hva vet jeg. Veldig lite om denne saken, rett og slett.
I det store og det hele vet jeg egentlig ikke så mye om kroppens indre liv. Om alle mine indre organer plutselig hadde ramlet ut, si, gjennom navelen, ville jeg hatt store problemer med å få dem inn på rett plass. Jeg ville vel ikke engang klart å identifisere dem. Hjertet hadde jeg klart. Lungene kanskje. Selv om det nettopp har gått opp for meg at de ikke ser ut som en masse små slappe ballonger, men faktisk er en ganske solid masse. Jeg kunne klart levra, hvis den ligner på fiskelevra. Nyrene kanskje, siden de er to, men jeg garanterer ikke at jeg ikke ville forvekslet dem med eggstokkene.
Og så ville det blitt skikkelig problemer når jeg skulle fått alt på rett plass.
Jeg hadde vel prøvd å pusle ting sammen som best jeg kunne, men oppdaget at hei der var det en bit til og så endt med å måtte ha levra med meg i en plastpose ved siden av.
Tenk så sur de som farer rundt i kroppen og skal levere beskjeder og hvite blodlegmer og sånn hadde blitt da.
" POSE!?! Har hun den i en pose!?! EN POSE!?!!! Hvordan i helvette hadde hun tenkt at vi skal komme oss dit da?" Og da hadde de sikkert allerede vært sure fordi jeg hadde pusla sammen ting feil og milten ikke var der den var før, og bukspyttkjertelen var snudd, og alt var dårlig skilta og vanskelig å finne frem. Det var nok ikke skilta i det hele tatt.
Lurer på hvorfor jeg innbiller meg at mine indre arbeidere snakker søring når jeg selv snakker østfinnmarking?
og så: litt studenterliv
minus studeringen selvsagt.
Jeg var på konsert i går, Mari sin konsert, selv om jeg egentlig ikke hørte så mye til henne. Likevel var hun rosinen i pølsa. Bak åtte-ti testosterongitariste banjale mandolaster. Riktig så flinke var de.
Det som ikke var rosin, var at dørvakten ikke uten videre gikk ut fra at jeg hadde opplevd noe som helst av åttitallet. Å måtte vise leg i døra på en plass med atten års aldersgrense har faktisk begrenset sjarm. Og jeg er fullstendig klar over at mange tror jeg kokketerer når jeg sier det. Jeg kanskje hadde syntes det var gøy om ikke det hadde skjedd stendig. Om det plutselig skjedde nå etter tretten leg-løse år. Da kanskje hadde jeg blitt litt stolt. Men jeg synes ikke det er så forlokkende å se ut som en syttenåring jeg. Skjønt opptil flere har poengtert at grunnen nok heller er fordi jeg er lavere enn gjennomsnittet. Folk klarer ikke å koble noe annet enn: Barn=små. Liten=ung
Morten og Terje kom på en knallreplikk (ETTER at vi var igjennom selvsagt), jeg må rett og slett spille rasismekortet. Ideen er at jeg skal si, litt taust forurettet og oppriktig undrende: E du rasist? Æ e jo same.
Men om anledningen noen gang byr seg (rent faktisk må de jo slutte å spørre en gang. Selv om jeg sikkert har krympet enda mer når jeg er nitti kan de jo ikke spørre om leg av den grunn. En eller annen gang mellom nå og nitti må de jo begynne å koble) så kommer jeg nok neppe til å klare å levere replikken. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kommer til å si noe sånt som: E du trædve eller?! Æ e jo sigøyner!
Jeg får rett og slett litt for mye kullsyre i hodet under stress.
Etter at konserten var over klarte jeg å miste Mari. Eller egentlig føler jeg at hun var litt delskyldig i mistingen, ikke at hun rota meg bort med vilje, men at hun ikke var så flink til å bli funnet.
Jeg var på konsert i går, Mari sin konsert, selv om jeg egentlig ikke hørte så mye til henne. Likevel var hun rosinen i pølsa. Bak åtte-ti testosterongitariste banjale mandolaster. Riktig så flinke var de.
Det som ikke var rosin, var at dørvakten ikke uten videre gikk ut fra at jeg hadde opplevd noe som helst av åttitallet. Å måtte vise leg i døra på en plass med atten års aldersgrense har faktisk begrenset sjarm. Og jeg er fullstendig klar over at mange tror jeg kokketerer når jeg sier det. Jeg kanskje hadde syntes det var gøy om ikke det hadde skjedd stendig. Om det plutselig skjedde nå etter tretten leg-løse år. Da kanskje hadde jeg blitt litt stolt. Men jeg synes ikke det er så forlokkende å se ut som en syttenåring jeg. Skjønt opptil flere har poengtert at grunnen nok heller er fordi jeg er lavere enn gjennomsnittet. Folk klarer ikke å koble noe annet enn: Barn=små. Liten=ung
Morten og Terje kom på en knallreplikk (ETTER at vi var igjennom selvsagt), jeg må rett og slett spille rasismekortet. Ideen er at jeg skal si, litt taust forurettet og oppriktig undrende: E du rasist? Æ e jo same.
Men om anledningen noen gang byr seg (rent faktisk må de jo slutte å spørre en gang. Selv om jeg sikkert har krympet enda mer når jeg er nitti kan de jo ikke spørre om leg av den grunn. En eller annen gang mellom nå og nitti må de jo begynne å koble) så kommer jeg nok neppe til å klare å levere replikken. Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kommer til å si noe sånt som: E du trædve eller?! Æ e jo sigøyner!
Jeg får rett og slett litt for mye kullsyre i hodet under stress.
Etter at konserten var over klarte jeg å miste Mari. Eller egentlig føler jeg at hun var litt delskyldig i mistingen, ikke at hun rota meg bort med vilje, men at hun ikke var så flink til å bli funnet.
Jeg kjenner at det perfekte egentlig er å jobbe ca to timer.
Noe som overrasker meg, etterosm jeg alltid har likt å jobbe massemasse, og ikke liker å gå hjem, og ikke liker å tulle bort tiden når jeg er på skolen.
Men nå er jeg jo ikke på skolen mer vil noen kanskje innvende (ikke at jeg helt kan se for meg hvem det skulle vært)men jeg har da vært i arbeidslivet før og da også er det aller beste å jobbe. Jobbing er stas.
Så nå som jeg har hjemmekontor og kan styre sånn som jeg vil, og helst også faktisk bør prøve å spare opp noen timer sånn at jeg kan jobbe ekstra når det begynner å tette seg til på museet (nei ikke spare akkurat da, sløse liksom, men ikke sløse heller) så overrasker det meg at jeg liker best å bare jobbe litt, bare spise litt, bare spile litt wii, bare lese litt, bare spasere litt i byen, jeg ville ellers trodd at Luther ville stått på døren innen nå med svovel og bjørnespray. Men nei, dette går helt fint.
Kanskje jeg begynner å bli syk.
Jeg er litt kald faktisk.
Ikke to timer da. I dag har jeg jobbet bare to timer, men ellers har jeg jobbet kanskje fem. Og derfor er det kanskje det er greit å jobbe to i dag da. Men likevel, noe slags poeng må man da få for dette?
Akkurat nå går jeg litt på andre museer for å finne ut hva de har gjort md sine museer.
Museer liker stort sett ikke å opplyse så veldig mye. De viser deg en stein, og så sier de kanskje dette heter steinen. Dette heter tidsperioden steinen ble dannet i.
Dette er opplysninger som for vanlige folk ikke akkurat er jahvaskalmansi....underholdnde. Nå skal man jo ikke underholde for enhver pris da, men om man synes at det er morsomt med steiner og vil at andre skal skjønne hvorfor steiner er stas, så kan det hjelpe på å sette det inn i en sammenheng kanskje. Gjøre det litt interessant. Årstall og uforståelige tidsaldre er ikke akkurat Gudfaren I, II og III.
I tillegg kan det hjelpe å skru på lyset.
Dette mener jeg helt bokstavelig.
Mange objekter er lysømfintlige (ikke at jeg forstår hvorfor steiner må oppbevares i mørtna) og da kan man ikke legge dem ut i sollyset, men et dårlig opplyst dovendyr i en mørk krok...jeg vet ikke, men det hjelper på for interessen og engasjementet at du faktisk ser det du ser på. Da tror jeg man må legge til noe. En opplysning for eksempel.
Men det som slo meg da jeg vandret rundt blant alle de møllspiste okapiene, elefantene, ringhalelemurene og beltemusene, er at alle disse har faktisk vært levende. De er ikke laget på fabrikk, de har sprunget rundt en eller annen plass (men kanskje bare i et bur, ikke så spennende tanke) og nå står de her og er stein døde og later som de er litt levende likevel.
Plutselig kan de bli levende igjen!
Eller strengt tatt ikke, men inne i mitt hode er det jeg som bestemmer, så det kan de.
Noe som overrasker meg, etterosm jeg alltid har likt å jobbe massemasse, og ikke liker å gå hjem, og ikke liker å tulle bort tiden når jeg er på skolen.
Men nå er jeg jo ikke på skolen mer vil noen kanskje innvende (ikke at jeg helt kan se for meg hvem det skulle vært)men jeg har da vært i arbeidslivet før og da også er det aller beste å jobbe. Jobbing er stas.
Så nå som jeg har hjemmekontor og kan styre sånn som jeg vil, og helst også faktisk bør prøve å spare opp noen timer sånn at jeg kan jobbe ekstra når det begynner å tette seg til på museet (nei ikke spare akkurat da, sløse liksom, men ikke sløse heller) så overrasker det meg at jeg liker best å bare jobbe litt, bare spise litt, bare spile litt wii, bare lese litt, bare spasere litt i byen, jeg ville ellers trodd at Luther ville stått på døren innen nå med svovel og bjørnespray. Men nei, dette går helt fint.
Kanskje jeg begynner å bli syk.
Jeg er litt kald faktisk.
Ikke to timer da. I dag har jeg jobbet bare to timer, men ellers har jeg jobbet kanskje fem. Og derfor er det kanskje det er greit å jobbe to i dag da. Men likevel, noe slags poeng må man da få for dette?
Akkurat nå går jeg litt på andre museer for å finne ut hva de har gjort md sine museer.
Museer liker stort sett ikke å opplyse så veldig mye. De viser deg en stein, og så sier de kanskje dette heter steinen. Dette heter tidsperioden steinen ble dannet i.
Dette er opplysninger som for vanlige folk ikke akkurat er jahvaskalmansi....underholdnde. Nå skal man jo ikke underholde for enhver pris da, men om man synes at det er morsomt med steiner og vil at andre skal skjønne hvorfor steiner er stas, så kan det hjelpe på å sette det inn i en sammenheng kanskje. Gjøre det litt interessant. Årstall og uforståelige tidsaldre er ikke akkurat Gudfaren I, II og III.
I tillegg kan det hjelpe å skru på lyset.
Dette mener jeg helt bokstavelig.
Mange objekter er lysømfintlige (ikke at jeg forstår hvorfor steiner må oppbevares i mørtna) og da kan man ikke legge dem ut i sollyset, men et dårlig opplyst dovendyr i en mørk krok...jeg vet ikke, men det hjelper på for interessen og engasjementet at du faktisk ser det du ser på. Da tror jeg man må legge til noe. En opplysning for eksempel.
Men det som slo meg da jeg vandret rundt blant alle de møllspiste okapiene, elefantene, ringhalelemurene og beltemusene, er at alle disse har faktisk vært levende. De er ikke laget på fabrikk, de har sprunget rundt en eller annen plass (men kanskje bare i et bur, ikke så spennende tanke) og nå står de her og er stein døde og later som de er litt levende likevel.
Plutselig kan de bli levende igjen!
Eller strengt tatt ikke, men inne i mitt hode er det jeg som bestemmer, så det kan de.
ikke bloggpause
Jeg kan vel ikke skrive ENDA et innlegg der jeg priser Møhlenpris.
Så da blir det ingenting.
Så da blir det ingenting.
ah, hjemme! ah, møhlenpris!
Fine fine Møhlenpris. Jeg elsker Møhlenpris, ikke Bergen, det føles litt mer tilgivelig.
Jeg står opp og jobber litt, tegner litt på kartene mine, lure ting med grenser og soner og løypenett, tutler litt rundt i hjemmet mitt (dunker rundt i møblene for å være mer korrekt, hadde glemt hvor trangt det er når man insisterer på å ha spisebord og ikke stå ved kjøkkenbenken og spise som det er dimensjonert for) lager litt kaffe i en mummikopp, tusler bort på Landmark etter er stund for å drikke kaffe og laste ned kart, nettet her hjemme er for dårlig, ah, hjemme.
Klarte å gå glipp av Maries konsert hundre meter opp i gata.
Fanes fanes fanes.
Men skal på Maris, hundre meter opp i gata. Om noen dager. Mager trøst, selv om den sikkert blir super og de heter nesten det samme. Vil se Marie og.
Jeg står opp og jobber litt, tegner litt på kartene mine, lure ting med grenser og soner og løypenett, tutler litt rundt i hjemmet mitt (dunker rundt i møblene for å være mer korrekt, hadde glemt hvor trangt det er når man insisterer på å ha spisebord og ikke stå ved kjøkkenbenken og spise som det er dimensjonert for) lager litt kaffe i en mummikopp, tusler bort på Landmark etter er stund for å drikke kaffe og laste ned kart, nettet her hjemme er for dårlig, ah, hjemme.
Klarte å gå glipp av Maries konsert hundre meter opp i gata.
Fanes fanes fanes.
Men skal på Maris, hundre meter opp i gata. Om noen dager. Mager trøst, selv om den sikkert blir super og de heter nesten det samme. Vil se Marie og.
pffff--- jeg får vel ta meg sammen da.
Jeg har jo kanskje ikke hatt verdens lengste bloggpause, men jeg har faktisk flere ganger enn pausens lengde skulle tilsagt, forsøkt å starte igjen. Og da sier det bare sånn pffffffff og så triller motivasjonen inn under bordet og jeg er for lat til å finne den igjen og så kommer jeg på den hvis jeg må ned og knytte skolissene og tilfeldigvis får øye på den, men siden jeg ikke gå med sko inne skjer ikke dette så ofte. Tøfler har jo stort sett ikke lisser.
Og der hadde jeg jaggumeg rota meg bort igjen, sett sånn, det er jo absolutt i tradisjonen.
Nå er jeg i Bergen. Bare en liten uke. Før jeg drar hjem igjen og snekrer sammen utstillingen på museet.
Eller hjem. Ja, det er liksom dette som er problemet da. Eller problem, det er jo ikke et problem, men jeg har faktisk mest lyst å være i Bergen. Og det har jeg kjempedårlig samvittighet for, det er som å være utro mot Kirkenes etter at jeg nettopp har lovt at vi aldri skal slå opp, og jeg har jo ikke tenkt å slå opp med Kirkenes...men det var liksom triveligere der før. Da alle lurte på hva det skulle bli til oss uten gruva men det blei kunsta og kulturert på hvert kjøkken, mens nå, nå er det bare en masse litt grinete oljeoptimisme. Og gruve...gru. Nå er ikke Kirkenes så stas som det var. Det er liksom ikke sånn...sprudlende trass, det er mer sånn sytete haskalling. Syns jeg.
Har jeg tenkt. Men jeg må vel kanskje også innse at hjemme er der man har laget livet sitt og ikke der alle snakker likedan som deg. Det var KJEMPEDEILIG å komme til Bergen og være hjemme i sitt eget hus og tutle rundt og ta masse plass.
Stakkars Kirkenes kan jo ikke akkurat få skylda for at jeg bor hjemme hos mor (som er snill og grei), og ikke hjemme hos meg og mannen.
Puh.
Det er ganske greit å være i Bergen. Og hvis jeg ville, kunne jeg nok tatt med han hvis navn ei må nevnes, og flyttet hjem. Jeg bare har ikke lyst. Og det har jeg jo hatt lyst til hvert sekund hittils, så hva som skjedde mens jeg så en annen vei er meg et mysterium. Jeg har jo bodd og jobbet og flyttet hjem før, og det var stas, så hva som lugger aner ikke jeg. Min magnetiske nordpol og sørpol har rett og slett byttet plass.
Men det kan heldigvis skje igjen.
Og der hadde jeg jaggumeg rota meg bort igjen, sett sånn, det er jo absolutt i tradisjonen.
Nå er jeg i Bergen. Bare en liten uke. Før jeg drar hjem igjen og snekrer sammen utstillingen på museet.
Eller hjem. Ja, det er liksom dette som er problemet da. Eller problem, det er jo ikke et problem, men jeg har faktisk mest lyst å være i Bergen. Og det har jeg kjempedårlig samvittighet for, det er som å være utro mot Kirkenes etter at jeg nettopp har lovt at vi aldri skal slå opp, og jeg har jo ikke tenkt å slå opp med Kirkenes...men det var liksom triveligere der før. Da alle lurte på hva det skulle bli til oss uten gruva men det blei kunsta og kulturert på hvert kjøkken, mens nå, nå er det bare en masse litt grinete oljeoptimisme. Og gruve...gru. Nå er ikke Kirkenes så stas som det var. Det er liksom ikke sånn...sprudlende trass, det er mer sånn sytete haskalling. Syns jeg.
Har jeg tenkt. Men jeg må vel kanskje også innse at hjemme er der man har laget livet sitt og ikke der alle snakker likedan som deg. Det var KJEMPEDEILIG å komme til Bergen og være hjemme i sitt eget hus og tutle rundt og ta masse plass.
Stakkars Kirkenes kan jo ikke akkurat få skylda for at jeg bor hjemme hos mor (som er snill og grei), og ikke hjemme hos meg og mannen.
Puh.
Det er ganske greit å være i Bergen. Og hvis jeg ville, kunne jeg nok tatt med han hvis navn ei må nevnes, og flyttet hjem. Jeg bare har ikke lyst. Og det har jeg jo hatt lyst til hvert sekund hittils, så hva som skjedde mens jeg så en annen vei er meg et mysterium. Jeg har jo bodd og jobbet og flyttet hjem før, og det var stas, så hva som lugger aner ikke jeg. Min magnetiske nordpol og sørpol har rett og slett byttet plass.
Men det kan heldigvis skje igjen.
jaja joda.
Jeg grindvever skallebånd. Eller luhkkabånd i følge oppskriften. Det blir ikke akkurat jevnt. Det ser litt ut som noe jeg kunne ha gjort i barnehagen. Det rare er at fra ca ti cm ut i båndet, når jeg har begynt å forstå hva jeg gjør, ser det knallbra ut. Men så blir det plutselig hlet idiotisk igjen, vingler og skjener og huhei i sikkert tredve cm før båndet bli kanllhardt og stramt og det er tydelig at jeg prøver å ta meg sammen men ikke vet hvordan jeg gjør det. Og her jeg sitter og skriver, dukker bildene fra tv-en som sto på i bakgrunnen opp i hodet mitt. Altså forskjellig bilder for de forskjellige stedene på båndet. Litt ennåsøttigradernord på vinglingen og litt svenskdokumentar der jeg har begynt å ta meg sammen igjen.
Og jeg har egentlig ikke engang begynt på mønster, jeg vever bare striper nå.
Ellers er det ikke så mye å skrive om. Selv om det jo skjer mye.
Og jeg har egentlig ikke engang begynt på mønster, jeg vever bare striper nå.
Ellers er det ikke så mye å skrive om. Selv om det jo skjer mye.
Dåkter macDrøm
Jeg drømte her om natten at jeg var syk. Jeg hadde fått enchilladas føcelitt.
Av dette tror jeg at jeg kan slutte at jeg ikke snakker så godt legespråk mens jeg sover.
Heromdagen var jeg derimot hos finnen som kan sveise papir, og skulle ha ham til å sveise et drog på seks meter jeg holder på med til en utstiling, og da var det veldig greit at jeg kunne sveisisk.
Av dette tror jeg at jeg kan slutte at jeg ikke snakker så godt legespråk mens jeg sover.
Heromdagen var jeg derimot hos finnen som kan sveise papir, og skulle ha ham til å sveise et drog på seks meter jeg holder på med til en utstiling, og da var det veldig greit at jeg kunne sveisisk.
Hm
Jeg lurer på hvorfor det er sånn at band bare blir dårligere og dårligere jo eldre de blir, mens si visesangere bare blir bedre og bedre?
Vise som utvidet begrep da. Soloartister med bakfolk.
Vise som utvidet begrep da. Soloartister med bakfolk.
Og så i ens egen familie endatil
Nå som jeg er flyttet hjem til min mor bor jeg på min søsters rom.
Dette skal ikke handle om hvordan jeg ikke engang klarer å skru på tv-en alene, eller hvordan jeg er kommet nærmere Solveig ved å bo i rotet hennes, men hvordan det er å være den høye rare norske ungen i en familie full av småsamer.
En ting er at man aldri kan tyvlåne sko, for de har 35 alle sammen. Det er greit.
Noe annet er at dyna er så kort at tærne og skuldrene slåss hele natta om å få varmen. Enten så er tærne i friluft eller så er skuldrene ute. Men kan selvsagt krølle seg sammen men det glemmer man når man har sovnet og så har man en Indre Konflikt hele natta.
Og så når man er ute blant folk, vips, der var de borte. Sunket ned i menneskemengden. Jeg var jo så optimistisk når vi skulle til Kina for jeg tenkte at da kommer de sikkert ikke til å klare å bli mistet, men det er ikke kinesere som er lave, det er japanere. Allerede på tax-freeområdet på Gardemoen ség de ned mellom reolene og forsvant. Jeg måtte plukke dem opp på tapt og funnet etter ferien.
Jeg prøvde å forklare dette til Bittelillian på jobb, men da skulle liksom hun også påberope seg å være høy og norsk. Ærlig talt, hun er iallefall hvertfall kanskje tre centimeter lavere enn meg, og da regner jeg ikke inn den ekstra centimeteren jeg har løyet på meg i passet engang.
Dette skal ikke handle om hvordan jeg ikke engang klarer å skru på tv-en alene, eller hvordan jeg er kommet nærmere Solveig ved å bo i rotet hennes, men hvordan det er å være den høye rare norske ungen i en familie full av småsamer.
En ting er at man aldri kan tyvlåne sko, for de har 35 alle sammen. Det er greit.
Noe annet er at dyna er så kort at tærne og skuldrene slåss hele natta om å få varmen. Enten så er tærne i friluft eller så er skuldrene ute. Men kan selvsagt krølle seg sammen men det glemmer man når man har sovnet og så har man en Indre Konflikt hele natta.
Og så når man er ute blant folk, vips, der var de borte. Sunket ned i menneskemengden. Jeg var jo så optimistisk når vi skulle til Kina for jeg tenkte at da kommer de sikkert ikke til å klare å bli mistet, men det er ikke kinesere som er lave, det er japanere. Allerede på tax-freeområdet på Gardemoen ség de ned mellom reolene og forsvant. Jeg måtte plukke dem opp på tapt og funnet etter ferien.
Jeg prøvde å forklare dette til Bittelillian på jobb, men da skulle liksom hun også påberope seg å være høy og norsk. Ærlig talt, hun er iallefall hvertfall kanskje tre centimeter lavere enn meg, og da regner jeg ikke inn den ekstra centimeteren jeg har løyet på meg i passet engang.
Hm?
I år har jeg ikke ødelagt heisen. Det gjør jeg ellers hvert eneste år her på museet, opptil to ganger på en sesong. Plutselig spruter knappene ut av veggen og den står bom still. Årvisst. Men ikke i år, det synes jeg er helt greit.
Derimot er det noe krøll med telefonen på atelieret mitt. Den brummer, og hvis folk for eksempel er litt sjenerte eller ikke så gode i norsk, blir det vanskelig å føre en samtale. Alle hører meg godt, jeg hører ingen. Jeg har forsøkt å bytte den ut med en annen telefon, men det er nok linja. Så Tore Morten Håndtverker har forsøkt å bytte om på linjene, koble litt til og fra og også sjonglert litt, men det er ingen ting som nytter. Han konkluderte med at det måtte være en slags forstyrrelse i rommet. Men vi trakk ut alt som var av elektronikk, ingen ting som hjelper.
Sånne telefoner av blikkbokser og tråder er visst ganske slitesterke, men det spørs hvordan det blir å få dem gjennom en fire fem dører, ned trappa og rundt et par hjørner. Og det er jo bare internt på huset.
Derimot er det noe krøll med telefonen på atelieret mitt. Den brummer, og hvis folk for eksempel er litt sjenerte eller ikke så gode i norsk, blir det vanskelig å føre en samtale. Alle hører meg godt, jeg hører ingen. Jeg har forsøkt å bytte den ut med en annen telefon, men det er nok linja. Så Tore Morten Håndtverker har forsøkt å bytte om på linjene, koble litt til og fra og også sjonglert litt, men det er ingen ting som nytter. Han konkluderte med at det måtte være en slags forstyrrelse i rommet. Men vi trakk ut alt som var av elektronikk, ingen ting som hjelper.
Sånne telefoner av blikkbokser og tråder er visst ganske slitesterke, men det spørs hvordan det blir å få dem gjennom en fire fem dører, ned trappa og rundt et par hjørner. Og det er jo bare internt på huset.
Josefin, hvor er du?
I det siste har jeg tenkt mye på Josefin.
Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er.
Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var ganske stor og tjukk og hadde rødlig hår i hestehale og at hun ikke var livlig, og at alle var opptatt av henne. Og at hun hadde på en unojumper. Og hun var en av flere svensker. I alle fall var hun svensk. Men jeg aner ikke hvor jeg har henne fra. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har snakket med henne, men jeg har nok tilbragt endel tid i samme setting som henne, og dette var mer enn at vi har sittet ved samme kafebord. Jeg aner ikke om jeg traff henne for fem eller ti år siden og jeg aner iallefalli ikke hvordan jeg kom til å tenke på henne nå.
Teater? Fenris? Musikk? Uka på ås? Aner ikke. Ikke folkemusikk tror jeg.
Og det er da jeg skulle ønske at hjernen fungerte omtrent sånn som dette:
Josefin ja.
Hvem var hun?
Husker ikke.
Er det viktig å komme på hvem hun var? Har dette noe å gjøre med min suksess, fremgamng eller overlevelse? Sannsynligvis ikke.
Tro om det er noe på tv.
Men sånn er det ikke. Istedet er det sånn at jeg tenker på Joesefin hver dag hvert sekund, eller iallefall veldig ofte. Det synes jeg er dårlig design.
Hvem i all verden er Josefin?
Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er.
Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var ganske stor og tjukk og hadde rødlig hår i hestehale og at hun ikke var livlig, og at alle var opptatt av henne. Og at hun hadde på en unojumper. Og hun var en av flere svensker. I alle fall var hun svensk. Men jeg aner ikke hvor jeg har henne fra. Jeg tror ikke nødvendigvis at jeg har snakket med henne, men jeg har nok tilbragt endel tid i samme setting som henne, og dette var mer enn at vi har sittet ved samme kafebord. Jeg aner ikke om jeg traff henne for fem eller ti år siden og jeg aner iallefalli ikke hvordan jeg kom til å tenke på henne nå.
Teater? Fenris? Musikk? Uka på ås? Aner ikke. Ikke folkemusikk tror jeg.
Og det er da jeg skulle ønske at hjernen fungerte omtrent sånn som dette:
Josefin ja.
Hvem var hun?
Husker ikke.
Er det viktig å komme på hvem hun var? Har dette noe å gjøre med min suksess, fremgamng eller overlevelse? Sannsynligvis ikke.
Tro om det er noe på tv.
Men sånn er det ikke. Istedet er det sånn at jeg tenker på Joesefin hver dag hvert sekund, eller iallefall veldig ofte. Det synes jeg er dårlig design.
Hvem i all verden er Josefin?
Kirkenes
Jeg og Kirkenes har jo vært på oppslagesens rand i sommer.
Og vi som vanligvis har det så fint sammens.
Men i sommer har jeg jo ...
ikke vært så fornøyd. Som meddelt.
Men nå!
Plutselig ble jeg egentlig kjempefornøyd!
Og det enda hanhvisnavnblablabla er i en annen landsdel og jeg skal være her og tjene penger og har flyttet hjem til mor i en alder av tredve år.
Men nå forlanger jeg liksom ikke noe mer av Kirkenes, ikke går jeg lengre rundt og håper på at det skal bli en bra sommer med turer og kjæresterier og ferie og sånt der sommerVÅS.
Nå er det som det er, jobben er ganske ok, det er da noen hyggelige folk her, og avogtil stikker enkelte av dem innom jobben min to dager på rad og jeg føler meg slettes ikke ensom og alene.
Og høsten er kald og klar og det lukter regn og fjell og skog og hav.
Og vi som vanligvis har det så fint sammens.
Men i sommer har jeg jo ...
ikke vært så fornøyd. Som meddelt.
Men nå!
Plutselig ble jeg egentlig kjempefornøyd!
Og det enda hanhvisnavnblablabla er i en annen landsdel og jeg skal være her og tjene penger og har flyttet hjem til mor i en alder av tredve år.
Men nå forlanger jeg liksom ikke noe mer av Kirkenes, ikke går jeg lengre rundt og håper på at det skal bli en bra sommer med turer og kjæresterier og ferie og sånt der sommerVÅS.
Nå er det som det er, jobben er ganske ok, det er da noen hyggelige folk her, og avogtil stikker enkelte av dem innom jobben min to dager på rad og jeg føler meg slettes ikke ensom og alene.
Og høsten er kald og klar og det lukter regn og fjell og skog og hav.
Innlegg 840: om min enorme innlevelsesevne (som designer)
Her på kontoret som jeg sitter, eller det er vel et atelier da, her er det en litt spesiell kontorstol. Jeg tror det er en stol for en som har vondt i ryggen. Jeg tror det på grunn av utformingen, alle stoler som skrår på en litt spesiell måte er enten for musikere eller folk som har vondt i ryggen, og her er det ingen musikere, så jeg har slått fast at dette er en stol som er bra for de som har vondt i ryggen. Den som satt på dette atelieret sist hadde sannsynligvis en dårlig rygg. Jeg tenker på denne ryggen hver gang jeg setter meg på stolen. Jeg tenker på hvordan det må være å ha så vondt i ryggen at du må ha spesialstol og hvordan det må ha gjort vondt å sette seg ned. For det lå tilogmed en svær pute oppå den polstra stolen.
Jeg har begynt å grue meg til å sette meg ned, for jeg lever meg sånn inn i hvordan det må ha vært at jeg kjenner det i ryggen. Jeg blir fryktelig bekymret for alle delene inni ryggen og hvordan de skal takle å sette seg ned og klemme seg litt sammen.
Nå har jeg holdt på med dette så mange dager at jeg har vondt i min egen rygg, helt på ordentlig.
Teite ryggstolen.
Heromdagen hadde jeg og kajeksa og mannen hvis navn ei må nevnes i offentligheten spist ute på sentrumstrappa, jeg hadde nevnt min bekymring over å ha metamorfoset meg inn i designerstanden, kajeksa var medfølende for hun er jo matematiker og opplever også hvordan det kan være å presentere seg for fremmede med en belastet tittel. Senere på dagen ble dette omsatt i praksis ovenfor en feikforsiktig trønder som ville sitte sammens med oss på puben. Han var egentlig ikke så hyggelig så da vi hadde presentert oss gikk vi.
Ja nå var det egentlig ikke det jeg vill fortelle. Da jeg skulle betale for tre øl på Puben øl er kultur, ville jeg kvitte meg med litt småpenger. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde nok i metall, men bartenderen, eh nei, man kan nok ikke kalle en som skjenker øl på Puben for "bartender"...fyren bak disken ville gjerne ha småpenger for det var det litt dårlig med den kvelden så vi begynte å telle opp. Da vi nesten hadde fortalt oss, konkluderte vi med at det manglet fire kroner. I alkoholverdnen er det jo et øye for en tann, men har du sett, der lå det en tier til i pengboka. Vi ble begge glade, han mest, som sopte til seg alle pengene og sa "jeg tar bare alt dette her jeg". Jeg ble litt perpleks, ikke at de der seks kronene spilte en rolle...men det ER litt underlig å bare forsyne seg av andres penger? Altså, driks kan man jo få..men ikke ta! Men når jeg tenker meg om så hadde jeg vel akkurat betalt seks kroner for litt lokalkoloritt, og det er det vel verdt.
Solveig fortalte at under Kirkenesdagene når det kostet 200 kroner å komme inn på Ritz,(!) hadde de som jobbet i garderobepliktgarderoben sagt til alle "har du tips.". Jeg spurte Solveig hva det kostet å henge fra seg jakken. Hun svarte fortørnet "tohundre krona!".
Jeg har begynt å grue meg til å sette meg ned, for jeg lever meg sånn inn i hvordan det må ha vært at jeg kjenner det i ryggen. Jeg blir fryktelig bekymret for alle delene inni ryggen og hvordan de skal takle å sette seg ned og klemme seg litt sammen.
Nå har jeg holdt på med dette så mange dager at jeg har vondt i min egen rygg, helt på ordentlig.
Teite ryggstolen.
Heromdagen hadde jeg og kajeksa og mannen hvis navn ei må nevnes i offentligheten spist ute på sentrumstrappa, jeg hadde nevnt min bekymring over å ha metamorfoset meg inn i designerstanden, kajeksa var medfølende for hun er jo matematiker og opplever også hvordan det kan være å presentere seg for fremmede med en belastet tittel. Senere på dagen ble dette omsatt i praksis ovenfor en feikforsiktig trønder som ville sitte sammens med oss på puben. Han var egentlig ikke så hyggelig så da vi hadde presentert oss gikk vi.
Ja nå var det egentlig ikke det jeg vill fortelle. Da jeg skulle betale for tre øl på Puben øl er kultur, ville jeg kvitte meg med litt småpenger. Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde nok i metall, men bartenderen, eh nei, man kan nok ikke kalle en som skjenker øl på Puben for "bartender"...fyren bak disken ville gjerne ha småpenger for det var det litt dårlig med den kvelden så vi begynte å telle opp. Da vi nesten hadde fortalt oss, konkluderte vi med at det manglet fire kroner. I alkoholverdnen er det jo et øye for en tann, men har du sett, der lå det en tier til i pengboka. Vi ble begge glade, han mest, som sopte til seg alle pengene og sa "jeg tar bare alt dette her jeg". Jeg ble litt perpleks, ikke at de der seks kronene spilte en rolle...men det ER litt underlig å bare forsyne seg av andres penger? Altså, driks kan man jo få..men ikke ta! Men når jeg tenker meg om så hadde jeg vel akkurat betalt seks kroner for litt lokalkoloritt, og det er det vel verdt.
Solveig fortalte at under Kirkenesdagene når det kostet 200 kroner å komme inn på Ritz,(!) hadde de som jobbet i garderobepliktgarderoben sagt til alle "har du tips.". Jeg spurte Solveig hva det kostet å henge fra seg jakken. Hun svarte fortørnet "tohundre krona!".
En designers hverdag
Det slo meg i går, litt hardt, at nå som jeg jo er utdannet designer, og dessuten også jobber som designer, så må jeg vel innse at jeg faktisk også ER designer.
Jeg synes ikke det er noe hyggelig selvinnsikt.
Jeg liker ikke designere.
Eller, jeg liker vel kanskje ikke fordommene mot designere. Fordommer var ikke noe som plaget av meg en kalori da jeg holdt på med en karriere som blokkfløytespillende sekkepipetubaist. Jeg hadde glatt og frivillig valgt de instrumentene folk har flest fordommer mot, og grunnen til at det ikke plaget meg var vel at selv om jeg visste om hva folk trodde om disse instrumentene, så trodde jeg ikke på dem selv.
Men etter å ha studert design, har jeg bare fått flere fordommer mot designere enn jeg trodde selv et negativt lite vesen som meg hadde plass til bak brasken.
Og nå er jeg en selv.
Jeg er det.
En designers hverdag består for tiden i å printe ut ting på fargeprinteren, den er i første, jeg bor i andre bak tusen dører som folk plutselig har låst så man springer rett i dem når man tror man skal springe gjennom, og printeren har bestemt at nå skal ting printes ut som trekkspill, tett i tett, som noe man har laget på et juleverksted, og ikke slett som en nystrøket duk, som ville vært å foretrekke. Denne trekkspillfascinasjonen printeren har lagt seg til fører til mye papirkrøll, da sier printeren "paper jam". Men ikke faen om den vil si hvor. Det er åttåførti små luker og hendler på maskinen, og man må lete gjennom alle og stort sett også brenne seg på varmedekslet for å finne trekkspillet. Den synes vel det er min jobb å finne papirkrøllet, jeg synes den kan være litt behjelpelig.
Men trim får man jo, for jeg må opp på atelieret og snakke med datamaskinen min for å få printet ut trekkspillet på nytt hver gang printeren setter noe fast i halsen.
Hm. Selv om det jo unektelig er mye mer interresant å designe utstillinger på museer enn å printe, og det er jo egentlig det første jeg gjør mest av, det andre er liksom bare en del av det, tror jeg at jeg skal si "printer" neste gang noen spør meg hva jeg er, for den der fargeprinteren er så lat at det nesten har blitt manuelt arbeid.
Jeg synes ikke det er noe hyggelig selvinnsikt.
Jeg liker ikke designere.
Eller, jeg liker vel kanskje ikke fordommene mot designere. Fordommer var ikke noe som plaget av meg en kalori da jeg holdt på med en karriere som blokkfløytespillende sekkepipetubaist. Jeg hadde glatt og frivillig valgt de instrumentene folk har flest fordommer mot, og grunnen til at det ikke plaget meg var vel at selv om jeg visste om hva folk trodde om disse instrumentene, så trodde jeg ikke på dem selv.
Men etter å ha studert design, har jeg bare fått flere fordommer mot designere enn jeg trodde selv et negativt lite vesen som meg hadde plass til bak brasken.
Og nå er jeg en selv.
Jeg er det.
En designers hverdag består for tiden i å printe ut ting på fargeprinteren, den er i første, jeg bor i andre bak tusen dører som folk plutselig har låst så man springer rett i dem når man tror man skal springe gjennom, og printeren har bestemt at nå skal ting printes ut som trekkspill, tett i tett, som noe man har laget på et juleverksted, og ikke slett som en nystrøket duk, som ville vært å foretrekke. Denne trekkspillfascinasjonen printeren har lagt seg til fører til mye papirkrøll, da sier printeren "paper jam". Men ikke faen om den vil si hvor. Det er åttåførti små luker og hendler på maskinen, og man må lete gjennom alle og stort sett også brenne seg på varmedekslet for å finne trekkspillet. Den synes vel det er min jobb å finne papirkrøllet, jeg synes den kan være litt behjelpelig.
Men trim får man jo, for jeg må opp på atelieret og snakke med datamaskinen min for å få printet ut trekkspillet på nytt hver gang printeren setter noe fast i halsen.
Hm. Selv om det jo unektelig er mye mer interresant å designe utstillinger på museer enn å printe, og det er jo egentlig det første jeg gjør mest av, det andre er liksom bare en del av det, tror jeg at jeg skal si "printer" neste gang noen spør meg hva jeg er, for den der fargeprinteren er så lat at det nesten har blitt manuelt arbeid.
lømspøuseblågginge jedijedije
Hvor lenge skal man tro på tilfeldigheter?
Min nye mac har begynt å skrante mer enn det som behagelig er, docken blir borte og vil ikke komme frem, om jeg åpner et flervalg og trykker på pilen, legger menyen seg ned....alle dere som sier dere har maskiner som fungerer, LURER dere meg?
Min nye mac har begynt å skrante mer enn det som behagelig er, docken blir borte og vil ikke komme frem, om jeg åpner et flervalg og trykker på pilen, legger menyen seg ned....alle dere som sier dere har maskiner som fungerer, LURER dere meg?
Grenser
Det rare er, at når du er midt på Pasvikelva i båt, så er den ene siden land, og den andre siden er Russland. Den ene siden har minner og hytter og kjentfolk og hemmeligvann og multemyrer og stedet der du mista hua du da du var fem, og den andre siden har ikke engang navn. Den oppfører seg som en slags blindsone som man er helt oppmerksom på.
Fordi det er ikke lov å være der. Det er russerne sitt land. Men det ser helt prikk likt ut, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, det er ingenting som skiller, solen skinner på begge sider, fuglene flyr over, det er jo bare to sider av samme elv, bare at den ene siden er bak en grense.
Fisken jeg fikk har akkurat vært i Russland. På andre siden av den der grensen.
Som er midt i elva. Litt borti der en plass. Man kan jo ikke se den, for den finnes jo egentlig ikke, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, begge sider er jo egentlig Harefoss---
Det rare er, at på den andre siden der, bor russerne. Et folkeslag som vi egentlig ikke kjenner så veldig godt.
Men landet vi bor i er det samme. Det er som om vi skulle satt et speil midt i elva.
I kontrast til grensa til Finland.
I Finland er det nemlig egentlig vi som bor. Eller, mange av oss kom nå defra engang og ikke er vi så ulike mentalt heller. Vi liker å le litt av hverandres sære skikker, men vi ler forsåvidt av Bjørnevatnsværingene også, forskjellene er ikke så store og skikkene er vel mye de samme, vi ler vel mest av variasjonene.
Vi bor langt oppe i nord alle sammen, og har kanskje samme etternavn tilogmed. Om vi ikke deler språk så gjorde besteforeldrene våre det.
Men når du krysser grensa til Finland!
DRRRRRRR sier det over ferista, øynene vibrerer og pang der er Sør-Varanger borte og du er midt i furuskogen. Midt inne i de finske skoger på ett sekund. Det var egentlig ikke sånn, men finnene har plantet De Finske Skoger helt inntil grensen, så nå er det sånn likevel.
Plutselig er du en helt annen plass, selv om du vagt aner at folket ditt bor her og.
Aldri noen sinne kommer jeg til å skjønne at dette skal være normalt.
Fordi det er ikke lov å være der. Det er russerne sitt land. Men det ser helt prikk likt ut, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, det er ingenting som skiller, solen skinner på begge sider, fuglene flyr over, det er jo bare to sider av samme elv, bare at den ene siden er bak en grense.
Fisken jeg fikk har akkurat vært i Russland. På andre siden av den der grensen.
Som er midt i elva. Litt borti der en plass. Man kan jo ikke se den, for den finnes jo egentlig ikke, skogen ser sånn ut her, skogen ser sånn ut der, begge sider er jo egentlig Harefoss---
Det rare er, at på den andre siden der, bor russerne. Et folkeslag som vi egentlig ikke kjenner så veldig godt.
Men landet vi bor i er det samme. Det er som om vi skulle satt et speil midt i elva.
I kontrast til grensa til Finland.
I Finland er det nemlig egentlig vi som bor. Eller, mange av oss kom nå defra engang og ikke er vi så ulike mentalt heller. Vi liker å le litt av hverandres sære skikker, men vi ler forsåvidt av Bjørnevatnsværingene også, forskjellene er ikke så store og skikkene er vel mye de samme, vi ler vel mest av variasjonene.
Vi bor langt oppe i nord alle sammen, og har kanskje samme etternavn tilogmed. Om vi ikke deler språk så gjorde besteforeldrene våre det.
Men når du krysser grensa til Finland!
DRRRRRRR sier det over ferista, øynene vibrerer og pang der er Sør-Varanger borte og du er midt i furuskogen. Midt inne i de finske skoger på ett sekund. Det var egentlig ikke sånn, men finnene har plantet De Finske Skoger helt inntil grensen, så nå er det sånn likevel.
Plutselig er du en helt annen plass, selv om du vagt aner at folket ditt bor her og.
Aldri noen sinne kommer jeg til å skjønne at dette skal være normalt.
Ikke mere syteblogging
Eller jo er det noe som er sikkert så er det vel at det en eller annen gang kommer til å bli mer sytebogging, men nå skal jeg ikke syte mer omm sommerern, nå skal jeg si hva som har vært fint. Jeg har opplevd en rekke fine ting:
-Kveldsgrillingstur til langfjordbunnen med kvalitetsfolk, innebefattende øvelse i urfolkssporten veddehvorlangtidenplankebrukerpååbrennetversovernårdenleggesmidtibålet, og suksessterte. Samt vedsprett.
-sommerfølelsen som overfalt oss i Jokkmokk.
-Fest hos det sosiale limet komplett med opplesing av finsk lyrikk i hinkefjæra.
-Varm dag med utespising i hotellparken med mor og stefar, samt halvstore måsunger. -Påfølgenede kaffe med gammel venn. Supervær. Supervær. Mye av samtalen er undring over hvor godt man har det når man kan sitte i shorts klokken syv om kvelden. Mye av samtalen handler om andre ting
-Skravlekved med Karrimorr.
-Skravlekveld med Kajsa, og følelesen av at lokalpatriotismen sakte siger innover en igjen.
-Da huskjæresten var innom en tur midt inni all jetsettingen.
-Da søringene mine var på besøk og vi skulle til grensen og jeg trasket rund i byen for å finne Solemiapia som ikke hadde telfon, og da jeg satt på trappa sammens med ungdommene.
-Smilet til Berit da hun så hvor fint det er i grensen.
-turen på pasvikelva i går. Da jeg endelig hadde fri da noen andre hadde fri og ville på tur. Akkurat da skjønte jeg hvorfor jeg jo egentlig vil bo her.
Såh. entotre ti fine opplevelser siden jeg kom hjem igjen i begynnelsen av juni. altså for sånn ca ti uker siden. Det er en opptur i uken det, jeg må helt klart slutte med bæsinga.
-Kveldsgrillingstur til langfjordbunnen med kvalitetsfolk, innebefattende øvelse i urfolkssporten veddehvorlangtidenplankebrukerpååbrennetversovernårdenleggesmidtibålet, og suksessterte. Samt vedsprett.
-sommerfølelsen som overfalt oss i Jokkmokk.
-Fest hos det sosiale limet komplett med opplesing av finsk lyrikk i hinkefjæra.
-Varm dag med utespising i hotellparken med mor og stefar, samt halvstore måsunger. -Påfølgenede kaffe med gammel venn. Supervær. Supervær. Mye av samtalen er undring over hvor godt man har det når man kan sitte i shorts klokken syv om kvelden. Mye av samtalen handler om andre ting
-Skravlekved med Karrimorr.
-Skravlekveld med Kajsa, og følelesen av at lokalpatriotismen sakte siger innover en igjen.
-Da huskjæresten var innom en tur midt inni all jetsettingen.
-Da søringene mine var på besøk og vi skulle til grensen og jeg trasket rund i byen for å finne Solemiapia som ikke hadde telfon, og da jeg satt på trappa sammens med ungdommene.
-Smilet til Berit da hun så hvor fint det er i grensen.
-turen på pasvikelva i går. Da jeg endelig hadde fri da noen andre hadde fri og ville på tur. Akkurat da skjønte jeg hvorfor jeg jo egentlig vil bo her.
Såh. entotre ti fine opplevelser siden jeg kom hjem igjen i begynnelsen av juni. altså for sånn ca ti uker siden. Det er en opptur i uken det, jeg må helt klart slutte med bæsinga.
herre jemini i alle verdens land og riker
I går satt jeg og tsæppa på tvmaskinsapparatet. Så langt alt vel.
Men så blafra jeg forbi en slags humorprogramsak på tvnorge. Jeg tror det var en slags teatersportsvariant, men med improen tatt bort...så...kjempekjedelig.
Men plutselig altså. Så står det en same og lager mat i underbuksa og med firevinderslue. Karasjok. Og hele poenget med sketsjen, iallefall hele poenget som jeg kan se, er at han er same og dermed litt enkel, og snakker gebrokkent.
Kan vi ikke slippe? Kan dere ikke heller bruke en neger? Så kan noen andre enn meg rope opp i harnisk?
Eller prøv med en vanlig søring, og like få poenger i monologen, og se om det er noe poeng igjen i det hele tatt med sketsjen?
Ikke at jeg skylder på søringer. Fulle samer er en gjenganger på revyscenen her i hjemfylket. Men hvorfor er det gøy? Hvorfor i himmelens navn er det gøy?
Ettersom jeg vet at kveliteten på leserne mine er høy, skal jeg ikke si noe mer.
Men så blafra jeg forbi en slags humorprogramsak på tvnorge. Jeg tror det var en slags teatersportsvariant, men med improen tatt bort...så...kjempekjedelig.
Men plutselig altså. Så står det en same og lager mat i underbuksa og med firevinderslue. Karasjok. Og hele poenget med sketsjen, iallefall hele poenget som jeg kan se, er at han er same og dermed litt enkel, og snakker gebrokkent.
Kan vi ikke slippe? Kan dere ikke heller bruke en neger? Så kan noen andre enn meg rope opp i harnisk?
Eller prøv med en vanlig søring, og like få poenger i monologen, og se om det er noe poeng igjen i det hele tatt med sketsjen?
Ikke at jeg skylder på søringer. Fulle samer er en gjenganger på revyscenen her i hjemfylket. Men hvorfor er det gøy? Hvorfor i himmelens navn er det gøy?
Ettersom jeg vet at kveliteten på leserne mine er høy, skal jeg ikke si noe mer.
Jadajodaneida, så jadaneida.
I dag hadde jeg egentlig lyst til å skrive om hvorfor jeg blogger. IGJEN. Det er egentlig et tegn på at det ikke skjer så mye rundt meg, og at jeg egentlig skal skrive om hvorfor jeg ikke blogger og ikke om hvorfor jeg blogger, eller, for meg som egentlig skriver bare halvanonymt, at det som skjer rundt meg ikke er til å blogge om, egentlig.
Men hvor mange sånne poster har jeg ikke skrevet da.
I går var huskjæresten innom. Jeg trives egentlig best med den ordenen der vi begge oppholder oss i samme landsdel. Og nå er vi ikke i samme land engang. Får se om vi ikke klarer å få en ordning på det igjen.
Jeg skal jo bli arbeidsledig når jeg bare får tid, om et par uker kanskje, og da hadde jeg tenkt at det går jo an å flytte ut av landet for de jobber jo der og, hvis målet med å være arbeidsledig er å få en jobb, det er det jo, og huskjæresten var med på det, men jeg skulle kanskje ikke brukt Nya Zealand som eksempel på utland.
Hm. Hvor var gamle zealand? Hvor er Zealand?
Jeg har nedjustert mine mål for sommeren, jeg har adoptert Benet sitt: Å gå uten longs.
Men om to år da skal jeg og mannen kanskje ha sommerferie! Jeg kan oppjustere da.
I sommer har jeg drevet en slags privat besøkstjeneste, for en gammel fru som ikke kommer seg så mye ut. Når man besøker synes jeg det er viktig å ha med seg stas. Druer, boller, potetgull, brus, twist. Sånn at den besøkte har noe å kose seg med også i ubesøkt tilstand. Men det betyr at jeg bunkrer opp med kakaofett og sukker og akrylamider på samme butikk et par ganger i uken. Og hver gang er det samme gutten i kassa. Nå er det blitt sånn at jeg synes det er litt pinlig, men man kan jo ikke si Æ HAR IKKE BULEMI ALSÅ! for det har jo ingen hensikt. Så nå bare rødmer jeg istedet. Heldigvis tok huskjæresten seg av akkurat det i går. Ikke rødmingen altså. Handlingen.
Nå er det muligens salt uer et sted, jeg skal gå å sjekke.
Men hvor mange sånne poster har jeg ikke skrevet da.
I går var huskjæresten innom. Jeg trives egentlig best med den ordenen der vi begge oppholder oss i samme landsdel. Og nå er vi ikke i samme land engang. Får se om vi ikke klarer å få en ordning på det igjen.
Jeg skal jo bli arbeidsledig når jeg bare får tid, om et par uker kanskje, og da hadde jeg tenkt at det går jo an å flytte ut av landet for de jobber jo der og, hvis målet med å være arbeidsledig er å få en jobb, det er det jo, og huskjæresten var med på det, men jeg skulle kanskje ikke brukt Nya Zealand som eksempel på utland.
Hm. Hvor var gamle zealand? Hvor er Zealand?
Jeg har nedjustert mine mål for sommeren, jeg har adoptert Benet sitt: Å gå uten longs.
Men om to år da skal jeg og mannen kanskje ha sommerferie! Jeg kan oppjustere da.
I sommer har jeg drevet en slags privat besøkstjeneste, for en gammel fru som ikke kommer seg så mye ut. Når man besøker synes jeg det er viktig å ha med seg stas. Druer, boller, potetgull, brus, twist. Sånn at den besøkte har noe å kose seg med også i ubesøkt tilstand. Men det betyr at jeg bunkrer opp med kakaofett og sukker og akrylamider på samme butikk et par ganger i uken. Og hver gang er det samme gutten i kassa. Nå er det blitt sånn at jeg synes det er litt pinlig, men man kan jo ikke si Æ HAR IKKE BULEMI ALSÅ! for det har jo ingen hensikt. Så nå bare rødmer jeg istedet. Heldigvis tok huskjæresten seg av akkurat det i går. Ikke rødmingen altså. Handlingen.
Nå er det muligens salt uer et sted, jeg skal gå å sjekke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)